Hei du
Jeg var høy hele barndommen og ble ertet/mobbet for dette. Det gjorde at jeg hadde komplekser for høyden min lenge, men nå som jeg er voksen har det ikke plaget meg. Det ironiske er at jeg ble "bare" 176, men ble fort fullvokst kan du si. Og barn kan være veldig slemme mot hverandre, det vet vi jo.
Min samboer er 196, og vi har ei jente sammen. Jeg må innrømme at jeg har vært bekymret for høyden hennes flere ganger, nettopp pga oppveksten min. Men, det er en annen ting også, som er ekstremt frustrerende for meg, og det er alle kommentarene på høyden til datteren min. For hun er høyere enn gjennomsnittet. Hele livet sitt har hun opplevd at voksne mennesker kommenterer TIL MEG at hun er "stor" og "lang", helt fra hun var et spedbarn. Hadde de bare henvendt seg til henne selv og sagt "Så flott og lang du er da", hvis de absolutt måtte kommentere utseende på ei lita jente. Men det gjør de ikke, fordi de er uvitende og tenker ikke på det sånn jeg gjør. Så Ja, jeg skjønner at det ikke er vondt ment, men jeg vet selv hvordan det er å bli utsatt for det hele oppveksten.
Så litt erfaring herfra Tiriltoppen
Vi skal gjøre en måling av hvor lang hun kommer til å bli, for så å ta en vurdering etter det. Mest sannsynlig skal hun bare læres til å være glad i høyden sin og akseptere seg selv for den hun er, det gjør jo vi. Også er det noe med signaler man gir barnet ved å ta initiativ til å endre noe ved han/henne.
Kjenner jeg er veldig delt.
Hun blir for øvrig 6 år i mars og er nå 129 cm, og verdens fineste jente