Frykten for at noe skal gå galt

[bluemoon]

Hei!
Nå kom det noen tårer her, mulig det er hormonene som herjer, men jeg kjenner meg sånn veldig igjen i det du skriver. Jeg er generelt overengstelig, så det slo veldig ut, da jeg ble gravid. Tror absolutt det er lurt å prøve å fokusere på det dagligdagse og finne på kjekke ting som får tankene og bekymringene på avstand.Nå kan en jo til og med være sosial med venner. Jeg følger i tillegg alle anbefalingene for gravide fra helsenorge(ikke alt hva folk sier, men de offentlige anbefalingene) for da har jeg gjort mitt for at knøttet skal få et godt utgangspunkt.

Så kjekt å høre at TUL gikk bra Gratulerer! Ta med deg alle seirene og milepælene, gled deg over dem! Jeg tenker det er det viktigste for å overvinne bekymringene, det er å faktisk våge å glede seg! For tenk det vokser en liten spire i magene våres. Det går jo faktisk oftest bra

Jeg var på TUL i uke seks i første svangerskapet, var så bekymret og så utålmodig på å få svar. Da hørte de ingen hjertelyd, men siden det var tidlig så var jeg bare glad for å faktisk se at det var noe der inni magen.

Fikk blødninger i uke 11. På UL fikk jeg vite at jeg mistet i uke 7. Det høres kanskje rart ut men for meg var det å ta medisinsk abort spesielt vanskelig, at jeg måtte gjøre noe aktivt selv for å få i gang prosessen, selv om jeg visste at det ikke var noe liv. Livredd for hva hvis og slikt. Jeg fikk veldig god støtte av samboer og var hjemme fra jobb en uke, det gjorde også godt. Jeg tror at opplevelsen av SA eller MA er veldig ulikt for person til person, så umulig å rangere det tror jeg. Vi ble rådet til å fortsette prøvingen så snart som mulig og fikk heldigvis klaff nesten med en gang!

I det andre svangerskapet mitt valgte jeg å vente med TUL , men så fikk jeg lette blødninger i uke 7 pluss lav stigning av hCG og fikk derfor TUL av det offentlige. Kom til TUL i uke 8 og hørte da sterke fine hjerteslag. Det var helt magisk! Jeg tok så TUL hos det private i uke 12, og jordmoren kunne fortelle om en frisk og sterk liten en. Den neste var i uke 15, jeg brukte «å få vite barnets kjønnet til barnet sammen» som påskudd. For i koronatiden fikk ikke samboer være med på OUL så vi bestilte privat UL i uke 15(akkurat passe med tre uker for engstelsen min, for da var det jo tre uker til OUL i uke 18) så kunne vi få vite kjønnet samtidig med samboer. Det var veldig kjekt å oppleve det sammen

I dette svangerskapet er jeg mer rolig enn sist. Jeg vet at det kan gå bra, at kroppen kan, da jeg har en liten frisk og god skatt. Om noe ikke er som det skal stoler jeg på kroppen min og at den ordner opp om det er nødvendig. Så er ikke så redd for SA eller MA tidlig i svangerskapet. Jeg skal jo selvsagt likevel ha TUL for å høre hjerteslagene. Har ikke bestemt meg for når det er best enda.

Veldig fint å dele tanker! Tusen takk! Og husk å bære med deg de positive tankene. Skill ut hva råd og tanker du tar til deg og ikke. (Dette er rådene jeg sier til meg selv i alle fall)

Ååh, blir rørt selv jeg nå. Klart mye hormoner, men det blir liksom ikke større enn dette, tror jeg! Blir utrolig trist av å lese om hva du opplevde i første svangerskap, får bare lyst til å gi deg en stor klem. Kan ikke forestille meg hvordan det må føles og som sagt, all respekt. Så utrolig bra det gikk bra andre gangen og at du fikk den opplevelsen av at kroppen KAN. Kan se for meg i hvert fall for min egen del at det da blir enklere å akseptere MA eller SA i fremtiden dersom man skulle ha så innmari uflaks å oppleve det igjen, og i det aller minste at det blir enklere å håndtere den skjøre tiden vi står i nå.

Jeg syns det er litt skummelt å nevne/snakke om fordi det på et vis passer så utrolig dårlig inn i viben på dette forumet, men jeg tok en provosert abort for et år siden, og det er det verste jeg har vært gjennom i mitt liv. Tanken på å oppleve en MA og måtte gå gjennom medisinsk abort igjen, som i praksis ville vært akkurat det samme som med den provoserte aborten, skremmer meg så mye at jeg sliter med å sette ord på det. Litt sånn man ser for seg at man ikke vet om man ville taklet det eller kommet over det. Så jeg kan nesten ikke tenke på det, for det er bare så mørkt og vondt. Det ville på en måte laget noen koblinger i hodet som hadde føltes heeelt feil. Det er også en fullstendig irrasjonell følelse i meg av at hvis noe skulle skje med dette svangerskapet så vil det føles som en "straff" for det valget jeg tok den gangen. Ja, jeg vet det høres koko ut. Men den skylden og skammen man sitter igjen med og prøver å forstå seg på tar de merkeligste former...

TUSEN takk selv!! Setter uendelig pris på dette her Er så fint å kunne dele og høre andres erfaringer, når jeg selv ikke kjenner noen med barn eller noen som prøver /er i nærheten av å være i samme situasjon som oss.

 

[Siren2022]

Ååh, blir rørt selv jeg nå. Klart mye hormoner, men det blir liksom ikke større enn dette, tror jeg! Blir utrolig trist av å lese om hva du opplevde i første svangerskap, får bare lyst til å gi deg en stor klem. Kan ikke forestille meg hvordan det må føles og som sagt, all respekt. Så utrolig bra det gikk bra andre gangen og at du fikk den opplevelsen av at kroppen KAN. Kan se for meg i hvert fall for min egen del at det da blir enklere å akseptere MA eller SA i fremtiden dersom man skulle ha så innmari uflaks å oppleve det igjen, og i det aller minste at det blir enklere å håndtere den skjøre tiden vi står i nå.

Jeg syns det er litt skummelt å nevne/snakke om fordi det på et vis passer så utrolig dårlig inn i viben på dette forumet, men jeg tok en provosert abort for et år siden, og det er det verste jeg har vært gjennom i mitt liv. Tanken på å oppleve en MA og måtte gå gjennom medisinsk abort igjen, som i praksis ville vært akkurat det samme som med den provoserte aborten, skremmer meg så mye at jeg sliter med å sette ord på det. Litt sånn man ser for seg at man ikke vet om man ville taklet det eller kommet over det. Så jeg kan nesten ikke tenke på det, for det er bare så mørkt og vondt. Det ville på en måte laget noen koblinger i hodet som hadde føltes heeelt feil. Det er også en fullstendig irrasjonell følelse i meg av at hvis noe skulle skje med dette svangerskapet så vil det føles som en "straff" for det valget jeg tok den gangen. Ja, jeg vet det høres koko ut. Men den skylden og skammen man sitter igjen med og prøver å forstå seg på tar de merkeligste former...

TUSEN takk selv!! Setter uendelig pris på dette her Er så fint å kunne dele og høre andres erfaringer, når jeg selv ikke kjenner noen med barn eller noen som prøver /er i nærheten av å være i samme situasjon som oss.

Kjære deg, jeg tror det viktigste med slike forum er å ha god takhøyde! At en kan skrive det en kjenner på og søke råd/støtte. På en respektfull måte da altså. Så må hver enkelt kjenne på hva en selv orker å lese. Tror ikke jeg hadde orket å være her inne sist svangerskap med tanke på at jeg var skjørere da. Samtidig så visste jeg jo heller ikke hvor mye støtte som var her inne, så kanskje det hadde vært fint også.

Vet det ikke hjelper å si det, men du må ikke skamme deg! Du tok et valg som var rett for deg da og så utrolig vanskelig det må ha vært å ta det valget. Alle som velger abort har sine grunner og du hadde din.
Jeg tror virkelig ikke på at en blir straffet for noe en har gjort før. Ting skjer uten at det er en meining med det, så uansett hvordan det går denne gangen så er det slik det ville gått uansett, og mest sannsynlig så vil det jo gå bra


Jeg må innrømme at jeg ikke visste at det var akkurat den samme behandlingen, medisinsk abort som provosert abort. For meg ble det en belastning på toppen, om du skjønner. synes de kunne gitt medisinen et annet navn og en annen bruksanvisning eller noe, for knøttet mitt var så sårt ønsket. Tror sykepleieren som presiserte det for meg ville normalisere situasjonen og påpeke hvor vanlig og trygt denne behandlingen var, mth på hvor mange som tar abort. For meg ble det likevel helt absurd for ingenting føltes normalt for meg å ta de tablettene.

Hver eneste situasjon er unik for den som opplever det, også for de som velger provosert abort. Det må jo være et urolig vanskelig valg og selv om mange velger det, blir det ikke mindre vanskelig av den grunn.

Prøv å tenke konstruktivt. Det som funket for meg sist var rett og slett bare å kaste meg igang med prøvingen igjen. Det er vanskelig å ikke ha kontroll, det som skjer det skjer. Så det jeg kunne gjøre for å komme meg ut av sorgen, var å prøve på nytt igjen og la det ta fokus.

Denne gangen er jeg så utrolig heldig som har en liten en som holder meg opptatt, så har ikke tid til hverken å gruble eller kjenne meg gravid.

Problemet nå, er at jeg skriver her når skatten sover, i stedet for å sove selv også

 

[bluemoon]

Kjære deg, jeg tror det viktigste med slike forum er å ha god takhøyde! At en kan skrive det en kjenner på og søke råd/støtte. På en respektfull måte da altså. Så må hver enkelt kjenne på hva en selv orker å lese. Tror ikke jeg hadde orket å være her inne sist svangerskap med tanke på at jeg var skjørere da. Samtidig så visste jeg jo heller ikke hvor mye støtte som var her inne, så kanskje det hadde vært fint også.

Vet det ikke hjelper å si det, men du må ikke skamme deg! Du tok et valg som var rett for deg da og så utrolig vanskelig det må ha vært å ta det valget. Alle som velger abort har sine grunner og du hadde din.
Jeg tror virkelig ikke på at en blir straffet for noe en har gjort før. Ting skjer uten at det er en meining med det, så uansett hvordan det går denne gangen så er det slik det ville gått uansett, og mest sannsynlig så vil det jo gå bra


Jeg må innrømme at jeg ikke visste at det var akkurat den samme behandlingen, medisinsk abort som provosert abort. For meg ble det en belastning på toppen, om du skjønner. synes de kunne gitt medisinen et annet navn og en annen bruksanvisning eller noe, for knøttet mitt var så sårt ønsket. Tror sykepleieren som presiserte det for meg ville normalisere situasjonen og påpeke hvor vanlig og trygt denne behandlingen var, mth på hvor mange som tar abort. For meg ble det likevel helt absurd for ingenting føltes normalt for meg å ta de tablettene.

Hver eneste situasjon er unik for den som opplever det, også for de som velger provosert abort. Det må jo være et urolig vanskelig valg og selv om mange velger det, blir det ikke mindre vanskelig av den grunn.

Prøv å tenke konstruktivt. Det som funket for meg sist var rett og slett bare å kaste meg igang med prøvingen igjen. Det er vanskelig å ikke ha kontroll, det som skjer det skjer. Så det jeg kunne gjøre for å komme meg ut av sorgen, var å prøve på nytt igjen og la det ta fokus.

Denne gangen er jeg så utrolig heldig som har en liten en som holder meg opptatt, så har ikke tid til hverken å gruble eller kjenne meg gravid.

Problemet nå, er at jeg skriver her når skatten sover, i stedet for å sove selv også

Du altså, tusen tusen takk for fine ord <3 Veldig glad for at det er takhøyde og rom for de kjipere følelsene og tankene også.
Når det gjelder den aborten så har jeg kommet meg et godt stykke videre fra de kjipe følelsene der, etter mange mange samtaler med en fantastisk jordmor på Amathea. Men blir veldig redd for at det skal blusse opp igjen i forbindelse med noe som eventuelt går galt her, så prøver å ruste meg litt for det mentalt, i tilfelle liksom.

Helt enig med deg om at de kunne kalt det noe annet, språk og ordbruk gjør veldig mye med hvordan vi tenker og føler om ting, og jeg forstår utrolig godt at det må ha føltes helt jævlig når knøttet var så ønsket!! Å ta de tablettene føltes absurd nok i min situasjon så da kan jeg jo bare forestille meg hvordan det må ha føltes for deg. Høres jo ut som en veldig kontraintuitiv greie å sitte med og skulle bare akseptere..

Takk igjen for gode ord og råd!