Har DU blitt mobbet?

vi bodde i oslo frem til jeg begynte i fjerde klasse. I oslo hadde jeg venninner og jeg var alltid den som inkluderte alle i leken. Jeg fikk melding med hjem fra skolen fordi jeg var så hyggelig.
Da vi flyttet så var det greit en liten stund, men så begynte hvisking og tisking og jeg ble utestengt fra lek, bursdager, fritidsaktiviteter.
Jentene i klassen løp fra meg og hadde "snakke dritt om Stine klubber" (nei, helt sant, de hadde egne klubber dedikert til å snakke dritt om meg) Så begynte guttene å henge seg med, det var mye kommentarer om utseende mitt, jeg var feit og stygg mente de.
I gymtimen ble jeg ikke valgt, læreren syntes det var greit, så jeg måtte være alene.
En gang kastet en gutt i klassen en kniv etter meg og traff.. kniven traff meg på hoftebenet, har fortsatt arr den dag i dag. Jeg fikk beskjed av lærer om å slutte å grine, for jeg oppførte meg som en skikkelig drittunge. Jeg ville ikke lenger være med i gymtimene, da ropte læreren til meg "jeg blir ikke overrasket om du tar selvmord før du er 19". Jeg gråt hjemme og ville ikke på skolen mere, mamma tok dette opp med kontaktlæreren min. hun svarte med at det ikke var mobbing på skolen og at mamma burde ta med meg til legen for å sjekke om jeg var tilbakestående.
Jeg ble mobbet av både elevene og lærerne og jeg kan fortsatt ikke se noen av dem i dag uten å tenke på alt jeg opplevde mellom 4-7 klasse.

Da jeg gikk over til ungdomskolen, så husket elevene fra barneskolen meg og dro med mobbingen videre, men nå hadde de flere å dra med seg.
Jeg ba lærerne mine om å ikke havne i samme klasse som noen av de jeg gikk på skole med på barneskolen, men havnet altså med ALLE jentene.. 8.klasse var et helvete. Men den fysiske volden ble borte.
Nå var det "bare" utfrysing og rykter. jeg var for stygg til å være i nærheten av.
På buss turene hjem, måtte jeg regne med å bli kasta ting på og få fornærmelser. Skolen mente jeg kunne ta en annen buss. Ingen hjelp å få fra skolen.

Jeg priste meg lykkelig den dagen jeg kunne begynne på vgs. Da var alt bra. Jeg visste at jeg var og er en helt fantastisk jente. Jeg hadde mange gode venner og kunne legge fortiden bak meg.

Jeg har jobbet som assistent og vikar lærer på ungdomsskolen jeg gikk på og jeg tok all mobbing med en gang jeg så eller hørte noe. Ingen turte å plage noen, for da visste de at jeg kom. Og min metode er ikke som de andre lærerne sine "jammen, hvorfor gjorde du slemme ting med "elisabeth"? nå må du si unnskyld, sånn da er dere venner igjen"
for det er kun en måte som fungerer og det er offentlig ydmykelse. Virkelig kjenne på kroppen at det man gjør er feil!
 
Så forferdelig å lese hva folk har måttet gå gjennom, sender dere alle en klem!

Jeg har aldri opplevd å bli mobbet selv, men bestevenninnen min ble plaget gjennom hele barneskolen. Selv om vi var ett par jenter som forsvarte henne tok det ikke slutt før vi begynte på ungdomsskolen. Lærerne gjorde lite for å bedre situasjonen.
 
Jeg ble mobbet de to siste årene på barneskolen . Heldigvis havnet jeg i en klasse uten noen fra min gamle på ungdomskolen , og da gikk det seg til . Det var skikkelig utestenging . Ingenting fysisk , men rykter og slike ting . Fysj altså ..... Det sitter enda i kroppen ... Og jeg har store problemer med å skjønne læreren min .... Er nemlig lærer selv , og det er ikke vanskelig å se eller gjøre noe med .
 
Jeg har selv blitt mobbet :( Hatt mange tøffe dager iløpet av barne og ungdomsskolen :(
 
Ble grovt og systematisk mobbet, fikk høre i flere år hvor stygg jeg var, fikk slengt stygge ord etter meg, tømt brus over på ungdomsklubben, kastet stein eller snøballer etter på skoleveien, de gjorde hærverk hjemme hos oss, mobbet søsknene mine... Jeg sa ifra og sa ifra, og skolen tok aldri ordentlig tak i saken. Fikk høre at jeg måtte ignorere dem, at jeg måtte ta igjen (men da var jeg jo plutselig medskyldig jeg også), og jeg kunne nesten se lærerne himle med øynene når jeg kom for å sladre igjen. Foreldrene til lederen av mobbegjengen så aldri problemet og gjorde ingen tiltak hjemme, før det etter et møte i konfliktrådet ble bestemt at hovedmobberen skulle bytte skole. Dette hjalp lite, for selv om jeg fikk være i fred i timene var skaden allerede gjort. Jeg var offentlig stemplet som mobbeoffer og fritt vilt for alle, og mobberne oppsøkte meg på fritiden. Dette var fra 4-7 klasse, og jeg var en 12-13-åring med selvmordstanker. Jeg ville bare være i fred, føle meg trygg om jeg ville gå til sentrum med en venninne, og være som alle andre. Jeg skammet meg, og ble selvsagt påvirket av å bare få høre stygge ting om meg selv hele tiden, i tillegg til at jeg hadde så dårlig samvittighet over at jeg dro dette problemet inn over hele familien, for mamma og søsknene mine ble også plaget etterhvert. Den eneste grunnen til at jeg ikke gjorde det, var at jeg var redd for at det skulle gjøre vondt. Ergo var jeg i tillegg en pyse. Til slutt flyktet vi. Jeg ville komme raskt unna, og flyttet til pappa, mens mamma og søsken forlot senere da de fant noe egnet. Heldigvis var det et helt annet miljø med den andre skolen, og mobbingen tok slutt. Men det har påvirket meg veldig, slet med enormt dårlig selvbilde jeg kan fremdeles være livredd for at folk ikke skal like meg og stenge meg ute, takler dårlig konfronteringer/dårlige ord. I voksen alder fikk jeg fødselsdepresjon som senere gikk over til å bli mer generell. Jeg gikk til samtaleterapi på VOP en periode, og hun jeg pratet med der var veldig opptatt av mobbehistorien, hun snakket om PST og at det å oppleve den typen mobbing er et traume som kan være vanskelig å komme ordentlig over.

Jeg kan fremdeles koke over hvor elendig saken ble håndtert av alle voksenpersonene involvert. Skulle ønske noen ble stilt ansvarlig, både skolen som verken tok tak i det og i tillegg fikk meg til å føle at det var jeg som gjorde noe galt, elevene som mobbet, og de av foreldrene til mobberne som heller ikke gjorde noe. Foreldrene til den verste hadde tre barn, alle mobbet meg/oss. Moren klarte en gang å si til mamma at det var hennes feil at vi ble mobbet!
 
Husker lite fra 1. og 2. klasse, ble mobbet fordi jeg var flink på skolen. Læreren nektet for det, han hadde jo ikke sett noe... Fikk ny lærer i 3. klasse og hun fikk satt en stopper for det, og den nye gutten i klassen ville være mye sammen med meg på skolen :) Husker jeg hadde mange venner på fritiden, men de turte ikke å si noe når jeg ble mobbet i skoletida.
Bytta skole i 4. klasse og kom inn i et ganske fint klassemiljø. Hadde det fint frem til den verste mobberen fra gamleskolen kom på den nye min. Husker jeg ble kalt inn til samtale med mamma og læreren min og rektor. Skolen hadde fått beskjed om at hun var redd meg, fordi jeg liksom hadde vært slem med henne på den forrige skolen. Den var så drøy, og heldigvis visste mamma hvor mye jeg grua meg til hun som mobbet meg skulle begynne på den nye skolen min. Hun fikk sagt ifra at det var stikk motsatt av hva hun andre påsto. Hun fikk ikke fortsette med den direkte mobbingen, men hun splittet meg og min aller beste venninne med løgnene sine. Det var fryktelig vondt, for vi bodde rett ved siden av hverandre og plutselig var vi ikke venner mer på mange år. Selv om vi tok opp kontakten igjen ble ting aldri det samme. Vi snakket om dette for noen år siden og da sa venninna mi det at hun angrer sånn på at hun lot den jenta komme mellom vennskapet vårt, for det tok nemlig mange år før hun så at hun bare ville ødelegge for meg.
I dag har jeg vansker med å stole på folk, har kun noen få gode venner. Sliter med å bli kjent med nye mennesker, er redd de skal føle jeg er teit og jeg føler at jeg ordlegger meg feil i sosiale sammenhenger (selv om folk sier det ikke er tilfelle). Har endelig klart å bli kjent med noen på egenhånd da hs satte sammen ei god barselgruppe. Føler meg fortsatt usikker når vi møtes alle sammen, da jeg er redd for å dumme meg ut. Men heldigvis gjør jeg det bra sosialt i jobben min :) Jobber i butikk, men der er jeg veldig sikker på meg selv og rollen jeg har som selger :)
 
lille_mjau skrev:
vi bodde i oslo frem til jeg begynte i fjerde klasse. I oslo hadde jeg venninner og jeg var alltid den som inkluderte alle i leken. Jeg fikk melding med hjem fra skolen fordi jeg var så hyggelig.
Da vi flyttet så var det greit en liten stund, men så begynte hvisking og tisking og jeg ble utestengt fra lek, bursdager, fritidsaktiviteter.
Jentene i klassen løp fra meg og hadde "snakke dritt om Stine klubber" (nei, helt sant, de hadde egne klubber dedikert til å snakke dritt om meg) Så begynte guttene å henge seg med, det var mye kommentarer om utseende mitt, jeg var feit og stygg mente de.
I gymtimen ble jeg ikke valgt, læreren syntes det var greit, så jeg måtte være alene.
En gang kastet en gutt i klassen en kniv etter meg og traff.. kniven traff meg på hoftebenet, har fortsatt arr den dag i dag. Jeg fikk beskjed av lærer om å slutte å grine, for jeg oppførte meg som en skikkelig drittunge. Jeg ville ikke lenger være med i gymtimene, da ropte læreren til meg "jeg blir ikke overrasket om du tar selvmord før du er 19". Jeg gråt hjemme og ville ikke på skolen mere, mamma tok dette opp med kontaktlæreren min. hun svarte med at det ikke var mobbing på skolen og at mamma burde ta med meg til legen for å sjekke om jeg var tilbakestående.
Jeg ble mobbet av både elevene og lærerne og jeg kan fortsatt ikke se noen av dem i dag uten å tenke på alt jeg opplevde mellom 4-7 klasse.

Da jeg gikk over til ungdomskolen, så husket elevene fra barneskolen meg og dro med mobbingen videre, men nå hadde de flere å dra med seg.
Jeg ba lærerne mine om å ikke havne i samme klasse som noen av de jeg gikk på skole med på barneskolen, men havnet altså med ALLE jentene.. 8.klasse var et helvete. Men den fysiske volden ble borte.
Nå var det "bare" utfrysing og rykter. jeg var for stygg til å være i nærheten av.
På buss turene hjem, måtte jeg regne med å bli kasta ting på og få fornærmelser. Skolen mente jeg kunne ta en annen buss. Ingen hjelp å få fra skolen.

Jeg priste meg lykkelig den dagen jeg kunne begynne på vgs. Da var alt bra. Jeg visste at jeg var og er en helt fantastisk jente. Jeg hadde mange gode venner og kunne legge fortiden bak meg.

Jeg har jobbet som assistent og vikar lærer på ungdomsskolen jeg gikk på og jeg tok all mobbing med en gang jeg så eller hørte noe. Ingen turte å plage noen, for da visste de at jeg kom. Og min metode er ikke som de andre lærerne sine "jammen, hvorfor gjorde du slemme ting med "elisabeth"? nå må du si unnskyld, sånn da er dere venner igjen"
for det er kun en måte som fungerer og det er offentlig ydmykelse. Virkelig kjenne på kroppen at det man gjør er feil!
Klikk for å utvide …
Har ingen erfaring med mobbing, men er ikkje offentlig ydmykelse også mobbing? Lærer ein ikkje barn da at det er greit å ydmyke andre? Eg har ingen fasit altså, og dette er ikkje kritikk, eg spør av nysgjerrighet kva du tenker:)


Sent from my iPhone using BV Forum
 
For nokre grusomme historiar, blir mållaus over kor lite hjelp lærarar og andre har gitt, og ønsker inderlig at det er bedre i skulen i dag. Desverre ser det jo ut som om dette er eit like stort problem no.
Takk til alle som deler historien sin. Ein gjeng med tøffe jenter her!


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen og ungdomsskolen. Det begynte fordi jeg var en god del større enn alle andre. Jeg ble kalt stygge ting, slått, sparket, utfryst.. Når jeg kom til ungdomsskolen var jeg så langt nede og hatet meg selv så sterkt at jeg begynte å slite med både spiseforstyrrelser og selvskading. Ble mobbet for dette også. Ble innlagt for selvmordsforsøk som 14-åring... Og etter det hadde jeg enda 5 innleggelser. La oss bare si at livet ikke har vært lett..
 
Ble mobbet alle årene på barneskolen, ble slått og frastjålet penger av en som var værst, men resten var ikke så my bedre de heller. Flyttet til slutt og fikk det litt bedre på den nye skolen, var bare noen få der som mobbet. Først på ungdomskolen mobbingen tok slutt og jeg ble venner med de som røyket og skulket, men kan ikke si det gjorde så mye bedre for meg heller :p
Flyttet på ny og fikk det kjempebra, hadde to fine år der før jeg måtte ut av bygden for å gå skole, og jeg følte meg alene og det meste kom over meg og jeg fikk en skikkelig psykisk knekk som har hengt over meg i mange år og som jeg fortsatt sliter med. Nå har jeg jo gode venner og et flott nettverk rundt meg, har nettopp fått min egen lille familie og jeg har det jo fint. Men er preget av mobbingen fremdeles for den formet jo meg til og bli sjenert, usikker og redd. Og trives jo aller best alene eller med de jeg er trygg på, sliter om jeg ikke har en eller flere rundt meg som jeg kjenner godt om jeg må på noe offentlig.

Møtte igjen han som mobbet meg mest og som slo å stjal av meg når jeg begynte andre året på videregående, og han hadde blitt et bedre menneske og angret det han hadde gjort mot meg å ba om unnskyldning. Så det beviser at noen kan forandre seg :)
 
Jeg flytta fra Vestlandet til østlandet da jeg var ti år. Jeg gikk fra et veldig åpent miljø der alle var venner og alle var godtatt til ei bygd der man som innflytter var litt alien. Jeg har alltid hatt sterke meninger, er ikke redd for å stå for dem og jeg beholdt dialekta mi. (Og det var nok dette som var "bakgrunnen" til at jeg ble mobbet).
I et par år merka jeg ikke så mye mer enn at folk var vanskelige å komme inn på, men i sjuendeklasse starta alle jentene på trinnet en "klubb", EU (Emma (mitt navn) Unngås). Hele året ble jeg holdt ute av alle jentene på trinnet, pluss noen av guttene, det var bare ei som hadde ryggrad nok til å være vennen min.
Jeg snakka med mamma og vi tok det opp med læreren min. Vi hadde diverse jentemøter og "EU" ble oppløst, men jeg fikk aldri skikkelig innpass.
 
Last edited:
Nei, har heldigvis ikke opplevd det. Eller, ei prøvde, men jeg sa ifra med en gang, og det ble slått veldig hardt ned på bare av den ene gangen. Dermed hendte det ikke mer enn det.
 
Uff så trist å lese historiene deres :( skjønner ikke hvordan barn kan få seg til å gjøre sånne ting! Jeg har alltid vært veldig obs på å ta med de som var litt utenfor å stod alene. Gått bort til flere I løpet av skolegangen fordi jeg vet hvor kjipt det er å stå alene. Heldigvis har jeg hatt det ganske greit selv, ungdomsskolen var litt tøff men hadde alltid venner og har aldri blitt mobbet. Men jeg har en bror som har hatt det utrolig tøft og alltid går alene. Han går på ungdomsskolen nå og kommer hjem hvert friminutt fordi han ikke har noen venner og det er jo ikke verste mobbingen det, men vet han har det tøft og det er så vanskelig å se på uten at det egentlig er så mye jeg kan gjøre.
 
åh, det er så trist å lese slike historier... Jeg ble aldri mobbet selv, og var ikke med på å mobbe andre. Men, jeg var ofte vitne til at andre ble mobbet på ungdomsskolen, uten å gripe inn. Når jeg tenker tilbake på det nå, føler jeg meg helt råtten :-( det er jo nesten like ille som å aktivt være med!

jeg håper virkelig at mine barn verken blir mobbet, eller finner på å mobbe andre! Jeg håper også å oppdra dem til å bry seg om andre, og gripe inn i mobbesituasjoner, og/ eller melde fra til voksne...
 
m&m mini skrev:
Blir så utrolig lei meg på deres vegne av disse historiene :(
Ufattelig trist at det skal være sånn.

Jeg ble vel ikke direkte mobbet, men noen kommentarer om hvor ekstrent tynn jeg var ble det. Og jeg har alltid prøvd å legge på meg...
Følte meg også veldig utenfor, da jeg var den lille stille, som ikke sa så mye. Og det var lett å legge skylden på meg visstnok. Selv om dette var "småting", så såret det, men jeg sa ikke fra. Følte ikke at jeg var så viktig...:confused:

Ei annen jente ble mer mobbet, oftest når vi gikk hjem fra skolen. Jeg sa ikke noe, men viste det med å heller gå fra alle for å gå sammen med henne istedet.
Klikk for å utvide …
Eg var og den tynne stille jenta. Sykt dårlig sjølbilde og sjøltillit.. Hadde heldigvis noko venninner som stilte opp for meg, og eg har alltid holdt øye med dei som vert mobba for å vise at eg er iallfall der om dei vil ha ein venn.

Utruleg triste historier dekk kommer med, og det verste er at det finnes mange slike tilfeller den dag i dag :(
 
Jeg ble mobbet fra tidlig på barneskolen til jeg var ferdig på ungdomsskolen. På barneskolen begynte det blandt annet med at jeg var veldig høy, nesten høyere enn guttene i klassen til og med og dette ble lagt veldig merke til. De fortsatte med at jeg ikke hadde en pappa og at jeg var en fattiglus fordi jeg bare hadde mamma som var for syk til å jobbe, så vi hadde det trangt økonomisk, og hadde dermed ikke penger til dyre og fancy merkeklær, til å være med på aktiviteter, til dyre bursdagsgaver osv. Jeg ble også mobbet for måten jeg prater på. Har vokst opp på sørlandet, der man skal skarre på R'en. Jeg rullet på R'en fordi jeg opprinnelig er fra Lofoten og i tillegg har en mamma fra Telemark. Dette var jo det rareste de hadde hørt, så dette ble jeg mobbet veldig for. På barneskolen var det mer uskyldig og mest sårende kommentarer, men da jeg begynte på ungdomsskolen var det verre. Etter å ha opplevd det jeg gjorde på barneskolen, ble jeg veldig stille, innesluttet og usikker innen jeg kom på ungdomsskolen. Og dette førte jo bare til at jeg ble enda mer mobbet der :( Ble utfryst av alle, ble aldri invitert med på noe etter skolen, ble aldri invitert i bursdager og fikk i tillegg nedsatt ordenskarakterer på skolen pga jeg ikke var muntlig aktiv nok i timen. Selv om jeg hadde sagt at jeg ikke turte å snakke så mye i timene fordi jeg alltid ble mobbet for måten jeg pratet på. Jeg var mye ensom og savnet å ha venner å finne på ting sammen med. Samtidig som dette foregikk hadde jeg en storebror som slet med rusproblemer, jeg var vitne til at min storesøster ble voldtatt og at hun prøvde å ta livet av seg to ganger. Jeg ble den som måtte holde meg sammen og holde meg sterk for mamma som hadde mye å slite med og for lillesøsteren min som var for liten til å forstå noe av det som skjedde. Jeg hadde en dårlig barndom som jeg helst bare vil glemme, men har sett mye tilbake på den og prøvd å tenke på om jeg kunne ha gjort noe annerledes. Men sannheten er, som jeg nå i voksen alder har lært, at jeg gjorde ingenting galt. Jeg ble bare et tilfeldig mobbeoffer som var stille og uskyldig og lett å ta. Jeg hadde ingenting å stille opp med. Turte aldri å svare tilbake eller ta igjen. Men de voksne rundt burde ha sett meg, hørt meg og tatt tak i problemet. De voksne har et ansvar når det gjelder mobbing! Det sitter i meg enda. Har ingen selvtillit i det hele tatt og føler meg ikke god nok til noe. Ordene og tingene jeg ble kalt, hørte jeg så ofte at jeg begynte å tro på det selv. Mobbing ødelegger og det er kvalmt å se hvor tidlig det begynner. Jobber i bhg nå og allerede der begynner mobbingen. Men jeg har lovet meg selv at jeg skal gjøre alt jeg kan for å få slutt på mobbing om jeg ser det. Og bryter inn om jeg ser folk er stygge med hverandre. Ingen fortjener å oppleve mobbing og ingen fortjener å vokse opp i frykt for å bli mobbet og kalt stygge ting, og bli mobbet både fysisk og psykisk. INGEN!
 
Prox skrev:
La meg høre din historie, her er min:

Kribler i magen bare ved tanken på å skrive om en tid i livet jeg gjerne vil glemme, men som er en så stor del av den jeg er i dag!

Den første hendelsen jeg kommer på var i 2.klasse når en i paralellklassen kom helt uventet bort å slo meg i armen og ropte `Du er feit`!!
Gjennom barneskolen var det av og på med slag og stygge kommentarer, men det verste jeg husker derfra må være at jeg var venneløs.. Utelatt fra bursdager, sist valgt i idrett, stygge blikk og mer stille mobbing..

Så starter ungdomsskolen og her gikk det ille for seg!
Det var en stor guttegjeng, noen gikk i klassen min, noen i samme trinn og noen eldre.. De var enige om at jeg var så stygg og tjukk at jeg ikke hadde noe på skolen der å gjøre.

En dag to av guttene kastet tingene fra penalet mitt ut vinduet fikk jeg nok så jeg visket ut noe han ene hadde tegnet på pulten sin. Da begynte å slå det hardeste han kunne i armen min og før jeg rakk å komme meg unna tok han tak i meg og kastet meg inn i en vegg. Jeg ble liggende hjem med hjernerystelse..

En dag jeg satt i kantina kom de større guttene og stilte seg bak meg mens de lo og snakket høyt om hvor tjukk jeg var.. jeg latet som ingenting mens de begynte å gå rundt meg og prøvde å få øyekontakt. Da jeg ikke snudde meg ropte han ene `hører du ikke at vi snakker til deg eller, feita` og spraket til kneet mitt. Jeg ble hjemme med vondt kne..

En av guttene i klassen prøvde å ta headsetet mitt, når jeg kom for å ta det tilbake bokset han til meg rett på munnen.. Hevelsen gikk heldigvis ganske fort ned..

Hver gymtime var jeg målskive.. i kanonball skulle bare jeg treffes, i andre ballspill tok de kråkfot og dyttet.. Det var ingen tvil om at jeg var den utvalgte!

Hver eneste dag ble jeg slått i armene, holdt fast og stengt inne mens de fortalte meg hvor stygg og feit jeg var.. opptil flere ganger hadde jeg håndavtrykkene til guttene i blåflekker på armene i mange dager etter hendelsen..

Jeg har blitt sparket i ryggen, frastjelt skolesaker, ødelagt klær, øyet mitt ble skadet så jeg ikke kunne se på mange dager.. Og alle de stygge komentarene jeg har fått innprenten over tid har gjort så alt for mye med meg..nesten knekt meg, har det gjort!

Hvor er lærerne?
Hva får barn til å gjøre noe sånt?
Klikk for å utvide …


Å kjære dæ
E sååå fælt å lese dette
Kan ikke forstå hvorfor noen må behandle noen såååå fælt!
Hadde selv mine opplevelser på skolen, men ingen turte legge en hånd på meg. Ble ofte sett på som gærn, for jeg ble fort sint hvis noen plaget meg, å da tok jeg "dem"... Slik ungikk jeg at noen dyttet eller slo... Var på en måte min beskyttelse...
Men likevel var ikke livet enkelt på skolen... Var altid noe... Falske venner kaller jeg maaaange av de som liksom skulle være en venn!!
 
Jeg ble mobbet så jeg utviklet PTS og utrolig dårlig selvbilde. Sliter fortsatt med selvbildet og depresjoner i perioder. Det var aldri fysisk mobbing, men psykisk og gikk på at jeg var tjukk/feit. Prøvde å være sterk og tenkte alltid at jeg hadde blitt valgt ut til dette fordi jeg kunne takle det. Men det gikk jo svært dårlig. Lærerene prøvde jo, men på ungdomsskolen var det ikke lett. Jeg greier fortsatt ikke å møte de som mobba meg, det var tøft i fjor å flytte tilbake til hjembyen og plutselig bo i samme blokk som han ene og sønnen min fikk en til lærer som jeg ikke engang husker om var med på å mobbe...
 
Jeg ble mobbet på ungdomsskolen.. for de underligste ting:

- Jeg var så lang og tynn ("Pass deg, du på styltene, nå knekker du!)
- Jeg var kristen og bannet ikke ("Gud er bare tull, vet du ikke det??? Si faen, kan du det??!")
- Jeg likte hester derfor kalte de meg "hesten"
- Jeg hadde ikke pupper og hadde ikke fått mensen. (noen jenter i klassen sladra til guttene om det)

Var ikke det flotte ting å mobbe noen for..?
 
Nesly skrev:
Jeg ble mobbet på ungdomsskolen.. for de underligste ting:

- Jeg var så lang og tynn ("Pass deg, du på styltene, nå knekker du!)
- Jeg var kristen og bannet ikke ("Gud er bare tull, vet du ikke det??? Si faen, kan du det??!")
- Jeg likte hester derfor kalte de meg "hesten"
- Jeg hadde ikke pupper og hadde ikke fått mensen. (noen jenter i klassen sladra til guttene om det)

Var ikke det flotte ting å mobbe noen for..?
Klikk for å utvide …
Kjære min tid for et opplegg!!!:o unger er så slemme!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp