Ja, som overskrifta sier, har dere fortalt til noen at dere er gravid?
Har dere fortalt det til noen?
- Trådstarter Stjernedama
- Opprettet
3gutter-ennsålenge
Forumet er livet
mamma og ei veninne
Ikke enda. Mulig æ forteller det ei venninne i helga
lilleperle
Betatt av forumet
Jeg drømte om å få barn en dag og kunne overraske førstegangs besteforeldre med "Mormor" og "Morfar" t-skjorter da det er SÅ høyt ønsket med barnebarn. Men som jeg har nevnt tidligere i denne termin-tråden så var vår graviditet uplanlagt.. Jeg har vært syk de siste årene, så ut ifra all fornuft skulle vi vente å se an sykdommen mtp. å få barn, men så skjedde dette.
Hadde det ikke vært for sykdommen hadde vi nok gledet oss, så dette er en veldig trist og vanskelig situasjon. Vi vet enda ikke hva vi skal gjøre, så vi har dermed ventet med å fortelle foreldrene våre. Vi har sagt det til søsteren min, min bestemor og 3 nære venner som jeg syns er greit vet av situasjonen da de kjenner til sykdommen og har stor forståelse og gode råd. Jeg føler for å være ærlig med foreldrene mine fordi de har forståelse og vi snakker ALLTID om ALT! Men jeg klarer ikke dette - å skulle fortelle de at dette kan potensielt bli deres første barnebarn, men være så usikker om å beholde
(Men igjen så kan det jo skje andre ting i svangerskapet, da jeg bare er 5+5 så man kan jo aldri vite om spiren sitter uansett) Ah, sukk og akk, og beklager utblåsning.
Hadde det ikke vært for sykdommen hadde vi nok gledet oss, så dette er en veldig trist og vanskelig situasjon. Vi vet enda ikke hva vi skal gjøre, så vi har dermed ventet med å fortelle foreldrene våre. Vi har sagt det til søsteren min, min bestemor og 3 nære venner som jeg syns er greit vet av situasjonen da de kjenner til sykdommen og har stor forståelse og gode råd. Jeg føler for å være ærlig med foreldrene mine fordi de har forståelse og vi snakker ALLTID om ALT! Men jeg klarer ikke dette - å skulle fortelle de at dette kan potensielt bli deres første barnebarn, men være så usikker om å beholde
(Men igjen så kan det jo skje andre ting i svangerskapet, da jeg bare er 5+5 så man kan jo aldri vite om spiren sitter uansett) Ah, sukk og akk, og beklager utblåsning.
Jeg drømte om å få barn en dag og kunne overraske førstegangs besteforeldre med "Mormor" og "Morfar" t-skjorter da det er SÅ høyt ønsket med barnebarn. Men som jeg har nevnt tidligere i denne termin-tråden så var vår graviditet uplanlagt.. Jeg har vært syk de siste årene, så ut ifra all fornuft skulle vi vente å se an sykdommen mtp. å få barn, men så skjedde dette.
Hadde det ikke vært for sykdommen hadde vi nok gledet oss, så dette er en veldig trist og vanskelig situasjon. Vi vet enda ikke hva vi skal gjøre, så vi har dermed ventet med å fortelle foreldrene våre. Vi har sagt det til søsteren min, min bestemor og 3 nære venner som jeg syns er greit vet av situasjonen da de kjenner til sykdommen og har stor forståelse og gode råd. Jeg føler for å være ærlig med foreldrene mine fordi de har forståelse og vi snakker ALLTID om ALT! Men jeg klarer ikke dette - å skulle fortelle de at dette kan potensielt bli deres første barnebarn, men være så usikker om å beholde
huff, dette høres vanskelig ut
lilleperle
Betatt av forumet
huff, dette høres vanskelig ut
Jada, men vi har vel alle våre ting vi strever med
Vi finner nok ut av det, blir TUL neste uke for å se hvor langt jeg er på vei, jeg troooor mest sannsynlig jeg er 5+5, men greia er at det kan ha skjedd forrige måned også da symptomene startet da, men hadde en unormal mens... 
3gutter-ennsålenge
Forumet er livet
Jeg drømte om å få barn en dag og kunne overraske førstegangs besteforeldre med "Mormor" og "Morfar" t-skjorter da det er SÅ høyt ønsket med barnebarn. Men som jeg har nevnt tidligere i denne termin-tråden så var vår graviditet uplanlagt.. Jeg har vært syk de siste årene, så ut ifra all fornuft skulle vi vente å se an sykdommen mtp. å få barn, men så skjedde dette.
Hadde det ikke vært for sykdommen hadde vi nok gledet oss, så dette er en veldig trist og vanskelig situasjon. Vi vet enda ikke hva vi skal gjøre, så vi har dermed ventet med å fortelle foreldrene våre. Vi har sagt det til søsteren min, min bestemor og 3 nære venner som jeg syns er greit vet av situasjonen da de kjenner til sykdommen og har stor forståelse og gode råd. Jeg føler for å være ærlig med foreldrene mine fordi de har forståelse og vi snakker ALLTID om ALT! Men jeg klarer ikke dette - å skulle fortelle de at dette kan potensielt bli deres første barnebarn, men være så usikker om å beholde
Det er ikke lett å være kronisk syk og ha barn, men helt ærlig så har det ikke blitt så mye tyngre for meg. Men fibroen og bipolar er der uansett hvor mange barn jeg har. Men har litt mer å kjempe for, om du skjønner. Det er sjukt vanskelig å ta høyde for sjukdom. Jeg og mannen gikk mange runder før vi vurderte nr 4. De eldste mine er 11, 9 og 6 år nå så det blir jo litt mellomrom her. Jeg tror det viktigste er å snakke med legen din og kjenne etter i magefølelsen. Men uansett så er det du som skal være gravid, og du og mannen din som skal ha dette barnet(kanskje) Så mine råd kan være helt på jordet for deg. Sender bare mange klemmer og håper du finner det rette svaret for dere uansett hva det skulle være
lilleperle
Betatt av forumet
Hei, takk for trøstende ord
Jeg tror absolutt på at det kan både være mer motiverende (og litt godt) å slippe å fokusere på sykdommen hele tiden og heller bry seg om et annet liv, men vil tro det også er krevende innimellom å føle at man ikke når til bestandig hvis man er mye utmattet (fibroen da vettu 
). Og spørsmålet er jo «får barnet da en mor som kan ta god nok vare på det?». Ahhh det er en ganske tung prosess ja, men setter pris på det du skriver. Klemmer mottas med mange takk 
Nærmeste venninne vet det her, i tillegg til mannen. Kommer nok til å fortelle det til de nærmeste vennene samt sjef om ikke veldig lenge, har en krevende periode på jobb, så er bedre å si det så jeg kan tilpasse det som trengs. Og de vet alle at jeg har mista tidligere også.
Kun oss to og legen som vet om det enn så lenge. Har litt lyst til å fortelle det til mamma, men skulle så gjerne overraske henne også! Men da føler jeg vi bør vente til etter UL rundt uke 12. Jeg skal begynne å jobbe igjen nå etter foreldrepermisjon, og kjenner jeg gruer meg til det. Ikke til å jobbe, men til alt presse ved å komme tilbake til jobb. Vikaren min har jobbet 24/7, og gjort det lille ekstra, noe jeg ikke har kapasitet til. Så er redd for å skuffe og ikke prestere slik en hel haug av folk for forventer..
Dette er vårt andre prøverørsbarn så mange fikk med seg at vi var i Danmark for uttak og innsett. Føltes litt rart å ikke fortelle de om resultatet, så vi sa det til familien i dag. I tillegg involverte jeg sjefen slik at vi kan tilrettelegge på jobb.
Kan jeg spørre om hva tilretteleggingen på jobb går ut på?
Jobber som nattevakt og det er ikke ideelt. Mye tunge løft på natt, og jeg går alene, så det blir dag og kveld fremover. Fortsatt tungt arbeid, men er ikke alene.
lilleperle
Betatt av forumet
Et par venninner vet, men mannen vet faktisk ikkefor han vil vente til offisiell testdato - som ikke er før mot slutten av neste uke!
Så spennende, så han får nyheten først i slutten av neste uke? Han aner ikke noe nå?
Nei, han vil ikke vite før datoen som står på papireneSå spennende, så han får nyheten først i slutten av neste uke? Han aner ikke noe nå?
Tenkte kommende storesøster kunne få lov å gi pappaen positiv test
lilleperle
Betatt av forumet
Nei, han vil ikke vite før datoen som står på papirene
Tenkte kommende storesøster kunne få lov å gi pappaen positiv test
Så søtt, det blir kjempefint daaa
Jeg burde nok ha ventet siden jeg ikke har tatt den «avgjørende» blodprøven enda, som er til førstkommende mandag
På en side har jeg lyst til å skrike det ut til hele verden, på en annen vil jeg ikke at noen skal vite