Gravid gjennom IVF?

[Otilde]

Lurer på om andre her er gravide gjennom IVF?

Vi prøvde naturlig i 2 år, men ble gravide på første IVF forsøk. Har aldri hatt positiv test før. Jeg er 5 + 0 i dag og ganske redd for at det ikke skal gå veien, men prøver å være optimistisk.

Hører gjerne fra andre som har gått gjennom IVF.

Jeg har vært gravid med IVF før (2021 barn), og forhåpentligvis er det igjen nå. Jeg skal ta blodprøve til uken. 4+0 om spiren sitter

 

[solskinnsbollenvår]

Jeg er også under Hausken, de har ikke sagt noe om det til meg. Men da vet jeg det. Vi nærmer oss for hver time og hver dag

Går du på Abyl e, og hvor lenge skal du ta det?

 

[solskinnsbollenvår]

Går noen av dere på abyl e? Og hvor lenge skal dere gå på det?

 

[Sandwich]

Går noen av dere på abyl e? Og hvor lenge skal dere gå på det?

Jeg går på det, jeg tror jeg skal gå på det frem til 12 uker. Fikk beskjed om å bare fortsette med medisinene mine til neste ultralyd på sykehuset, da er jeg 10+1. Så bare antar at det er frem til tre måneder, selv om jeg ikke har spurt.

 

[solskinnsbollenvår]

Jeg går på det, jeg tror jeg skal gå på det frem til 12 uker. Fikk beskjed om å bare fortsette med medisinene mine til neste ultralyd på sykehuset, da er jeg 10+1. Så bare antar at det er frem til tre måneder, selv om jeg ikke har spurt.

Takk for svar, klinikken sa jeg skulle gå til og med uke 7. Men jeg tenker at jeg bare fortsetter til Ultralyd

 

[Sandwich]

Takk for svar, klinikken sa jeg skulle gå til og med uke 7. Men jeg tenker at jeg bare fortsetter til Ultralyd

Jeg ville spurt dem, det kan jo være helt ulike grunner til at vi får det! Men hvis det bare er et par dager så har det helt sikkert ikke noe å si..

 

[Baby_i_august]

Har vært fint å lese alle svarene her. Man føler seg så alene i IVF-prosessen.

Da jeg ble gravid nå så kjente jeg så lettelse over å være helt ferdig med IVF-opplegget. Endelig kan jeg bare være helt vanlig gravid.

Men nå viser det seg at jeg har blitt overstimulert (foreløpig mildt), og jeg kjente på en del vonde følelser igjen. Ble ikke tatt på alvor av hverken lege eller legevakt da jeg beskrev smertene, fikk inntrykk av at de begge tenkte det kanskje var begynnende SA og at jeg bare fikk vente til det evt. begynte å blø. Skal sies at jeg ikke tenkte overstimulering selv, men jeg er jo ikke helsepersonell heller.

Kom til gynekolog i dag som endelig kunne gi meg svar på hvorfor jeg våkner hver natt med store smerter - store og væskefylte eggstokker, tegn på mild overstimulering. Jeg gråt nesten av lettelse da jeg til nå har tenkt "er det virkelig sånne smerter gravide har?", mens jeg nå vet at nei, dette er ikke normale smerter. Og de vil gå over.

Det har allerede vært bedre når jeg kom hjem og har sittet i en stilling som er bedre for eggstokkene. Skal prøve å sove litt mer halvveis oppreist i natt, så håper jeg dette går over av seg selv om ikke altfor lenge.

 

[Sandwich]

Det må være godt å vite hva som gir smertene også tenker jeg! I alle fall gir det mening. Synd at de ikke tok det seriøst på legevakten.

 

[Baby_i_august]

Det må være godt å vite hva som gir smertene også tenker jeg! I alle fall gir det mening. Synd at de ikke tok det seriøst på legevakten.

Ja, i natt sov jeg faktisk uten å våkne av smerter! Tror det er første gang på nesten 2 uker. Tror kroppen rett og slett slapper mer av nå. Det passer jo fint rett før jul.

 

[mamlala]

Har vært fint å lese alle svarene her. Man føler seg så alene i IVF-prosessen.

Da jeg ble gravid nå så kjente jeg så lettelse over å være helt ferdig med IVF-opplegget. Endelig kan jeg bare være helt vanlig gravid.

Men nå viser det seg at jeg har blitt overstimulert (foreløpig mildt), og jeg kjente på en del vonde følelser igjen. Ble ikke tatt på alvor av hverken lege eller legevakt da jeg beskrev smertene, fikk inntrykk av at de begge tenkte det kanskje var begynnende SA og at jeg bare fikk vente til det evt. begynte å blø. Skal sies at jeg ikke tenkte overstimulering selv, men jeg er jo ikke helsepersonell heller.

Kom til gynekolog i dag som endelig kunne gi meg svar på hvorfor jeg våkner hver natt med store smerter - store og væskefylte eggstokker, tegn på mild overstimulering. Jeg gråt nesten av lettelse da jeg til nå har tenkt "er det virkelig sånne smerter gravide har?", mens jeg nå vet at nei, dette er ikke normale smerter. Og de vil gå over.

Det har allerede vært bedre når jeg kom hjem og har sittet i en stilling som er bedre for eggstokkene. Skal prøve å sove litt mer halvveis oppreist i natt, så håper jeg dette går over av seg selv om ikke altfor lenge.

Uff, overstimulering er ikke til å tulle med og det kan være skikkelig vondt. Håper det går over snart

 

[Aleneprøver]

Hvordan går det med resten av dere? Jeg har kommet meg til 9+1 og begynner å bli litt optimistisk, men slapper nok ikke av før etter NIPT.

Jeg hadde ultralyd før jul på avdelinga der jeg har hatt snart to år med forsøk, og det var så rart å plutselig skulle være ferdig der. Plutselig være overlatt til fastlegen og helsestasjonen når jeg har møtt de samme legene og sykepleierne jevnlig over lang tid. Veldig glad for å endelig ha kommet videre, men litt vemodig også!

 

[Baby_i_august]

Hvordan går det med resten av dere? Jeg har kommet meg til 9+1 og begynner å bli litt optimistisk, men slapper nok ikke av før etter NIPT.

Jeg hadde ultralyd før jul på avdelinga der jeg har hatt snart to år med forsøk, og det var så rart å plutselig skulle være ferdig der. Plutselig være overlatt til fastlegen og helsestasjonen når jeg har møtt de samme legene og sykepleierne jevnlig over lang tid. Veldig glad for å endelig ha kommet videre, men litt vemodig også!

Så fint du er 9+1, da er det jo ikke så lenge igjen til den magiske grensen. Forstår det er litt rart etter så langt tid. NIPT har jeg faktisk ikke tenkt på en gang, men satser på at det går fint.

Denne uka har jeg heldigvis sovet godt og overstimuleringen var nok veldig mild. Har virkelig prøvd å kose meg med at jeg faktisk ER gravid og ikke stresse sånn med hvordan det skal gå. Men jeg er jo selvsagt veldig spent på om alt går om det skal.

Jeg har en ny ultralyd på onsdag når jeg er 7+5. Hvis ser bra ut da er planen å begynne å fortelle det til venner når vi ses. Har snakket lite om IVF med dem da det har vært så slitsomt å måtte forklare alt. Selv om alle mener alt godt så har det ofte blitt veldig tydelig for meg at de ikke aner hva en IVF-prosess innebærer, og hvor belastende det er. Har bare følt meg mer alene når jeg har delt. Det er jo trist, men også helt forståelig at man ikke alltid kan sette seg inn i en annens situasjon. I høst har jeg hatt skikkelig angst for om jeg i det hele tatt kan bli gravid, og nå vet jeg i alle fall at det kan jeg. Og, bank bordet, så blir jeg forhåpentligvis også mamma i 2024!

 

[Aleneprøver]

Så fint du er 9+1, da er det jo ikke så lenge igjen til den magiske grensen. Forstår det er litt rart etter så langt tid. NIPT har jeg faktisk ikke tenkt på en gang, men satser på at det går fint.

Denne uka har jeg heldigvis sovet godt og overstimuleringen var nok veldig mild. Har virkelig prøvd å kose meg med at jeg faktisk ER gravid og ikke stresse sånn med hvordan det skal gå. Men jeg er jo selvsagt veldig spent på om alt går om det skal.

Jeg har en ny ultralyd på onsdag når jeg er 7+5. Hvis ser bra ut da er planen å begynne å fortelle det til venner når vi ses. Har snakket lite om IVF med dem da det har vært så slitsomt å måtte forklare alt. Selv om alle mener alt godt så har det ofte blitt veldig tydelig for meg at de ikke aner hva en IVF-prosess innebærer, og hvor belastende det er. Har bare følt meg mer alene når jeg har delt. Det er jo trist, men også helt forståelig at man ikke alltid kan sette seg inn i en annens situasjon. I høst har jeg hatt skikkelig angst for om jeg i det hele tatt kan bli gravid, og nå vet jeg i alle fall at det kan jeg. Og, bank bordet, så blir jeg forhåpentligvis også mamma i 2024!

Det er jo riktig holdning å prøve å slappe av og være glad for at vi har blitt gravide! Skal bli litt flinkere på det, og NIPT går jo sikkert fint, men anser det likevel som en milepæl.

Kjenner også at en del av vennene mine som jeg har snakket med dette om ikke helt skjønner hvor lang og krevende prosessen er, hvor mye usikkerhet man står i hele tiden, og hvor stort og sårbart den positive graviditetstesten faktisk er. De som har fulgt meg aller tettest skjønner kanskje litt av det, men jeg har jo heller ikke hatt overskudd eller lyst til å ha mange veldig involvert heller.

 

[Baby_i_august]

Det er jo riktig holdning å prøve å slappe av og være glad for at vi har blitt gravide! Skal bli litt flinkere på det, og NIPT går jo sikkert fint, men anser det likevel som en milepæl.

Kjenner også at en del av vennene mine som jeg har snakket med dette om ikke helt skjønner hvor lang og krevende prosessen er, hvor mye usikkerhet man står i hele tiden, og hvor stort og sårbart den positive graviditetstesten faktisk er. De som har fulgt meg aller tettest skjønner kanskje litt av det, men jeg har jo heller ikke hatt overskudd eller lyst til å ha mange veldig involvert heller.

Forstår at ikke alle er som meg og det er jo klart mer nerver når man har gått igjennom IVF. Jeg tror jeg bare ble så lei av alle vonde følelser jeg har hatt under først naturlig prøving, deretter venting på IVF og så selve prosessen. Det har vært så lenge å gå rundt uten noe særlig oppturer. Og øver meg på å ikke bekymre meg over alt jeg ikke kan kontrollere.

 

[Frk.Fryd85]

Hvordan går det med resten av dere? Jeg har kommet meg til 9+1 og begynner å bli litt optimistisk, men slapper nok ikke av før etter NIPT.

Jeg hadde ultralyd før jul på avdelinga der jeg har hatt snart to år med forsøk, og det var så rart å plutselig skulle være ferdig der. Plutselig være overlatt til fastlegen og helsestasjonen når jeg har møtt de samme legene og sykepleierne jevnlig over lang tid. Veldig glad for å endelig ha kommet videre, men litt vemodig også!

I 10. uken allerede! Gratulerer
Har det som en milepæl selv - for så langt har vi aldri kommet før.
Er 8+2 i dag.

Kjenner meg veldig igjen i det dere skrive om å snakke med andre om IVF.
Vi begynte jo med prøverør for ca 13 år siden, og var veldig åpen om alt første årene. Men stemningen blir veldig anspent etter mange nok år, med mange nok tap. Magien ved å si «vi er gravid!» forsvant til slutt. Og etter en stund sluttet folk å spørre om status på forsøk osv.
Nå hadde vi en lengre pause der vi var fosterhjem, og når vi gikk i gang med nye forsøk - vår siste sjanse - sa vi ingenting til noen.
Har heller ikke fortalt noen om graviditeten enda, da vi virkelig ikke orker en ny runde med å måtte fortelle og forklare at vi mistet.

Verker etter å fortelle til mine foreldre (svigers har dessverre gått bort), så håper virkelig at vi denne gangen kan få en baby!

Hilsen forsiktig optimist som beskytter hjertet sitt litt noen uker til

 

[Venterpåregnbuen]

Jeg vil ønske dere alle masse lykke til videre i graviditeten Jeg forsvinner herfra nå. Det ble konstatert MA på ultralyden rett før jul, da jeg var 7+1. Hadde sett et bankende hjerte uka før, og ble helt fullstendig knust. De ønsket ikke at jeg skulle gjennomføre aborten rett før jul, men ble ikke akkurat noen fin jul uansett. Hadde mareritt om timen på sykehuset gjennom hele jula. På onsdag ble det kirurgisk abort, og er lettet over å ha den biten bak meg. Men hvordan man skal komme seg gjennom dette psykisk er en annen sak. Nå er jeg enda noen måneder eldre, og 2 aborter på under 3 måneder gjør at jeg er tilbake til å tenke at det aldri kommer til å gå. Beklager å skrive alt dette her, men vet at mange av dere har gått gjennom tap før og vet hvordan det er. Som dere så deler jeg lite om IVF-prosessen med de rundt meg, og føler meg utrolig ensom i det jeg går gjennom nå.
Håper alt går veien for dere, jeg heier på dere

 

[Sandwich]

Jeg vil ønske dere alle masse lykke til videre i graviditeten Jeg forsvinner herfra nå. Det ble konstatert MA på ultralyden rett før jul, da jeg var 7+1. Hadde sett et bankende hjerte uka før, og ble helt fullstendig knust. De ønsket ikke at jeg skulle gjennomføre aborten rett før jul, men ble ikke akkurat noen fin jul uansett. Hadde mareritt om timen på sykehuset gjennom hele jula. På onsdag ble det kirurgisk abort, og er lettet over å ha den biten bak meg. Men hvordan man skal komme seg gjennom dette psykisk er en annen sak. Nå er jeg enda noen måneder eldre, og 2 aborter på under 3 måneder gjør at jeg er tilbake til å tenke at det aldri kommer til å gå. Beklager å skrive alt dette her, men vet at mange av dere har gått gjennom tap før og vet hvordan det er. Som dere så deler jeg lite om IVF-prosessen med de rundt meg, og føler meg utrolig ensom i det jeg går gjennom nå.
Håper alt går veien for dere, jeg heier på dere

Huff, det kan jo ikke bli noe "enklere" av å måtte gå og vente på at det skal skje heller! Herregud, det burde du sluppet :/.
Føler veldig med deg, hadde MA i uke 12+2 i august sist.. Fikk heldigvis bare dra på sykehuset med en gang. Nå er jeg jo gravid igjen - FEMTE gangen i 2023 (hvis vi teller med en kjemisk)! Så du er absolutt ikke alene, og det er bare å dele i vei. Velkommen nedi "vi som har mistet" - kategorien også, kan finne mye fellesskap der.
Håper du får gråte godt fra deg og sørge det du trenger - og ønsker deg masse masse lykke til videre og neste gang

 

[Frk.Fryd85]

Jeg vil ønske dere alle masse lykke til videre i graviditeten Jeg forsvinner herfra nå. Det ble konstatert MA på ultralyden rett før jul, da jeg var 7+1. Hadde sett et bankende hjerte uka før, og ble helt fullstendig knust. De ønsket ikke at jeg skulle gjennomføre aborten rett før jul, men ble ikke akkurat noen fin jul uansett. Hadde mareritt om timen på sykehuset gjennom hele jula. På onsdag ble det kirurgisk abort, og er lettet over å ha den biten bak meg. Men hvordan man skal komme seg gjennom dette psykisk er en annen sak. Nå er jeg enda noen måneder eldre, og 2 aborter på under 3 måneder gjør at jeg er tilbake til å tenke at det aldri kommer til å gå. Beklager å skrive alt dette her, men vet at mange av dere har gått gjennom tap før og vet hvordan det er. Som dere så deler jeg lite om IVF-prosessen med de rundt meg, og føler meg utrolig ensom i det jeg går gjennom nå.
Håper alt går veien for dere, jeg heier på dere

Sender deg en god klem
Opplevde det samme, med alvorlig overstimulering og SA (måtte ha utskrapning til slutt). Det er en berg og dalbane uten like.
Følelsene får kjørt seg, og man sitter igjen med en tomhet. Ta godt vare på hverandre, og vit at du ikke er alene
Masse lykke til videre med eskimoene på frys!
En vakker dag er alt dette verdt det

 

[Aleneprøver]

Jeg vil ønske dere alle masse lykke til videre i graviditeten Jeg forsvinner herfra nå. Det ble konstatert MA på ultralyden rett før jul, da jeg var 7+1. Hadde sett et bankende hjerte uka før, og ble helt fullstendig knust. De ønsket ikke at jeg skulle gjennomføre aborten rett før jul, men ble ikke akkurat noen fin jul uansett. Hadde mareritt om timen på sykehuset gjennom hele jula. På onsdag ble det kirurgisk abort, og er lettet over å ha den biten bak meg. Men hvordan man skal komme seg gjennom dette psykisk er en annen sak. Nå er jeg enda noen måneder eldre, og 2 aborter på under 3 måneder gjør at jeg er tilbake til å tenke at det aldri kommer til å gå. Beklager å skrive alt dette her, men vet at mange av dere har gått gjennom tap før og vet hvordan det er. Som dere så deler jeg lite om IVF-prosessen med de rundt meg, og føler meg utrolig ensom i det jeg går gjennom nå.
Håper alt går veien for dere, jeg heier på dere

Så utrolig vondt og kjipt! Føler med deg Det er jo brutalt å gå gjennom, så slitsomt med skuffelsen etter å ha fått håpet opp, og så tungt å skaffe motivasjonen til å begynne på nytt igjen.

Håper de neste ukene går så greit som de kan

 

[Sandwich]

Litt lei av Cyclogest nå, fikk endelig gått på do etter sånn 2,5 dager!