Han høres definitivt deprimert ut, ja. Han har nok møtt sin egen oppvekst og traumer i døra. Når man ikke føler man strekker til, går man i en spiral der man tenker at man påfører sine egne barn sine egne traumer. Det er vondt, og utrolig vanskelig å se selv - og å be om hjelp ikke minst. At han beskylder deg for å ikke gjøre nok er nok vikarierende motiv for noe helt annet han føler. Han projiserer nok tankene om seg selv over på deg. I min siste permisjon hadde jeg det helt jævlig. Apatisk og orket ingenting. Bjeffet på mannen.. vi hadde til og med sovebaby, så vi begge sov 7-8 timer uforstyrret hver natt. Jeg hadde angstanfall med baby hjemme. Det endte til slutt med at jeg var hos legen og fikk henvisning til dps. Time 3 dager etter.. og full sykemelding fra perm så mannen tok over de siste 2 mnd. Jeg fikk en veldig fin avslutning på permen min, og han fikk en myk overgang til sin egen permisjon.
Prøv å ikke spør hvordan han egentlig har det. Men si «nå ser jeg at du ikke har det bra».. «hva kan vi gjøre?» «hva trenger du at vi gjør nå?»
Lykke til
dette høres jo ikke bra ut for hverken mann eller barn
Prøv å ikke spør hvordan han egentlig har det. Men si «nå ser jeg at du ikke har det bra».. «hva kan vi gjøre?» «hva trenger du at vi gjør nå?»
Lykke til
dette høres jo ikke bra ut for hverken mann eller barn