Godt forhold til mamma

[Parmadilien]

Dere som vokste opp med en god mor som dere anser som deres beste venn, eller som dere i hvert fall hadde et utrolig godt forhold til moren deres da dere var små - hva var det moren deres gjorde riktig? Hva syns dere hin gjorde mest feil?

Jeg vokste med en mor som var psykisk syk, noe som var traumatiserende, så jeg fatter ikke hvordan en kan kalle sin mor for sin beste venn. Jeg ønsker virkelig å gi mine barn den mammaen jeg ikke fikk.

Jeg vokste opp med en psykisk syk mor, som desverre ikke var der så mye som vi barna trengte. Ho klarte ikke alltid å ta seg av oss, selv om ho prøvde, og har nok sviktet på mange områder opp gjennom. Likevel i dag, så ander jeg henne som en av mine veste venner. Ting endrer seg, og jrg har innsett at det ikke er hennes feil at hun ble så syk som hun ble, og at hun hadde så store problemer som hun hadde. ! ♡


Edit. Det son jrg tror gjør at jeg i dag kan si dette, er at jeg vet at hun ALLTID prøvde!!! Ho gjorde faktisk så godt ho kunne, og ga aldri opp, selv om det ikke gikk som det skulle alltid... Det for meg er det viktigste i dag, selv om mye av barndommen er "borte" pga foreldrene mine.

 

[MittNyeLiv]

Min er min hjertevenn. Bunnløs kjærlighet, uansett hva jeg har gjort. Alltid. Omgitt meg og beskyttet meg fra alt vondt.

Vi har hatt våre uenigheter, krangler osv. Hun elsket meg uansett. Derfor måtte hissigheten dø og det vonde blekne. Så fant vi tilbake til hverandre.
Morskjærligheten fjernet alle skarpe kanter her i livet.

Hennes kjærlighet er selveste grunnlaget for annen kjærlighet.
Gav meg en barndom jeg har bygget et fantastisk liv på.
Hun sa "Dette er verden, ungen min. Velg dine egene nyanser og mønstre. Skap ditt eget liv. "


Hun har alltid gitt meg en følelse av å være ønsket, dyrbar og uerstattelig.

Hun ventet oppe til jeg satte nøkkelen i døren. Så satte hun frem nattmat og vi pratet om lørdagskvelden min.

Hun lot oss 3 barna sine ha våre hemmeligheter - selv om hun kjente til dem. Hun blandet seg aldri inn selv om det var ting vi måtte rette på.

Hun satte på plass øynene på dokka mi. Var oppe hele natta for å lage ferdig kostyme til barneteateret. Dyrket bønner på trekkpapir, laget min favorittkake til min fødselsdag, blåste på mitt vonde kne. Hun kom med mange godsaker, overraskelser, undre og magi i min barndom.

Jeg har lenge forstått alt hun ofret for oss. Alt hun har holdt ut. Tilgitt. Tatt i mot min takk selv om det kanskje var for seint eller utilstrekkelig.

Min mamma laget de nydeligste duftblandinger. Av pussemiddel, talkum og bakte epler. Appelsiner og syriner. Brent toast. Rent sengetøy. Parfyme. Grønnsåpe. Det møtte meg i døren. Varmt. Trygt. Hjemme.

Hun lot meg låne øreringene, parfymen, skoene og tightsen. Selv om hun ikke visste det.

Når det hender noe. Som må feires, så må jeg alltid ringe mamma først å fortelle henne om det. Deler masse.

Jeg gikk på loftet å fant flere brev jeg skrev til henne da jeg var liten. Masse fingermalerier, leirkrukker og dekorerte morsdagskort. Hun lærte meg å være snill- veien til all lykke.

Hun er et komplisert, travelt, nysgjerrig, spørrende, skiftende vesen - og ikke en fake morsrollefigur.

De er våre kjære, irriterende, kompliserte mødre. Dyktige eller fullstendig håpløse - eller begge deler. Ryddige eller rotete. Tause eller brølende. Dem vi trenger for å oppleve at vi et hele. Det finnes kanskje fullkomne mødre ett eller anna sted.
Men vi foretrekker våre egene.

 

[Mammavenn]

Jeg holder min mor på avstand. Hun har vel aldri vist at hun virkelig er glad i meg. Hun er negativ til alt.

 

[Snoopy!]

Vi har et nært forhold, men vil ikke kalle hun min bestevenn. Blir et litt annet forhold på en måte.

 

[Makko med 3 gull]

Min mor har gjort alt "rett". Omsorgsfull, engasjert, vi har hatt tydlige regler, men samtidig en del frihet etc.

Men vi er forskjellige og har egentlig ikke et nært forhold. Hun er av typen som vil snakke om ALT (og snakker med private ting til de fleste) og ønsker å være sosial hele tiden. Jeg er mer introvert, er mye sosial, men trenger tid og rom for meg selv. Hun har prøvd å presse meg til å snakke om føleser gjennom oppveksten, snakke om ting som for meg er privat og ikke til å dele. For henne kan det være slik hun ville diskutert på kafé med hvilken som helst venninne/bekjent.

 

[Nænnæn]

Mamma har alltid vært og er fremdeles min bjelke!! Hun er min mamma og det har alltid vært viktig for henne å være nettopp det!

Hun oppdro meg og søsteren min alene. Hun var opptatt av at barn er barn og at vi aldri skulle være bekymret for foreldrene våre eller voksne ting.
Mamma har alltid behandlet oss med respekt, og forlangt det samme tilbake. Hun har gitt oss sjansen til å prøve og feile, men alltid sagt at hun er der for oss. Hun har vært streng, klar, tydelig og veldig kjærlig.
Mamma har valgt sine kamper, men aldri vært konfliktsky. Hun har vært opptatt av å oppdra oss, veilede og gi råd, og har aldri vært redd for å være upopulær eller ta "kjipe" avgjørelser.
Hun har vært forutsigbar, trygg, varm og voksen!