Er overbevist om at man får det man forventer. Legger man føringer for hvordan man tror jenta eller gutten kommer til å bli ut fra kjønn, så vil barnet oppfatte forventningene og oppføre seg deretter. Får jenta ros for å sitte stille og se pen ut, og kjeft når hun klatrer i trærne, ja så får man "en søt liten jente". Det handler også om hvilke handlinger man akseptere, om man tenker at "jenter er jenter" og lar dem få lov til å utestenge hverandre, danne klikker og baksnakke, allerede i barnehagen, så fortsetter de selvsagt med det. Og hvis man tror at "gutter bare er sånn" og lar dem herje, klatre og ikke vise hensyn, så er det selvsagt det de gjør.
Selv har vi en jente på snart fire som klatrer høyt og lavt, hopper, løper og herjer, men også liker å tegne, ha på fine kjoler og snurre. Hun tror det er bare mammaer som kan bruke skrutrekker og eie en verktøykasse, fordi hun ikke har sett pappaen fikse praktiske ting. Til gjengjeld er det nok bare han som kan lage maten og vaske klær
Vi roser henne like mye for å klatre som for å sitte pent, men påpeker (ofte) hvilken oppførsel som passer når. Hun må fint lære seg å ta hensyn til andre, ikke si eller gjøre ting som ikke er hyggelig. Kort sagt vi lærer henne å oppføre seg pent mot andre, men får selvsagt lov til å både herje, søle med sand, plukke meitemark, og pynte seg i finkjolen.