Godt forhold til mamma

Cosacita

Cosacita

Forumet er livet
Augustbarna 2021
Dere som vokste opp med en god mor som dere anser som deres beste venn, eller som dere i hvert fall hadde et utrolig godt forhold til moren deres da dere var små - hva var det moren deres gjorde riktig? Hva syns dere hin gjorde mest feil?

Jeg vokste med en mor som var psykisk syk, noe som var traumatiserende, så jeg fatter ikke hvordan en kan kalle sin mor for sin beste venn. :P Jeg ønsker virkelig å gi mine barn den mammaen jeg ikke fikk.
 
Samme lurer jeg på :) Min mamma var liksom ikke så mye involvert i oss. Pappa var mye flinkere til å ta oss med på ting, og han lekte med oss og var veldig MED. Mamma studerte mye ved siden av mye nattejobbing og hadde lite med tid til overs. Misforstå meg rett her - hun har alltid vært kjempesnill, men viste ikke alltid så mye følelser. Etter at pappa døde har hun tatt seg opp veldig, og vi har fått et mye bedre forhold ♡
 
Først en sønn skrev:
Samme lurer jeg på :) Min mamma var liksom ikke så mye involvert i oss. Pappa var mye flinkere til å ta oss med på ting, og han lekte med oss og var veldig MED. Mamma studerte mye ved siden av mye nattejobbing og hadde lite med tid til overs. Misforstå meg rett her - hun har alltid vært kjempesnill, men viste ikke alltid så mye følelser. Etter at pappa døde har hun tatt seg opp veldig, og vi har fått et mye bedre forhold ♡
Klikk for å utvide …

Pappa var nesten aldri tilstede, mentalt eller fysisk, så vi ungene var mye overlatt til oss selv.
Det er nå etter jeg ble voksen at mamma og jeg har fått et bedre forhold for nå har hun fått hjelp og går på medisiner.
 
Mine foreldre har hatt tydelige rammer og regler hjemme, og alltid gitt oss det vi trenger uten at det har resultert i overflod og bortskjemte barn. Jeg er, og har alltid vært kjempeglad i både mamman og pappan min :)
 
helene11 skrev:
Mine foreldre har hatt tydelige rammer og regler hjemme, og alltid gitt oss det vi trenger uten at det har resultert i overflod og bortskjemte barn. Jeg er, og har alltid vært kjempeglad i både mamman og pappan min :)
Klikk for å utvide …

Samme hos oss :)
 
Har ikke sånn bestevenn-forhold med moren min, men tror det viktigste er å vise kjærlighet. Vær tydelig, og gi masse kjærlighet.
 
Mamma var alene med oss.
Hun lekte ikke sammen med oss og vi hadde ikke så mye penger så vi fikk ikke dyre ting eller dro på fancy turer. Men hun gav oss tonnevis med kjærlighet.

Jeg har alltid følt meg elsket og ønsket.

Når jeg ble voksen har jeg selvsagt sett at hun også bare er ett menneske med sine små feil her og der. Men jeg har aldri i verken min barndom eller mitt voksenliv tvilt på at mamma elsker meg og broren min. Og hun gjør alt i sin makt for at vi skal ha det bra.

Så kjærlighet, oppmerksomhet og vise at barna er ønsket tror jeg er tingen ;)

Men jeg ser ikke på henne som min beste venn altså. Hun er mamma, og det er godt.
 
Hun var varm og god. Ingenting var noe problem. Vi fikk lov til og rote og krangle litt... Fikk være barn rett og slett :)
Gjorde alltid mye koselig. Tok oss med på grilling i skogen og ved havet. Masse Sverige og Danmaks-turer, besøk til venner og familie(gjerne med barn)...
Var alltid åpen for samtaler, og dømte ikke og ble sint. Men møtte med forståelse og prøvde å løse
 
Mamma har alltid vært til stede - i lek, oppfølging, for å lytte, for å gi råd, ja egentlig overalt der du skulle trenge mamma. Hun gir av hele seg selv og man ser at hun oppriktig ønsker å være med deg :) aldri manglet noen ting og alltid følt meg som den viktigste personen i livet hennes :) mamma er min beste venn!
 
Når jeg vokste opp var det mye kaos med rettssaker, barnevern og krangling. Min mor var ikke den beste. Hun tegnet min far som en ølflaske og hang over senga mi, glemte å hente meg i bhg, dro på turer og "glemte" meg, spurte om hun kunne kose meg, fikk da til svar at hun ikke ville ha dritt på neglene, jeg måtte sove på i 2 etg med alle lys av og lukkete dører.

Men jeg hadde en farmor som var varm og god, samt en far som prøvde alt han kunne å få meg bort fra dette.
Så jeg har litt samme tanker som deg.

Jeg gjør det stikk motsatte av hva hun gjorde. Han får kos og kjærlighet, ha nattlampe etc.
Min mor har forandret seg, jeg vet hun hadde det jævlig selv som barn, hun har beklaget og jobber med det. Så i dag er hun min venn. Men jeg tar forhåndsregler som at sønnen min aldri får overnatte hos hun etc.
 
Mine foreldre har alltid hatt tydelige regler og rammer for oss. Har vi vært "flinke" og fulgt opp rundt disse fikk vi utfolde oss veldig fritt. Noe som gav oss trygge og gode rammer å vokse på.
Forskjellen på mine foreldre, jeg har et veldig godt forhold til mamma. Et mindre godt forhold til pappa.
Mamma var alltid den som støttet og var tilstede i oppveksten. Hun var ikke alltid enig, men hun hørte på meg og mine tanker og jeg fikk alltid en god forklaring på hvorfor det evt ikke kunne være slik.
Pappa har alltid vært mer avvisende og brå. Kritisert mye. Jeg har ikke alltid vært den flinkeste til å trene (håndball/fotball - ridning som jeg holdt på med er ikke trening etter han). Og har slitt mye med mitt kroppsbilde etter mobbing på barne/ungdoms skolen. Når jeg da hadde perioder hvor kroppen ikke var syltynn fikk jeg kommentarer fra min far om hva jeg spiste, hvor mye og at jeg var feit - foran andre. Dette hjalp ikke akkurat på min psyke.
Hadde det ikke vært for mamma hadde jeg nok fått mer problemer enn hva jeg har hatt. Usunt forhold til mat har jeg, men jeg lever med det på best mulig måte.

For meg har det at mamma stilte alltid opp og var tilstede undernoppveksten min det beste og gjør at vi har et så godt forhold den dag i dag.
Hun har gjort mange feil akkurat som min far, men det var mulig å få forståelse fra henne :)

Jeg har egentlig måtte bli voksen og se mine foreldre i et annet perspektiv for å få et godt forhold til de begge. Men jeg ser nå at de begge er bare mennesker med sine feil og mangler, har lært meg teknikker slik at pappa sine spydige kommentarer egentlig bare slår tilbake på han selv. :)

Uansett ser jeg at mine foreldre stiller opp for både meg og min samboer når vi trenger det. Både når vi spør og når de ser behovet er der. Uten at de tråkker oss på tærne. :) og ikke minst ser jeg at de kommer til å bli noen fantastiske besteforeldre for våre barn - det hjelper veldig godt på forholdet også :)

Så tingen er vel at jeg har alltid hatt et bra forhold til mamma, men det har bare blitt endå bedre når jeg har blitt voksen.
Pappa har jeg hatt et dårlig forhold til i oppveksten, og var vel egentlig redd han - men etter mye jobb med meg selv og at jeg ser litt mer bakgrunnen for hva som egentlig blir sagt/gjort, så har vi fått et mye bedre forhold :)
 
En mamma som alltid lyttet, alltid viste omsorg og som både viste og fortalte at hun var gla i oss. En mamma som satte tydlige grenser, men som samtidig var åpen og forståelsesfull.
 
Vi har alltid hatt ett tett bånd, og vi har reist bort sammen uten pappa og bror mange ganger. Vi pleide å gjøre jenteting sammen. Hun har alltid vært der for meg når jeg har hatt det kjipt. Hun var streng, men fornuftig. Satte grenser uten å være urimelig. Det beste jeg visste var da vi hadde "sykedager" da jeg var mindre. Koste oss masse hjemme. Fortalte meg alltid hvor glad hun var i meg. Masse kos og klem og omsorg.
I voksen alder reiser vi fortsatt bort sammen. Vi kan prate om ganske mye. Vi ses hvertfall en gang i uka.
Det er vel hva jeg husker. Tror noe av det viktigste er at hun alltid har vist at hun bryr seg, ved å sette grenser og ha regler. Jeg har alltid hatt veldig respekt for mine foreldre.
 
Min mor har alltid vært min mor. Og ikke vært min beste venn. Svigermor er bestevenninne til dattera si og det forholdet er så usunt og direkte skadelig. Hun kan aldri kjefte på/oppdra henne og blir med på lunch, venninnekvelder osv osv. Vanvittig feil. Hun har kastet bort begge sønnene når datteren mente at de var "slemme" som ikke bar henne frem på sølvfat slik som moren gjør... Men er vel noe psykisk sykdom ute å går...

Min mor har alltid vist oss at hun elsker oss til verdens ende. Hun gav oss alltid full tillit og ble heller skuffet hvis vi brøt den. På barneskolen merket jeg dette med at jeg var den eneste i klassen som fritt kunne bli med andre hjem så lenge jeg ringte når jeg kom dit. Vi har alltid visst nøyaktig hvor grensene går. Og hva konsekvensene ble hvis vi brøt den. Hun elsket å leke med oss, bake med oss, vise oss skog og mark osv. Hun kjørte oss land og strand rundt når vi fikk aktiviteter og hun var veldig klar på at barn var barn-og barn fikk hull på knær og skrubbsår. Jeg kan ikke huske at hun noen gang kjøpte noe til seg selv men vi fikk et nytt antrekk i året og følte aldri vi manglet noe. Selv ikke når vi hadde ferie på landet eller Danmark når andre var i syden eller Bulgaria.

Og hun skapte så mange flotte tradisjoner for oss som alle tre barna har valgt å beholde :)

Jeg håper virkelig at jeg klarer å være en like god mor til mine. Hun og mormor er forbildene mine
 
Vet ikke :P tror jeg å mamma fant hverandre litt igjen da jeg var ferdig med tenårene :) har ikke alltid vært like lett!! Men samtidig så har jeg alltid snakka med mamma om det meste, men har gjort det samme med pappa :D har også hatt besteforeldre som har vært der for meg som reserve foreldre. Vil nok ikke si mamma er min beste venn ;) men jeg kan si alt til henne, å vi kan krangle som busta fyker.
Men det varer ikke lenge, før vi er venner igjen.
 
Mamma har alltid vært mamma - en venn er noe annet. Både fordi venner er likestilte, mamma var alltid den ansvarlige og myndige. Men også fordi en mamma alltid er det uansett, noe venner ikke alltid er. Jeg vil ikke være venninnen til mine barn, synes det blir feil. Men etter jeg selv har blitt voksen og mamma selv er jo mammarollen hennes litt anderledes overfor meg enn da jeg var barn.

Hun har vært og er veldig engasjert og vil alle rundt seg det beste. Jeg tenker likegyldighet/manglende interesse og engasjement eller at de er for opptatt med seg og sitt er det værste. Hun har alltid stilt opp og det ga mye trygghet. Hun har også vært veldig tydelig så har aldri vært noe usikkerhet ift grenser, det har gitt forutsigbarhet. Mye kjærlighet, nærhet, glede og samvær.
 
Mamma var tilstede, hu levde for oss barna og var observant og åpen! Hu har alltid fulgt oss på den veien vi ville gå og støttes oss i våre valg, alltid heiet på oss uansett hva sjøl om vi er tre helt forskjellige barn!
Mamma var god, kjærlig, med ett stort hjertet og hu brydde/bryr seg virkelig om mennesker <3
 
Min mamma har ikke alltid vært den beste. Husker mye kjefting og brøling på oss ungene. Fortsatt kjefter hun mye, og jeg tror hun sliter psykisk. Veldig ustabil. Pappa var ikke så mye til stede, jobbet på sjø og var lenge borte. Slik er det enda, men når han først er sammen med oss er han virkelig til stede. Har ett mye bedre forhold til pappa eller mamma :)
 
Jeg har hatt ett ganske turbulent forhold til mamma. Hun har alltid vært en god mor! Men det er visse ting fra min barndom som kanskje har satt sine spor.
Eks så hadde hun diverse kjærester som kanskje ikke har vært de beste :p
Da jeg og broren min var 6 og 9 år var vi med mamma og en av hennes kjærester på pub (da det fortsatt var lov til å røyke inne) hun sendte oss hjem med bussen i 20 tiden så mine brødre var barnevakt for meg i ganske tidlig alder.

Det er kanskje det at hennes tidligere kjærester gikk forran barna som har gjort at vi har hatt ett turbulent forhold! Men idag så har vi ett fantastisk forhold! Hun har slått seg til ro, riktig nok kjenner jeg ikke mannen hennes så godt :p (jeg ga likson opp å prøve å bli kjent med mennene hennes da jeg ble eldre, de kom og gikk) men nå har hun som sagt slått seg til ro, vært gift med samme mannen siden 2006 :)

Idag kan jeg fint snakke med mamma flere ganger i uken, men bestevenner er vi nok ikke :p
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp