Han vil flytte
- Trådstarter Annemor93
- Opprettet
Har en mamma som er litt sånn. Stadig på leit etter tilhørighet og «ro». Finner det aldri. Nå er hun pensjonist. Har slutta å tro at hun slutter å flytte.. jeg kjenner på det selv - når jeg er «hjemme», der en stor del av familien min bor, at tenk så fint å bo her.. alt hadde sikkert blitt veldig bra da. Men så vet jeg med det samme vi er hjemme her vi bor at nei, det blir ikke bedre enn her vi er nå
men det er jo noe man må finne ut av selv - eller kanskje få litt hjelp med. Jeg ville som du sier andre steder i tråden, tatt noen runder på familievernkontoret. Kanskje han trenger samtale alene og..
håper dere finner en løsning som funker for dere uten for mye kaos for deg og barnet
Skjønner. Vanskelige situasjoner flere steder skjønner jeg.
Det er veldig sant. Jeg kjenner også veldig på trangen til å høre til et sted da jeg som skrevet ikke egentlig har noe å kalle "hjemsted" og ønsker jo veldig at lille skal få oppleve det. Man ønsker jo alltid bedre forutsetninger enn man selv hadde om man har opplevd og erfart en del oppigjennom. Å måtte flytte trenger ikke være helt ødeleggende om man har det fundamentale i det minste men i vårt tilfelle slik det er nå så virker det som han er villig til å kaste seg ut i hva som helst så lenge det betyr å kunne rømme herifra så fort som mulig uavhengig om det lar seg gjøre, er mulig for oss alle eller kan i verste fall gjøre det økonomisk vanskelig for oss som familie å skulle "hele tiden" flytte når det ikke ble så flott.Har en mamma som er litt sånn. Stadig på leit etter tilhørighet og «ro». Finner det aldri. Nå er hun pensjonist. Har slutta å tro at hun slutter å flytte.. jeg kjenner på det selv - når jeg er «hjemme», der en stor del av familien min bor, at tenk så fint å bo her.. alt hadde sikkert blitt veldig bra da. Men så vet jeg med det samme vi er hjemme her vi bor at nei, det blir ikke bedre enn her vi er nå
Jeg ville som du sier andre steder i tråden, tatt noen runder på familievernkontoret. Kanskje han trenger samtale alene og..
håper dere finner en løsning som funker for dere uten for mye kaos for deg og barnet
Vi snakker my om det i disse dager og han ønsker selv å snakke mye om det også så det lover jo positivt for kommunikasjonen i hvertfall om ikke utfallet.
Det er akkurat det vi har snakket om i det siste. Det blir litt 'slipp ut og dra inn igjen' metode men håper det vil kunne hjelpe. Han får også hjelp hos psykolog.
Last edited:
Det er det som blir det store spørsmålet 'Flytte i håp om at det ordner seg men med stor sannsynlighet for at det blir det samme problemet om noen måneder/år? Eller bli boende alene med alt som hører en alenemor til med relativt dårlig økonomi men "ro og orden" i eget liv?'
Jo mer jeg tenker på det, jo mer kommer jeg tilbake til det økonomiske og at jeg egentlig ikke har "grunn" til å bli boende på hans hjemsted alene egentlig. Hadde jeg hatt familie så skulle jeg nok flyttet hjem til egne trakter men det er mye som ikke kan skrives her angående det også.
FintFerdig
Betatt av forumet
Er det det samme for han hvor dere flytter, eller har han sett seg ut en bestemt plass?
Hvis han/du er åpen for det kunne dere jo flyttet til din hjemplass, eller der du har mest tilhørighet. Dersom det ikke funker og han på nytt vil flytte eller dere går fra hverandre så er du i alle fall på et sted du «tilhører».
skjønner du ikke kan gå innpå så mange detaljer, men jeg synes det virker som han er litt egoistisk samt at han kanskje ikke har en veldig konkret plan om hva som skal bli så mye bedre med å flytte....
Hvis han/du er åpen for det kunne dere jo flyttet til din hjemplass, eller der du har mest tilhørighet. Dersom det ikke funker og han på nytt vil flytte eller dere går fra hverandre så er du i alle fall på et sted du «tilhører».
skjønner du ikke kan gå innpå så mange detaljer, men jeg synes det virker som han er litt egoistisk samt at han kanskje ikke har en veldig konkret plan om hva som skal bli så mye bedre med å flytte....
Han har sett seg ut noen steder i landet. Vi har allerede bodd på mitt hjemsted, ingen av oss trivdes veldig godt så det var den avgjørende grunnen til at vi flyttet tilbake til hans.
Det er av mange forskjellige grunner at han ønsker å flytte og som skrevet så var det en stor mulighet for at vi skulle flytte i løpet av denne våren/sommeren men nå ble vi, i hvertfall jeg og lille litt mer "hjemme" her med tanke på barnehage og leilighet. Samtidig har han blitt veldig fiksert på at han ønsker å flytte uavhengig om jeg og lille har mulighet til å være med. Selvfølgelig vil jeg at lille skal ha begge foreldrene sine selv om han ikke er så tilstede nå. Håper jo på at han blir det senere men det er noe jeg ikke kan forutse nå.
Jeg tenker umiddelbart at det virker dumt å satse på han, når han sier at det ikke er så nøye for han om du og barn blir med på å flytte langt bort.. han drar uansett? Er ikke dere viktige for han da? Eller misforstod jeg litt nå?Dette kan bli rotete innlegg men jeg skal prøve. Jeg ønsker selvfølgelig ikke å utlevere min samboer her på forumet der han ikke er for å skrive sin side men det har vært gode og dårlige perioder siden jeg ble gravid som går mer og mer utover meg, lille og livet generelt. Kort fortalt så lever han mer eller mindre sitt eget liv. Når det har vært som verst så har vi snakket om å ikke bo sammen grunnet mye mer jeg ikke skal gå innpå.
På nyåret snakket jeg og samboeren om å flytte sammen et annet sted i håp om forbedringer men før det ble reellt kom viruset og det ble vanskelig å gjøre noe med planene.
I løpet av månedene med total lock-down fikk vi barnehageplass, vi ordnet med sinnataggen som bor under oss, vi "overtok" hytta av hans foreldre som ligger en times kjøretur fra oss og vi bestemte oss for at jeg skal søke ny jobb når permisjonen er over.
Han jobber med seg og vi prøver oss frem for å holde familien samlet.
For noen dager siden fortalte han at han ønsker å flytte likevel, enten med oss eller alene. Men han ønsker ikke å flytte innenfor samme by, langt bort....
Flytter vi alle sammen så sier jeg opp alt her i håp om at det blir bedre og ikke minst ordner seg med både jobb, hus, barnehage osv. Men flytter kun han, da står jeg alene uten noe nettverk, uten mulighet til å betale husleien på bare én lønning og midt i ny jobbsøking.
Å dele på omsorgen for lille var visst ikke så viktig, (mulig ikke riktig ordvalg?)hun og jeg kunne bo her om vi ikke ønsker å bli med på flyttingen.
Jeg føler han legger familiens fremtid i mine hender når han formulerer det hele på den måten og jeg må ærlig innrømme at det ikke gjør meg mer sikker på at å dele livet sammen er det bestesamtid som at jeg ikke egentlig har så mye her å bli for selv da jeg flyttet til hans hjemsted.
Altså, er jeg dum som ikke ser det tydeligere eller er det noe som skurrer her?
Hva gjør jeg med denne situasjonen?
Jeg berømmer at du er villig til å legge inn innsats for å holde familien sammen men får du noe tilbake, er han der for deg og barn på noen måter?
Det er uhyre vanskelig situasjon å være i, først og fremst med tanke på lille og hennes oppvekst, fremtid og liv. Vi skal forhåpentligvis få snakket litt mer uavbrutt om det de neste dagene så håper jeg vi kommer frem til en måte å kunne kommunisere godt på. Eventuelt finne en gylden middelvei om ikke en endelig løsning på det hele. Jeg er jo heller ikke den beste mammaen om mine tanker og dager kun må sirkulere rundt han og hans behov nei så slik det er nå så er det lite i retur. Vi har kjent hverandre et tiår nå og jeg vet det hele ikke kommer fra et vondt sted men når man har etablert seg såpass så kan man ikke bare flykte til grønnere marker på nye eventyr som man lett kunne gjøre ungdom og kanskje tidlig voksen årene.Jeg tenker umiddelbart at det virker dumt å satse på han, når han sier at det ikke er så nøye for han om du og barn blir med på å flytte langt bort.. han drar uansett? Er ikke dere viktige for han da? Eller misforstod jeg litt nå?
Jeg har en teori på at han rett og slett ikke var klar for det hele men jeg tror ikke han egentlig ønsker seg ut av det vi har, han skryter til alle om den lille familien sin, men han snakker også ofte om alt han har gått glipp av siden han aldri var singel i ungdommen pluss mye mer. Veldig komplisert.
Last edited:
Mange som sier det der med «alt de gikk glipp av». Bare si til han at det eneste han gikk glipp av er one night stands og kjønnssykdommer.
Augustinaen
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
Junilykke2018
Sommerfuglene
⭐ Julestjernene 2020 ⭐️
Snøkrystallene2021❄️
Han betyr virkelig mye for dine barn
Har lagt merke til det i andre ting du forteller også Det høres ut som en skikkelig midtlivskrise. Og vet du, jeg kan forstå det på en måte, tror mange kommer til et punkt der de tenker "var dette alt" og lurer på om det nesten bare er å vente på pensjonsalderen. Men når han har barn med deg og dere er sammen,så må han være ærlig og oppriktig og også gjøre det som er best for dere. Jeg tror nok det er viktig å avklare om han har tenkt å flytte uansett hva som skjer og om dere blir med eller ikke. Hvis det er slik,så må du ta stilling til ikke bare om du vil flytte men om det er greit for deg å bli behandlet slik. Du også må jo ha en innflytelse i forholdet. I et forhold bestemmer ikke bare den ene over flytting, begge to må faktisk bli enige.
Han betyr virkelig mye for dine barn
Ja, han gjør virkelig det.
Vi ble enige i går om å søke til familievernkontoret og så går han til psykolog. Vi tar ett steg av gangen.Men hva ønsker DU? Hvor vil du ende opp? Hva er viktig for deg?
Å flytte i seg selv er ikke så ille kanskje når frøkna er liten, men da må det være til et sted begge kan trives og skape ro
Det å flytte trenger ikke være krise som du skriver men det kan ikke gjøres 'i morgen' og uten en plan i det minste. Han skjønner dette.