Fostervannsprøve....
For de som kanskje ikke har fått det med seg, så har jeg alle mine undersøkelser i utlandet da jeg studerer her...
På mandag skulle jeg ha en genetikk samtale med en lege - ren rutine siden jeg har epilepsi og vi skulle bare snakke om mitt medikamentbruk. Helt ufarlig da vi har tatt alle forhåndsregler på forhånd.
Jeg viste ham det siste UL bildet mitt (istedet for å dra til jordmor og ta symfysemål, så tar de UL...).
Legen ble stille og rynka på pannen når han så bildet + kommentar til bildet...
"hyperechoic papillary muscle" var det visstnok på bildet. Altså, muskel som styrer hjerteklaff i venstre hjertekammer var det noe mistenkelig med...
Viser seg at å ha en slik variasjon kan indikere Downs syndrom...
Før graviditeten ble jeg og typen enig om at vi skulle fjerne barn om det var "sykt". Ikke pga at vi bare ville ha en frisk unge, men fordi vi vil gi mest mulig til barnet våres. Siden jeg fremdeles har 2 år igjen på studiet, fremdeles i utlandet, så visste vi at vi ikke hadde hatt kapasitet til å gi barnet alt det den fortjente. Hadde vi beholdt det, så hadd vi bare vært egoistiske...
Vel... Nå er jo tonen noe helt annet.... For denne fostervannsprøven burde ha blitt tatt for lenge siden, ikke i uke 21+4 som jeg er nå!
Vurderte å ikke ta prøven.... men skal jeg gå i 4 mnd i frykt omm hva som venter meg? Nei takk!
Så imorgen tar jeg prøven... Økt risk for spontanabort, men bare 0.5% visstnok...
Så lenge jeg holdt meg i ro i 2 dager så skulle det gå fint...
Resultatet skulle ta 2 uker.... og hva gjør jeg når det kommer?
Har gått i mange tårer det siste døgnet... Kjæresten stakkar, han må bare være til støtte gjennom telefon...drit med avstandsforhold - ingen kan holde rundt meg og si det går bra...
Lå og tenkte på hvordan det ville bli om det ble påvist Downs syndrom...
Skulle jeg da virkelig ha drept det vakre vesenet inni meg og så fått indusert fødsel sånn at jeg kunne føde ham ut i sin egen grav?
NEI VET DERE HVA! DET SKJER ALDRI!
Så om vi får beskjeden om 2 uker at barnet er sykt, så skal jeg være egoistisk og ta å beholde det.
Noen sa til meg en gang at man får ikke mer på seg enn hva man kan klare...
Så om det er en gutt som har større behov enn andre barn, så skal vi komme oss gjennom det også.
Rart hva noen spark i magen kan gjøre for en mor...
Så jeg gruer meg til undersøkelsen imorgen... Ikke forti jeg kanskje har et barn med Downs syndrom, men jeg er redd den nåla skal treffe mitt perfekte lekne vesen i magen...
Resultatet av testen har ingen betydning annet enn at jeg kanskje må forberede til fødsel og fremtid på en litt annen måte enn hva jeg orginalt sett ville ha gjort...
Måtte bare tømme meg litt her...var for mye å bære på...
Håper ingen dømmer meg for mitt valg - ille nok å vite at jeg vurderte en gang å fjerne potensielt sykt barn. Håper lille gutten min kan tilgi meg...
For de som kanskje ikke har fått det med seg, så har jeg alle mine undersøkelser i utlandet da jeg studerer her...
På mandag skulle jeg ha en genetikk samtale med en lege - ren rutine siden jeg har epilepsi og vi skulle bare snakke om mitt medikamentbruk. Helt ufarlig da vi har tatt alle forhåndsregler på forhånd.
Jeg viste ham det siste UL bildet mitt (istedet for å dra til jordmor og ta symfysemål, så tar de UL...).
Legen ble stille og rynka på pannen når han så bildet + kommentar til bildet...
"hyperechoic papillary muscle" var det visstnok på bildet. Altså, muskel som styrer hjerteklaff i venstre hjertekammer var det noe mistenkelig med...
Viser seg at å ha en slik variasjon kan indikere Downs syndrom...
Før graviditeten ble jeg og typen enig om at vi skulle fjerne barn om det var "sykt". Ikke pga at vi bare ville ha en frisk unge, men fordi vi vil gi mest mulig til barnet våres. Siden jeg fremdeles har 2 år igjen på studiet, fremdeles i utlandet, så visste vi at vi ikke hadde hatt kapasitet til å gi barnet alt det den fortjente. Hadde vi beholdt det, så hadd vi bare vært egoistiske...
Vel... Nå er jo tonen noe helt annet.... For denne fostervannsprøven burde ha blitt tatt for lenge siden, ikke i uke 21+4 som jeg er nå!
Vurderte å ikke ta prøven.... men skal jeg gå i 4 mnd i frykt omm hva som venter meg? Nei takk!
Så imorgen tar jeg prøven... Økt risk for spontanabort, men bare 0.5% visstnok...
Så lenge jeg holdt meg i ro i 2 dager så skulle det gå fint...
Resultatet skulle ta 2 uker.... og hva gjør jeg når det kommer?
Har gått i mange tårer det siste døgnet... Kjæresten stakkar, han må bare være til støtte gjennom telefon...drit med avstandsforhold - ingen kan holde rundt meg og si det går bra...
Lå og tenkte på hvordan det ville bli om det ble påvist Downs syndrom...
Skulle jeg da virkelig ha drept det vakre vesenet inni meg og så fått indusert fødsel sånn at jeg kunne føde ham ut i sin egen grav?
NEI VET DERE HVA! DET SKJER ALDRI!
Så om vi får beskjeden om 2 uker at barnet er sykt, så skal jeg være egoistisk og ta å beholde det.
Noen sa til meg en gang at man får ikke mer på seg enn hva man kan klare...
Så om det er en gutt som har større behov enn andre barn, så skal vi komme oss gjennom det også.
Rart hva noen spark i magen kan gjøre for en mor...
Så jeg gruer meg til undersøkelsen imorgen... Ikke forti jeg kanskje har et barn med Downs syndrom, men jeg er redd den nåla skal treffe mitt perfekte lekne vesen i magen...
Resultatet av testen har ingen betydning annet enn at jeg kanskje må forberede til fødsel og fremtid på en litt annen måte enn hva jeg orginalt sett ville ha gjort...
Måtte bare tømme meg litt her...var for mye å bære på...
Håper ingen dømmer meg for mitt valg - ille nok å vite at jeg vurderte en gang å fjerne potensielt sykt barn. Håper lille gutten min kan tilgi meg...
