Tvillinger24
Andre møte med forumet
Hei!
Først må jeg bare beklage lang og potensielt kronglete tekst. Jeg har behov for noen hjerter, heiarop, råd og oppmuntrende ord i en utrolig slitsom situasjon.
Jeg er 34 og er uplanlagt gravid med samboer (39). Vi har vært sammen i 1 1/2 år og eier hus sammen. Jeg har vært tydelig på at jeg skal ha barn. Han har også sagt at han vil det, men de (mange) gangene vi har snakket om det, har han sagt at han ikke er klar. Jeg har fortalt ham at jeg ble gravid på p-piller som ung, og at det er utenkelig for meg å ta abort igjen, både fordi jeg synes det var fælt, men også fordi jeg ønsker meg barn og har gjort det lenge. Jeg har sagt at han må beskytte seg, hvis han ønsker å ikke bli satt i den situasjonen vi nå er i. Det har han ikke gjort.
Så får vi altså en positiv graviditetstest for et par måneder siden, og på TUL er det to fostre på skjermen. Han har hele veien sagt at han vil at jeg skal ta abort «fordi han ikke ønsker at det skal bli født barn som ikke er ønsket av begge foreldrene». Samtidig forteller han det til alle han møter på sin vei, gjerne etterfulgt av at han synes dette er vanskelig.
Denne sommeren har han kjørt av gårde midt i krangler flere ganger, som oftest bare i noen timer, noen ganger i flere dager, og han prøvde å presse meg til å kjøre fortere enn fartsgrensen fordi han skulle rekke en legetime. Da sa jeg at jeg kunne stoppe bilen og gå av slik at han kunne kjøre selv, og det gjorde han. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har hatt mange sterke reaksjoner de siste månedene selv, både fordi jeg føler meg sårbar og fordi han liksom pirker borti noe helt eksistensielt når han sier han er usikker på oss og vil at jeg skal ta abort (senest i dag, og jeg er 13+3). Ofte.
Etter TUL har han dog begynt å se på babyutstyr og engasjert seg på den måten. Det har vært veldig godt, men så fikk han plutselig et angstanfall og etter det har det liksom vært tilbake i det gamle sporet.
Nå kjennes bare alt feil, og selv om barna egentlig er veldig ønsket fra min side, har jeg begynt å vurdere abort, fordi jeg opplever han fra hans verste side og blir alvorlig bekymret for at vi skal gå fra hverandre og ser for meg et dårlig samarbeid, men også at han behandler barna på samme måte som han behandler meg. I tillegg begynner å miste troen på meg selv som fremtidig tvillingmamma, fordi dette ikke ligner noe av det jeg har sett for meg og jeg blir redd for hvordan jeg skal klare meg økonomisk osv. Jeg har familie som kan hjelpe, særlig mamma som er pensjonist, men jeg er også redd for at hun ikke orker så mye fordi hun nærmer seg 70.
Ja. Tror jeg prøver å vise at det er flere sider her. Jeg ville veldig gjerne ha barn med samboeren min før dette skjedde, men synes at han har vist seg fra en skremmende side, og er utrolig skuffa over at han ikke tar dette bedre.
Først må jeg bare beklage lang og potensielt kronglete tekst. Jeg har behov for noen hjerter, heiarop, råd og oppmuntrende ord i en utrolig slitsom situasjon.
Jeg er 34 og er uplanlagt gravid med samboer (39). Vi har vært sammen i 1 1/2 år og eier hus sammen. Jeg har vært tydelig på at jeg skal ha barn. Han har også sagt at han vil det, men de (mange) gangene vi har snakket om det, har han sagt at han ikke er klar. Jeg har fortalt ham at jeg ble gravid på p-piller som ung, og at det er utenkelig for meg å ta abort igjen, både fordi jeg synes det var fælt, men også fordi jeg ønsker meg barn og har gjort det lenge. Jeg har sagt at han må beskytte seg, hvis han ønsker å ikke bli satt i den situasjonen vi nå er i. Det har han ikke gjort.
Så får vi altså en positiv graviditetstest for et par måneder siden, og på TUL er det to fostre på skjermen. Han har hele veien sagt at han vil at jeg skal ta abort «fordi han ikke ønsker at det skal bli født barn som ikke er ønsket av begge foreldrene». Samtidig forteller han det til alle han møter på sin vei, gjerne etterfulgt av at han synes dette er vanskelig.
Denne sommeren har han kjørt av gårde midt i krangler flere ganger, som oftest bare i noen timer, noen ganger i flere dager, og han prøvde å presse meg til å kjøre fortere enn fartsgrensen fordi han skulle rekke en legetime. Da sa jeg at jeg kunne stoppe bilen og gå av slik at han kunne kjøre selv, og det gjorde han. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har hatt mange sterke reaksjoner de siste månedene selv, både fordi jeg føler meg sårbar og fordi han liksom pirker borti noe helt eksistensielt når han sier han er usikker på oss og vil at jeg skal ta abort (senest i dag, og jeg er 13+3). Ofte.
Etter TUL har han dog begynt å se på babyutstyr og engasjert seg på den måten. Det har vært veldig godt, men så fikk han plutselig et angstanfall og etter det har det liksom vært tilbake i det gamle sporet.
Nå kjennes bare alt feil, og selv om barna egentlig er veldig ønsket fra min side, har jeg begynt å vurdere abort, fordi jeg opplever han fra hans verste side og blir alvorlig bekymret for at vi skal gå fra hverandre og ser for meg et dårlig samarbeid, men også at han behandler barna på samme måte som han behandler meg. I tillegg begynner å miste troen på meg selv som fremtidig tvillingmamma, fordi dette ikke ligner noe av det jeg har sett for meg og jeg blir redd for hvordan jeg skal klare meg økonomisk osv. Jeg har familie som kan hjelpe, særlig mamma som er pensjonist, men jeg er også redd for at hun ikke orker så mye fordi hun nærmer seg 70.
Ja. Tror jeg prøver å vise at det er flere sider her. Jeg ville veldig gjerne ha barn med samboeren min før dette skjedde, men synes at han har vist seg fra en skremmende side, og er utrolig skuffa over at han ikke tar dette bedre.
