Gruer vi oss til fødselen?
- Trådstarter Mrs Wifey
- Opprettet
Jeg kvir meg veldig, men prøver å ikke tenke på det. Er redd jeg skal få panikk når fødselen er i gang.
Jeg gruer meg ikke i det hele tatt faktisk 
Er mer spent
Sendt fra iphone via bv forums app
Er mer spent
Sendt fra iphone via bv forums app
Det er jo en veldig fantastisk opplevelse å føde men skulle ønske fødselen var smertefri hehe
Nei, jeg gruer meg vel egentlig ikke. Gleder meg på en måte, spent er vel ordet 
det jeg eventuelt gruer meg til, er hvis ungen kommer ut og ikke lager en lyd...da tror jeg raskt panikken tar meg. Men selve fødselen er jo bare noe man skal gjennom for å få møte knøttet som vi gleder oss til endelig å hilse på!
det jeg eventuelt gruer meg til, er hvis ungen kommer ut og ikke lager en lyd...da tror jeg raskt panikken tar meg. Men selve fødselen er jo bare noe man skal gjennom for å få møte knøttet som vi gleder oss til endelig å hilse på! 
MiniMirakler
Elsker forumet
Jeg gruer meg... Gruer meg til usikkerheten rundt at man ikke vet hvordan tvilling nr 2 ligger/gjør når tvilling nr 1 er ute. Gruer meg til at det skal være så mange inne i rommet og dytte og ta på meg (det er jo et helt mannskap inne på tvillingfødsler)... Gruer meg til å presse ut to.. Gruer meg til å få ut morkakene som er sammenvokst... Gruer meg til hvordan kroppen min som har vært sliten i så mange måneder alt takler det, spesielt siden jeg har en kropp som tåler lite fra før (er ikke frisk), og gruer meg til etterpå for mannen får mest sannsynlig ikke sove sammen med oss og jeg har voldsom seperasjonsangst... Gruer meg til eventuelt å være nybakt tvillingmamma, utslitt, og så måtte takle den angsten jeg får når mannen går, angstanfall og hyperventilering... Og der begynte jeg å styrt grine...! Jepp - gruer meg 
Er mest spent på fødsel... Gruer meg jo litt, ingen liker smerte, men samtidig er jeg så sta og opptatt av å klare ting selv at jeg tror jeg kommer til å tenke som en verdensmester "Dette SKAL jeg klare"- gjennom hele fødselen. Er veldig glad for at jeg har trent så mye som jeg har gjort store deler av livet, er vant til å pushe kroppen og tyne kreftene mine. Absolutt en fordel sa jordmor 
Sent from my iPad using BV Forum
Sent from my iPad using BV Forum
Jeg gruer meg... Gruer meg til usikkerheten rundt at man ikke vet hvordan tvilling nr 2 ligger/gjør når tvilling nr 1 er ute. Gruer meg til at det skal være så mange inne i rommet og dytte og ta på meg (det er jo et helt mannskap inne på tvillingfødsler)... Gruer meg til å presse ut to.. Gruer meg til å få ut morkakene som er sammenvokst... Gruer meg til hvordan kroppen min som har vært sliten i så mange måneder alt takler det, spesielt siden jeg har en kropp som tåler lite fra før (er ikke frisk), og gruer meg til etterpå for mannen får mest sannsynlig ikke sove sammen med oss og jeg har voldsom seperasjonsangst... Gruer meg til eventuelt å være nybakt tvillingmamma, utslitt, og så måtte takle den angsten jeg får når mannen går, angstanfall og hyperventilering... Og der begynte jeg å styrt grine...! Jepp - gruer meg
Huffda
hvorfor får han ikke overnattet? Kan du ikke ta opp dette med jordmor/evnt sende et brev til fødeavdelingen? Håper du får en fantastisk fødsel <3
MiniMirakler
Elsker forumet
Tusen takk.Huffda
Grunnen at at mannen min nok blir sendt hjem er fordi tvillinger ytterst sjeldent blir sendt over til pasienthotellet på Ullevål der jeg skal føde. Er vel observasjon delen vi skal være på og der får man sjeldent ha pappaen på natta.. fikk høre de er strenge med besøkstiden også, og det føles så feil at han ikke skal få være der mer enn noen timer...
Jeg skal skrive brev for å forklare hvordan dette føles for meg, men det å skulle skrive det gjør så vondt... griner jo av å skrive det her nå, så det brevet blir jo bare værre
Gruer meg overhodet ikke, selv om jeg vet at jeg ikke takler rier bra i det hele tatt og kommer til å fullstendig miste kontrollen. Jeg har all mulig tillit til jordmor og vet at hun vil ta over og gjøre det hun mener er best pressingen takler jeg bedre, og i den grad jeg føler behov for å ha kontroll under fødselen er det nok i dette stadiet jeg kommer til å føle dette
Sent from my iPhone using BV Forum
pressingen takler jeg bedre, og i den grad jeg føler behov for å ha kontroll under fødselen er det nok i dette stadiet jeg kommer til å føle dette Sent from my iPhone using BV Forum
Sånn tenker jeg ogsåGruer meg overhodet ikke, selv om jeg vet at jeg ikke takler rier bra i det hele tatt og kommer til å fullstendig miste kontrollen. Jeg har all mulig tillit til jordmor og vet at hun vil ta over og gjøre det hun mener er best
Sent from my iPhone using BV Forum
Hva skal jeg gjøre lissom, kommer til å gjøre j*****g vondt og kommer sikkert til å forbanne hele verden, men tror at hodet kommer på når det faktisk gjelderSent from my iPhone using BV Forum
Jeg er ikke spesielt alternativ av meg, men når det kommer til fødsel har jeg veldig "tro" på tankenes makt... Jeg er veldig bevisst på å ikke planlegge hvordan jeg vil ha fødselen, jeg har heller ikke noe spesielt behov for å føle at jég skal ha kontrollen. Selvsagt har jeg ønsker for hvordan jeg kunne tenke meg at det skal bli, men jeg planlegger ingenting., dermed blir jeg heller ikke skuffet hvis planene skulle gå i dass! Jeg tar det som det kommer, ei rie av gangen, og satser på at ved hjelp av jordmor og samboeren min vil vi komme oss gjennom det på en god måteSånn tenker jeg også
Sent from my iPhone using BV Forum
Sent from my iPhone using BV Forum
Enig enig! Jeg har ikke leste så mye om alternativene rundt fødsel heller, jeg. Vært på et lite kurs og har noe oversikt over alternative smertelindringer osv, men jeg aner jo ikke om jeg vil benytte meg av de eller ikke... Tar det som det kommer. Ungen må ut, og det tar trossalt ikke 9mnd å føde, så skal nok overleve detteJeg er ikke spesielt alternativ av meg, men når det kommer til fødsel har jeg veldig "tro" på tankenes makt... Jeg er veldig bevisst på å ikke planlegge hvordan jeg vil ha fødselen, jeg har heller ikke noe spesielt behov for å føle at jég skal ha kontrollen. Selvsagt har jeg ønsker for hvordan jeg kunne tenke meg at det skal bli, men jeg planlegger ingenting., dermed blir jeg heller ikke skuffet hvis planene skulle gå i dass! Jeg tar det som det kommer, ei rie av gangen, og satser på at ved hjelp av jordmor og samboeren min vil vi komme oss gjennom det på en god måte
Sent from my iPhone using BV Forum
Sent from my iPhone using BV Forum
Nettopp.. Dette fikser viEnig enig! Jeg har ikke leste så mye om alternativene rundt fødsel heller, jeg. Vært på et lite kurs og har noe oversikt over alternative smertelindringer osv, men jeg aner jo ikke om jeg vil benytte meg av de eller ikke... Tar det som det kommer. Ungen må ut, og det tar trossalt ikke 9mnd å føde, så skal nok overleve dette
Sent from my iPhone using BV Forum
Sent from my iPhone using BV Forum
Nei, jeg gruer meg vel egentlig ikke. Gleder meg på en måte, spent er vel ordet
Åh. Det er jeg også redd for. Selve fødselen og smertene ser jeg nesten fram til. Endelig kommer han liksom
Men er veldig redd for at jordmødrene ikke gjør jobben sin, at hjerterytmen skal falle osv...Tusen takk.
Grunnen at at mannen min nok blir sendt hjem er fordi tvillinger ytterst sjeldent blir sendt over til pasienthotellet på Ullevål der jeg skal føde. Er vel observasjon delen vi skal være på og der får man sjeldent ha pappaen på natta.. fikk høre de er strenge med besøkstiden også, og det føles så feil at han ikke skal få være der mer enn noen timer...
Jeg skal skrive brev for å forklare hvordan dette føles for meg, men det å skulle skrive det gjør så vondt... griner jo av å skrive det her nå, så det brevet blir jo bare værre
Sniker litt fra juni13.. Jeg var helt overbevist før fødselen om at jeg skulle klare meg helt fint uten mannen og dette her skulle gå fint.. Kom på sykehuset for igangsetting og knakk helt sammen. Ble vist inn på rommet mitt og fikk beskjed om at no måtte mannen gå.. Han kunne eventuelt sitte i gangen og vente, men fikk ikke være med meg. Jeg nektet plent å bli på rommet og sa jeg skulle være der mannen var for dette skulle jeg ikke gå igjennom alene.. Ble helt hysterisk.. Her har jeg vondt og skal liksom sitte med dette helt alene? Ikke pokker.. Når de så hvor grådig jeg knakk sammen fikk jeg eget rom, mannen fikk bli der og vi fikk familierom etter keisersnittet selv om det egentlig ikke var plass til det. Vi fikk super oppfølging og mannen fikk bli der hele tiden vi lå der.
Kanskje du skal prøve å få de til å forstå hvor vanskelig det er for deg å være alene? Det verste for de er jo en utslitt og hysterisk mamma.. Jo verre du har det, jo mer arbeid for de.. Jeg ville enten sagt det til de før fødselen og insistert på at han må få bli, eller så ville jeg prøvde å knekke helt sammen når du kommer på sykehuset og nektet å gå fra mannen..
Uansett så ønsker jeg deg lykke til..
Mammatil3skatter
Forelsket i forumet
Gruer ikke så veldig til selve fødselen (ikke enda iallefall), gruer meg mer til å være borte fra storebror under fødsel/barseltiden 
Sent from my iPhone using BV Forum mobile app
Sent from my iPhone using BV Forum mobile app