Har DU blitt mobbet?

Prox

Prox

Gift med forumet
La meg høre din historie, her er min:

Kribler i magen bare ved tanken på å skrive om en tid i livet jeg gjerne vil glemme, men som er en så stor del av den jeg er i dag!

Den første hendelsen jeg kommer på var i 2.klasse når en i paralellklassen kom helt uventet bort å slo meg i armen og ropte `Du er feit`!!
Gjennom barneskolen var det av og på med slag og stygge kommentarer, men det verste jeg husker derfra må være at jeg var venneløs.. Utelatt fra bursdager, sist valgt i idrett, stygge blikk og mer stille mobbing..

Så starter ungdomsskolen og her gikk det ille for seg!
Det var en stor guttegjeng, noen gikk i klassen min, noen i samme trinn og noen eldre.. De var enige om at jeg var så stygg og tjukk at jeg ikke hadde noe på skolen der å gjøre.

En dag to av guttene kastet tingene fra penalet mitt ut vinduet fikk jeg nok så jeg visket ut noe han ene hadde tegnet på pulten sin. Da begynte å slå det hardeste han kunne i armen min og før jeg rakk å komme meg unna tok han tak i meg og kastet meg inn i en vegg. Jeg ble liggende hjem med hjernerystelse..

En dag jeg satt i kantina kom de større guttene og stilte seg bak meg mens de lo og snakket høyt om hvor tjukk jeg var.. jeg latet som ingenting mens de begynte å gå rundt meg og prøvde å få øyekontakt. Da jeg ikke snudde meg ropte han ene `hører du ikke at vi snakker til deg eller, feita` og spraket til kneet mitt. Jeg ble hjemme med vondt kne..

En av guttene i klassen prøvde å ta headsetet mitt, når jeg kom for å ta det tilbake bokset han til meg rett på munnen.. Hevelsen gikk heldigvis ganske fort ned..

Hver gymtime var jeg målskive.. i kanonball skulle bare jeg treffes, i andre ballspill tok de kråkfot og dyttet.. Det var ingen tvil om at jeg var den utvalgte!

Hver eneste dag ble jeg slått i armene, holdt fast og stengt inne mens de fortalte meg hvor stygg og feit jeg var.. opptil flere ganger hadde jeg håndavtrykkene til guttene i blåflekker på armene i mange dager etter hendelsen..

Jeg har blitt sparket i ryggen, frastjelt skolesaker, ødelagt klær, øyet mitt ble skadet så jeg ikke kunne se på mange dager.. Og alle de stygge komentarene jeg har fått innprenten over tid har gjort så alt for mye med meg..nesten knekt meg, har det gjort!

Hvor er lærerne?
Hva får barn til å gjøre noe sånt?
 
Så trist å lese Prox :'(
Utrolig urettferdig at så mange skal måtte bli mobba.. og at det ikke blir gjort noe :-( :O


Jeg har ikke blitt mobbet selv, men har gått i mellom, hvis det har blitt fysisk eller drittslenging!
Klarte ikke å stå å se på noe sånt!!
 
lennypenny skrev:
Så trist å lese Prox :'(
Utrolig urettferdig at så mange skal måtte bli mobba.. og at det ikke blir gjort noe :-( :O


Jeg har ikke blitt mobbet selv, men har gått i mellom, hvis det har blitt fysisk eller drittslenging!
Klarte ikke å stå å se på noe sånt!!
Klikk for å utvide …
Det er jo helt fantastisk at du går gjennom! det finns ikke mange av dem som gjør det :( tommel opp for deg :D
 
Prox skrev:
Det er jo helt fantastisk at du går gjennom! det finns ikke mange av dem som gjør det :( tommel opp for deg :D
Klikk for å utvide …
Nei, mange som ikke gjør det :-(
Men følte aldri at det var nok selvom.....
Er så mange ondskapsfulle mennesker der ute!
 
Har slev blitt mobbet så husker hvordan det var. Husker selv hvor ille min lillesøster ble behandlet. Det gjør vondt langt inn i hjerte. Og det sitter der uansett.

Men du er sterk som deler din historie. Det skal virkelig sies!

Så må jeg si her at skolen var involvert iforhold til lillesøster men hjelper jo lite når ungen har fått det fra foreldra. Vi så jo hvor denne jenta hadde fått sin oppførsel fra. Det er enda mer tragisk.
 
Husker ikke alt for jeg har rett og slett fortrengt en del fra den tiden... husker jeg gikk fra skolen til skolebussen en gang etter vi hadde bakt boller på skolen, det kom noen gutter bak meg og jeg hørte han ene sa, ta fra henne de bollene hun er så feit, hun trenger de ikke alikevel... i gymtimene der ble jeg dyttet, sparket osv delvis skjult. husker jeg en gang gråt i garderoben og ville ikke være med noe mer i bandy, noen fortalte det til læreren, men da fikk jeg bare beskjed om å skjerpe meg og komme meg inn i salen igjen, litt måtte jeg tåle.

Etter en stund flyttet vi og jeg byttet skole, igjen ble jeg plukket ut som mobbeofferet, de kom på døren en gang og lot som han ene var forelsket i meg for å få meg med ut og deretter gjorde narr av meg, jeg fikk skylden for det andre gjorde, kalt det meste du kan tenke deg, dyttet og slått... var alltid alene og alltid utelatt. var et skogholt rett ved skolen og husker jeg brukte å stå der og grue meg, til det ringte inn og da løp jeg inn til første time for å unngå de verste konfrontasjonene før skolen startet.

Vi begynte på ungdomskolen begynte å henge litt sammen med "verstingene" men var egentlig ikke en del av de heller, de bare brydde seg ikke om at jeg var der på en måte så lenge jeg var med å røyke og drikke... husker jeg var med en gjeng og gikk til butikken et friminutt, da en dultet borti meg og jeg hørte noen le før de utbrøt "æsj! var du borti henne" det var forferdelige tider, jeg har ingen gode minner fra skolen what so ever og misunner de som har det... i 9 klasse skulle vi velge retning på videregående, eneste jeg hadde lyst til da var å velge helse og sosialfag, men fikk beskjed fra lærerne at det kunne vel aldri jeg klare (bare tull vet jeg egentlig nå) det endte med at jeg valgte formgivingsfag noe som viste seg og i alle fall ære helt feil for meg... skiftet til helse og sosial året etter og kom meg gjennom på et vis... valgte helseservicefag etter grunnkurset og fikk ei lærerinne i norsk og samfunnsfag som mobbet meg, hengte meg ut foran klassen og bare ga meg 1 og 2 uansett hvor godt jeg egentlig gjorde det... valgte så helsesekretær noe jeg veldig gjerne skulle jobbet med, dette var ny skole, men ble fremdeles mobbet og etter å ha gått gjennom 11 år på skolen fra før med mobbing og motgang fra både elever og lærere klarte jeg ikke gjennomføre det siste året, endte opp med alvorlig generell angst, alvorlig sosialangst og alvorlig depresjon som jeg delvis har klart å jobbe meg ut av, men er fremdeles uten en ferdig utdanning ( har fått tatt studiekompetansen da) er også veldig usikker og utrygg i arbeidslivet generelt, prøver så godt jeg kan da, men sliter veldig med senvirkninger fra alle disse skoleårene hvor jeg verken hadde jevngamle eller voksne (bortsett fra mamma og pappa) å stole på.
 
Kjenner jeg blir sint av å lese historiene deres, trist å lese at ting får utvikle seg så langt. Jeg lurer på disse mobberne , hvordan er de som voksne ? Fortsetter, bare har lært å skjule det bedre eller har de forstått og gjort noe med det? Noen ideer ?
 
Det var trist å lese prox! :( jeg ble også mobbet på skolen pga mamma er fra utlandet... Men det gikk seg til på ungdomsskolen :)
 
hei- Min historie storter på barneskolen med blauting av sekk og bøker. ble til mobbing til å fra skolen nappet fra meg diverse saker og ting. jeg brukte briller og kom fra en familie med trang økonomi å det fikk jeg gjennom gå for. slutten av barne skolen fikk jeg bekreftet dyseleksi som gjorde mobbingen værre.
Ungdomsskolen har jeg for det meste fortrengt. det var tungt å vanskelig. vidregående hadde jeg håp om at ting skulle bli bedre. gikk bra en stund.... så kom truslene... ble blandt annet drapstrua osv... fraværet mitt er høyt noe som gjør at jeg sliter i dag som voksen med å få jobb. ble også misbrukt av en venindes far. går til psykolog i gjen nå da jeg i perioder sliter med depresjon. men er medisin fri. å har kommet langt.

Mobbing er ikke greit. ødelegger for så utrolig mange.
dere skulle så gjerne fått vite mer. men det er for vanskelig.
 
Det var et skikkelig ille mobbemiljø i klassen jeg gikk i fra 1. til 5. Jeg ble ikke mobbet, men jeg var heller ikke en av mobberne så jeg falt utenfor allikevel og hadde det ikke så greit pga det. Var en gutt som var ekkel mot meg, da. Foreldrene mine prøvde å snakke med foreldrene hans, men nådde ikke igjennom, så de skjønte jo at han sikkert ikke hadde det så greit hjemme selv. Vi pratet mye om det hjemme og det hjalp.

Vi flyttet og jeg byttet skole før 6.klasse. I denne klassen ville alle være sammen med meg, alle sitte ved siden av meg og ha meg med hjem fra skolen. I begynnelsen var det vanskelig å tro at de faktisk mente det etter de erfaringene jeg hadde fra før. Men det gikk seg til og jeg har hatt det helt supert siden. :)

Etter å ha få bygget meg opp litt selvtillit med nye venner så klarte jeg å ta igjen mot den slemme gutten en gang jeg var på besøk hos gamle venner der jeg bodde før. Da lusket han bort med halen mellom beina og jeg følte meg on top of the world :P
 
Juble skrev:
Kjenner jeg blir sint av å lese historiene deres, trist å lese at ting får utvikle seg så langt. Jeg lurer på disse mobberne , hvordan er de som voksne ? Fortsetter, bare har lært å skjule det bedre eller har de forstått og gjort noe med det? Noen ideer ?
Klikk for å utvide …
Ja du DET har jeg og lurt på!!!
Har ikke møtt noen av dem etter ungdomsskolen så jeg har ikke peiling! Men jeg lurer ofte på om de klare over hvilke konsekvenser det hadde for meg, om de angrer, og hvordan de hadde oppført seg om vi hadde møttes nå..
 
Ja, har blitt mobbet.
Det hele startet da vi hadde gått på ungdomsskole i 4 mnd. Vi hadde gym, og den dagen hadde vi vikar. Han skrøt av meg foran hele klassen fordi det var kun e som gadd å trene skikkelig.
Så etter dusjen kom e opp fra garderoben og skulle sitte ilag med venninnene mine. De bare reiste seg og gikk fra meg. Og etterkvært skjønte e at e va uønsket av jentene da de gikk unna meg og begynte å tiske og hviske når de så meg.
Så begynte 2 gutter i klassen min å bruke meg som punchingball(slåsekk). De rotet i gymbagen min, stjal ting fra meg, slo meg så mange ganger at e ikke kunne bruke t-skjorter m korte armer eller singlet. Var blå overalt der e hadde klær. (hatet bassengtimene da e ikke kunne skjule blåflekkene)
De fikk resten av ungdomsskola med på å banke meg, samt den andre skola i bygda til å si stygge ting til meg og spytte etter meg. De fikk ungene på barnetrinnet til å spytte på meg.
De slo meg i hodet så mange ganger at e har utviklet en sykdom der e vil bli døv med tiden.
Har blitt kasta i vegger med hodet først (mursteinsvegger), snubla bein på ned trapper, dytta and the list goes on....
Lærerne prøvde så godt de kunne å få en slutt på dette, men til ingen nytte. Ingen gadd å bry seg selv om rektor kjeftet og stengte de ute fra skolen i perioder.
Bussjåførene gikk sammen og nektet å ta med ene gutten i klassen min, da de hadde sett seg lei på at e ble sparka i hodet, lugget og drapstruet daglig. Så endelig fikk e fred på bussen.
Fikk beskjed hver dag om å gå å henge meg, eller drukne eller annet som gjorde at e døde.
E gikk som en gås, hørtes ut som en gås osv.
Den dag i dag sliter e med å ha folk bak meg, og får ekstra redsel når e hører det hviskes og tiskes bak ryggen min (selv om det ikke er meg det handler om engang).

Vi var 9 stk i klassen. 4 jenter og 5 gutter. Så 3 jenter stengte meg ute av fellesskapet, 2 gutter banka meg, de 3 andre guttene gjorde ingenting før siste uka i 10.klasse. Da først banka de opp han verste så han holdt seg unna meg. Det var bare synd at det va 3 år for sent.
Det endte med at e måtte gå med en lærer i hvert friminutt for å slippe unna juling, hadde 2 venninner fra mellomtrinnet, ellers va dagene helt pyton.
Brukte briller og ble kalt for brilleslange kun 1 gang. Det va vist ikke så morsomt å kalle meg det lengre.
Slet av leddbåndet i en fot 1 uke før sommerferien i 8.kl., og da ble krykkene mine stjelt bestandi. Fikk tak i lærern og han henta krykkene til meg. Han verste gutten kasta kinaputter mot meg i friminuttene, i håp om at e skulle bli enda mer skadet.
 
Ble mobbet fra jeg begynte på førskole som 6 åring til jeg gikk ut av 10 klasse. Vær dag var det noe. Jeg ble gjort til latter, ingen ville være med meg, jeg ble støtt ut, var uønsket og være på grupper eller lag med. De stjal stil bøkene mine og las høyt inne på doen for mange andre elever, jeg hadde lese og skrive vansker og de syns det var kjempe gøy å lese mine skrivefeil.
En gang da jeg var syk kledde en seg ut som meg å lata som han var meg. Var vist kjempe morsomt. Mista Bestevenninna mi da hun til slutt også ble mobbet. Vis jeg hadde fått nye klær ble de gjort narr av, selv om det var samme som andre på skolen. Jeg var hermegås da. Uansett hva jeg gjorde var det feil. Å jeg fikk vite det hele tiden.
Sa jeg fra til lærerne ble det tatt opp med foreldre men de nekta å tro at deres barn mobbet. Så ble aldri noe bedre.
Siste halvåret i 10 klasse gadd jeg ikke mer, nekta å gå på skolen.
Da skjedde det litt ting, læreren min sa høyt i klassen at alle som forsto hvorfor jeg ikke ville gå på skolen mer pga mobbing kunne reise seg.
Å 20 av 24 elever reiste seg flirende opp. Ikke skam i det hele.
Da jeg kom tilbake på skolen var alle veldig overflatiske mot meg. De prøvde å være snille men når jeg snudde ryggen til var de samme gamle. Jeg bytta venne gjeng til de mer rampete på skolen som røyka å drakk. Og fikk faktisk et ganske spennende og gøy siste halvår av grunnskolen.

Men er fremdeles veldig prega av det som har skjedd med meg, jeg tror aldri folk liker meg. Føler meg veldig utrygg i store folke samlinger og unngår ofte slike sosiale sammenkomster der det er mye mennesker jeg ikke kjenner godt.

Men mobbingen stoppet på ungdomsskolen og jeg fikk reist meg og kommet meg mye på videregående, heldigvis!
 
Jeg blir helt sjokkert av å lese disse historiene!
Hvor i alle dager var lærerne?? Mye her er skikkelig drøyt, hvordan overser man noe slikt? Er voksne mennesker så tafatte?
 
Ja, nesten daglig i 9 skoleår. Var ikke lett å hete Tamara, ha rødt hår samt skilte foreldre. Ingen grunn til å mobbe noen av den grunn.. Men alikevel ble det nå slik dessverre.
 
Prox skrev:
La meg høre din historie, her er min:

Kribler i magen bare ved tanken på å skrive om en tid i livet jeg gjerne vil glemme, men som er en så stor del av den jeg er i dag!

Den første hendelsen jeg kommer på var i 2.klasse når en i paralellklassen kom helt uventet bort å slo meg i armen og ropte `Du er feit`!!
Gjennom barneskolen var det av og på med slag og stygge kommentarer, men det verste jeg husker derfra må være at jeg var venneløs.. Utelatt fra bursdager, sist valgt i idrett, stygge blikk og mer stille mobbing..

Så starter ungdomsskolen og her gikk det ille for seg!
Det var en stor guttegjeng, noen gikk i klassen min, noen i samme trinn og noen eldre.. De var enige om at jeg var så stygg og tjukk at jeg ikke hadde noe på skolen der å gjøre.

En dag to av guttene kastet tingene fra penalet mitt ut vinduet fikk jeg nok så jeg visket ut noe han ene hadde tegnet på pulten sin. Da begynte å slå det hardeste han kunne i armen min og før jeg rakk å komme meg unna tok han tak i meg og kastet meg inn i en vegg. Jeg ble liggende hjem med hjernerystelse..

En dag jeg satt i kantina kom de større guttene og stilte seg bak meg mens de lo og snakket høyt om hvor tjukk jeg var.. jeg latet som ingenting mens de begynte å gå rundt meg og prøvde å få øyekontakt. Da jeg ikke snudde meg ropte han ene `hører du ikke at vi snakker til deg eller, feita` og spraket til kneet mitt. Jeg ble hjemme med vondt kne..

En av guttene i klassen prøvde å ta headsetet mitt, når jeg kom for å ta det tilbake bokset han til meg rett på munnen.. Hevelsen gikk heldigvis ganske fort ned..

Hver gymtime var jeg målskive.. i kanonball skulle bare jeg treffes, i andre ballspill tok de kråkfot og dyttet.. Det var ingen tvil om at jeg var den utvalgte!

Hver eneste dag ble jeg slått i armene, holdt fast og stengt inne mens de fortalte meg hvor stygg og feit jeg var.. opptil flere ganger hadde jeg håndavtrykkene til guttene i blåflekker på armene i mange dager etter hendelsen..

Jeg har blitt sparket i ryggen, frastjelt skolesaker, ødelagt klær, øyet mitt ble skadet så jeg ikke kunne se på mange dager.. Og alle de stygge komentarene jeg har fått innprenten over tid har gjort så alt for mye med meg..nesten knekt meg, har det gjort!

Hvor er lærerne?
Hva får barn til å gjøre noe sånt?
Klikk for å utvide …
Herregud, jeg griner jeg :( helt forferdelig. :(
 
Blir så utrolig lei meg på deres vegne av disse historiene :(
Ufattelig trist at det skal være sånn.

Jeg ble vel ikke direkte mobbet, men noen kommentarer om hvor ekstrent tynn jeg var ble det. Og jeg har alltid prøvd å legge på meg...
Følte meg også veldig utenfor, da jeg var den lille stille, som ikke sa så mye. Og det var lett å legge skylden på meg visstnok. Selv om dette var "småting", så såret det, men jeg sa ikke fra. Følte ikke at jeg var så viktig...:confused:

Ei annen jente ble mer mobbet, oftest når vi gikk hjem fra skolen. Jeg sa ikke noe, men viste det med å heller gå fra alle for å gå sammen med henne istedet.
 
Jeg kjenner jeg blir så sinnsykt lei meg og irritert over å lese alle disse historie:(
Uffattelig trist og tragisk at folk skal måtte oppleve det.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp