Gjør jeg for lite?

[Tiol]

Han høres definitivt deprimert ut, ja. Han har nok møtt sin egen oppvekst og traumer i døra. Når man ikke føler man strekker til, går man i en spiral der man tenker at man påfører sine egne barn sine egne traumer. Det er vondt, og utrolig vanskelig å se selv - og å be om hjelp ikke minst. At han beskylder deg for å ikke gjøre nok er nok vikarierende motiv for noe helt annet han føler. Han projiserer nok tankene om seg selv over på deg. I min siste permisjon hadde jeg det helt jævlig. Apatisk og orket ingenting. Bjeffet på mannen.. vi hadde til og med sovebaby, så vi begge sov 7-8 timer uforstyrret hver natt. Jeg hadde angstanfall med baby hjemme. Det endte til slutt med at jeg var hos legen og fikk henvisning til dps. Time 3 dager etter.. og full sykemelding fra perm så mannen tok over de siste 2 mnd. Jeg fikk en veldig fin avslutning på permen min, og han fikk en myk overgang til sin egen permisjon.

Prøv å ikke spør hvordan han egentlig har det. Men si «nå ser jeg at du ikke har det bra».. «hva kan vi gjøre?» «hva trenger du at vi gjør nå?»

Lykke til dette høres jo ikke bra ut for hverken mann eller barn

 

[Høstsol]

Prøv å snakke med fastlegen om han kan sykemeldes slik at du overtar hans permisjon eller noe sånt?

Ellers er jeg enig i åpen barnehage - tilværelsen til mannen her ble ekstremt mye bedre etter at han startet å gå dit. Er jo veldig mange fedre å snakke med der, så det trivdes han med utrolig godt.

 

[Nysgjerrig skeptiker]

Hei. Som fler nevner høres det ut som at din samboer har en depresjon.

Både jeg og min forlovede fikk barseldepresjon etter første barnet (termin i oktober 2021 men kom i september). Jeg fikk depresjon først, jeg ble friskmeldt etter 6mnd - og først da fortalte forloveden at han også hadde en depresjon. Jeg er 100% ufør ig har skitt med angst og depresjon før. Han har «alltid» vært i jobb og har aldri hatt problemer med psykisk helse. Han har ett barn fra før så han visste jo litt hva vi gikk til da vi ble enige om sette liv til jorden sammen (både heldigvis og uheldigvis). Det å ha barn er ikke bare bare.

Han var hjemme med oss 100% i 5mnd, så gikk han ut i delvis arbeid men ble fort sykemeldt 100%.

Jeg har det så mye bedre når barnet er i bhg, så jeg «må overleve» frem til da, og så er ting mye lysere.

Vi fikk barn igjen i april 2023. Ingen depresjon da. Men min angst blomstret opp igjen så han fikk permisjon pga min helse igjen.

Det som hjalp meg var:
Jevnlig samtale på dps
Marte Meo (metode for tilknytning med barn)
Cos-p kurs
Barselgruppe på Blå Kors (blues Mothers heter gruppa) de har også tilbud for menn, i alle fall i kristiansand, «pappa i perm»
Total åpenhet
Samtaler på familievernkontoret

Min forlovede fikk dessverre lite hjelp, ikke syk nok for dps men for syk for div annet. Men han sier at pappa i perm gjør han godt, og så avlaster vi hverandre så godt vi kan. Har fått kontakt med en person som skal være barnevakt slik at vi rett og slett får litt avlastning, ideelt sett noen timer 2 ganger i uken.

Det er dessverre ingen oppskrift på livet, men kanskje noe av dette kan være til hjelp for deg/dere. Masse lykke til, og bare spør om du lurer på noe med min (og/eller forlovedens) erfaringer.

 

[M-40327541]

Hei. Som fler nevner høres det ut som at din samboer har en depresjon.

Både jeg og min forlovede fikk barseldepresjon etter første barnet (termin i oktober 2021 men kom i september). Jeg fikk depresjon først, jeg ble friskmeldt etter 6mnd - og først da fortalte forloveden at han også hadde en depresjon. Jeg er 100% ufør ig har skitt med angst og depresjon før. Han har «alltid» vært i jobb og har aldri hatt problemer med psykisk helse. Han har ett barn fra før så han visste jo litt hva vi gikk til da vi ble enige om sette liv til jorden sammen (både heldigvis og uheldigvis). Det å ha barn er ikke bare bare.

Han var hjemme med oss 100% i 5mnd, så gikk han ut i delvis arbeid men ble fort sykemeldt 100%.

Jeg har det så mye bedre når barnet er i bhg, så jeg «må overleve» frem til da, og så er ting mye lysere.

Vi fikk barn igjen i april 2023. Ingen depresjon da. Men min angst blomstret opp igjen så han fikk permisjon pga min helse igjen.

Det som hjalp meg var:
Jevnlig samtale på dps
Marte Meo (metode for tilknytning med barn)
Cos-p kurs
Barselgruppe på Blå Kors (blues Mothers heter gruppa) de har også tilbud for menn, i alle fall i kristiansand, «pappa i perm»
Total åpenhet
Samtaler på familievernkontoret

Min forlovede fikk dessverre lite hjelp, ikke syk nok for dps men for syk for div annet. Men han sier at pappa i perm gjør han godt, og så avlaster vi hverandre så godt vi kan. Har fått kontakt med en person som skal være barnevakt slik at vi rett og slett får litt avlastning, ideelt sett noen timer 2 ganger i uken.

Det er dessverre ingen oppskrift på livet, men kanskje noe av dette kan være til hjelp for deg/dere. Masse lykke til, og bare spør om du lurer på noe med min (og/eller forlovedens) erfaringer.

Takk for kloke råd. Det positive i din historie er at mannen din har selvinnsikt. Jeg er ikke alltid en god mor, føler jeg selv. Når jeg blir sliten, blir jeg utålmodig, og det er naturlig. Jeg prøver i det minste å ikke handle på sinne, men anerkjenne følelsene og bite tennene sammen. Jeg prøver alltid å bli bedre. Dette tenkte jeg jo da jeg var midt i den verste stormen. Det som mest irriterer meg med mannen, er jo at han ikke prøver å endte atferd. Han innser jo ikke hvor dust han har blitt og hvor negativ innvirkning han har på de rundt seg. Det at han sitter med stoppeklokke hver dag, forteller hvor lite jeg gjør når jeg jobber maks 7,5 time før jeg løper hjem, det er helt koko. Det er smålig og direkte usjarmernde. Jeg har satt mobilen på lydløs når jeg jobber fordi han til tider sender så mange meldinger.