Frykten for at noe skal gå galt

[bluemoon]

Hei

Jeg vet ikke om det er en slik takhøyde at man kan diskutere sånt, dette forumet er ganske nytt for meg fortsatt, men håper det er greit å snakke om/være åpen om uten at det trigger for mye vonde eller ubehagelige tanker.

Før dette svangerskapet så hadde jeg absolutt ingen anelse om hvor vanlig SA og MA var... Jeg føler meg jo ganske dum nå, men sikkert pga måten det er fremstilt på film og tv tenkte jeg på det som noe som kun skjedde hvis man 1) hadde skikkelig, skikkelig uflaks eller 2) kom i en fysisk ulykke.

Nå har jeg selv snakket med jordmor og blitt gjort oppmerksom på hvor vanlig det faktisk er, og da har jo så klart frykten og panikken grepet meg. Jeg skjønner at jeg må akseptere at det er utenfor min kontroll, og at det er noe som kan skje – skjer det, så skjer det.

Jeg er imidlertid redd for den psykiske smellen det vil være, og synes det er utrolig vanskelig å forstå hva jeg skal føle frem til jeg er tryggere på at dette vil gå bra. Jeg føler på et vis at jeg ikke kan glede meg eller være glad for situasjonen, fordi fallhøyden er så utrolig stor. Til tider er frykten så lammende at jeg ikke klarer å jobbe eller konsentrere meg om noe som helst.

Det jeg lurer på er vel egentlig – er det noen av dere som har tips eller råd om hvordan man kan slå seg mer til ro med det faktum at det ligger utenfor ens kontroll, eller egentlig hva som helst? Hvordan takler man best denne brutale ventetiden og hvordan kan man eventuelt forberede seg psykisk på at noe i verste fall går galt?
Jeg har bestilt tidlig ultralyd om 15 dager og tror jeg vil bli ganske så beroliget om vi finner ut at det er et bankende hjerte der inne da, men de to ukene frem til det virker fullstendig uutholdelige...

 

[nidarosmor]

Hei

Jeg vet ikke om det er en slik takhøyde at man kan diskutere sånt, dette forumet er ganske nytt for meg fortsatt, men håper det er greit å snakke om/være åpen om uten at det trigger for mye vonde eller ubehagelige tanker.

Før dette svangerskapet så hadde jeg absolutt ingen anelse om hvor vanlig SA og MA var... Jeg føler meg jo ganske dum nå, men sikkert pga måten det er fremstilt på film og tv tenkte jeg på det som noe som kun skjedde hvis man 1) hadde skikkelig, skikkelig uflaks eller 2) kom i en fysisk ulykke.

Nå har jeg selv snakket med jordmor og blitt gjort oppmerksom på hvor vanlig det faktisk er, og da har jo så klart frykten og panikken grepet meg. Jeg skjønner at jeg må akseptere at det er utenfor min kontroll, og at det er noe som kan skje – skjer det, så skjer det.

Jeg er imidlertid redd for den psykiske smellen det vil være, og synes det er utrolig vanskelig å forstå hva jeg skal føle frem til jeg er tryggere på at dette vil gå bra. Jeg føler på et vis at jeg ikke kan glede meg eller være glad for situasjonen, fordi fallhøyden er så utrolig stor. Til tider er frykten så lammende at jeg ikke klarer å jobbe eller konsentrere meg om noe som helst.

Det jeg lurer på er vel egentlig – er det noen av dere som har tips eller råd om hvordan man kan slå seg mer til ro med det faktum at det ligger utenfor ens kontroll, eller egentlig hva som helst? Hvordan takler man best denne brutale ventetiden og hvordan kan man eventuelt forberede seg psykisk på at noe i verste fall går galt?
Jeg har bestilt tidlig ultralyd om 15 dager og tror jeg vil bli ganske så beroliget om vi finner ut at det er et bankende hjerte der inne da, men de to ukene frem til det virker fullstendig uutholdelige...

Hadde heller ikke noen formening av hvor vanlig det faktisk var. Vi prøvde heller ikke aktivt å bli gravide, men prøvde heller ikke å unngå det. Nå som det har kommet en positiv test, så håper vi at alt kommer til å gå bra, men det er vanskelig å akseptere at vi ikke har kontroll på alt. Jeg er forsiktig optimistisk, men tror ikke jeg klarer å tro på det før etter første kontroll, og tør ikke begynne å glede meg ordentlig enda. Får bare prøve å tenke på andre ting i mellomtiden, så får vi håpe tiden går fort!

Masse lykke til <3

 

[Lenita]

Sniker fra oktober. Klart det er takhøyde for sånt!
Jeg slet med dette både i forrige svangerskap og litt i dette.
Jeg har ingen konkrete tips. Jeg gikk ofte til ultralyd og kjøpte doppler. Hadde svangerskapsdiabetes så det gav jo ekstra oppfølging og ultralyder, så det var godt. Jeg hadde småblødninger hver gang jeg hadde sex eller bæsjet, så det var en del paniske episoder, haha. Det gikk bra hver gang.

Denne gangen har jeg en aktiv 3-åring så jeg har knapt tid til å tenke og stresse. Det er greit med distraksjon
Det beste rådet jeg kan gi deg er å snakke videre med jordmor, og få ekstra timer der. Ta tiden til hjelp, det vil nok gå litt bedre jo lengre du kommer. Sender deg mange klemmer, vet at du ikke har det noe kjekt når det er sånn

 

[Lenita]

https://forum.babyverden.no/threads/noen-som-ikke-har-mistet-før.2028570/

 

[Hoppetau]

De fleste svangerskap går heldigvis bra. Jeg har ingen tips, men er mer det går som det går. Men skjønner godt frykten. Tar frykten for mye over ville jeg snakket med jordmor og kanskje fått en henvisning videre. Jeg har planer om det for å unngå å kjenne på frykt for sykt barn.

 

[Minilini]

Hei

Jeg vet ikke om det er en slik takhøyde at man kan diskutere sånt, dette forumet er ganske nytt for meg fortsatt, men håper det er greit å snakke om/være åpen om uten at det trigger for mye vonde eller ubehagelige tanker.

Før dette svangerskapet så hadde jeg absolutt ingen anelse om hvor vanlig SA og MA var... Jeg føler meg jo ganske dum nå, men sikkert pga måten det er fremstilt på film og tv tenkte jeg på det som noe som kun skjedde hvis man 1) hadde skikkelig, skikkelig uflaks eller 2) kom i en fysisk ulykke.

Nå har jeg selv snakket med jordmor og blitt gjort oppmerksom på hvor vanlig det faktisk er, og da har jo så klart frykten og panikken grepet meg. Jeg skjønner at jeg må akseptere at det er utenfor min kontroll, og at det er noe som kan skje – skjer det, så skjer det.

Jeg er imidlertid redd for den psykiske smellen det vil være, og synes det er utrolig vanskelig å forstå hva jeg skal føle frem til jeg er tryggere på at dette vil gå bra. Jeg føler på et vis at jeg ikke kan glede meg eller være glad for situasjonen, fordi fallhøyden er så utrolig stor. Til tider er frykten så lammende at jeg ikke klarer å jobbe eller konsentrere meg om noe som helst.

Det jeg lurer på er vel egentlig – er det noen av dere som har tips eller råd om hvordan man kan slå seg mer til ro med det faktum at det ligger utenfor ens kontroll, eller egentlig hva som helst? Hvordan takler man best denne brutale ventetiden og hvordan kan man eventuelt forberede seg psykisk på at noe i verste fall går galt?
Jeg har bestilt tidlig ultralyd om 15 dager og tror jeg vil bli ganske så beroliget om vi finner ut at det er et bankende hjerte der inne da, men de to ukene frem til det virker fullstendig uutholdelige...

Absolutt takhøyde for å diskutere sånt tema! Vi er nok mange som sitter med de samme følelsene, og det er bra å få snakket om det.

Jeg hadde også slikt syn på svangerskap før, pga ingen snakker om det og alt man ser på film er jo kun happy endings. Når jeg kom inn på forumet her forstod jeg hvor vanlig det var, noe som også var litt godt å vite siden jeg endte opp med å miste selv.

Jeg vil anbefale flere samtaler med jordmor. Kanskje ultralyden du skal på kan hjelpe deg med å slappe av litt om alt ser bra ut?

Óg selv om det kan være vanskelig, så prøv å hold deg selv opptatt slik at man kanskje ikke får tid til å tenke så mye.

Og vær åpen om at du syns det er vanskelig, enten til samboer/kjæreste osv, eller til en god venn eller noen du er trygg på.

 

[bluemoon]

Tusen takk for gode svar alle sammen Setter veldig stor pris på det! Jeg har ikke svangerskapskontroll før om nesten en måned, og jeg prøvde å bestille legetime men fikk ikke time før 30. mars… Så det føles litt lenge å vente med å få snakket med noen. Men jeg skal prøve å holde meg så opptatt som mulig. I kveld dro jeg på quiz med noen venner, som endte litt sent for øvrig og til slutt trillet tårene av hormoner og slitenhet Hahah, da var det rett hjem. Men etter pandemien har det vært for lett å glemme hvor effektivt det kan være å komme seg ut, møte folk og tenke på noe helt annet! Så er det også et godt poeng at det er mye større sjanse for at det går bra. Merkelig at det er så lett å glemme noen ganger.

 

[Ønskemamma2022]

Tenkte jeg skulle ta den siste testen som var igjen, å så var jo sen så klart en antydning svakere enn den i morres….
Kjøre vene jeg er så nervøs nå, vurderer å ringe legevakten å spørr om UL men vet jo de ikke kan gjøre noe

noen andre som har opplevd mindre hcg di siste dagene på ettermiddags tid ?
Jeg har jo hatt fin stigning selv på ettermiddag

kjenne redselen for kjemisk/sa igjen er rimelig stor nå…. Skal gå til legen for hcg prøve igjen i morgen.
Blodprøvene fra ingår kom tilbake men rakk ikke tlf fra legen selvsagt og gan sendte bare denne meldingen som nå fikk hjertet mitt til å synke…. Han skrev ikke inn verdiene en gang
Føler han har sett noe på prøvene som kan antyde til kjemisk….

 

[Hoppetau]

Tenkte jeg skulle ta den siste testen som var igjen, å så var jo sen så klart en antydning svakere enn den i morres….
Kjøre vene jeg er så nervøs nå, vurderer å ringe legevakten å spørr om UL men vet jo de ikke kan gjøre noe

noen andre som har opplevd mindre hcg di siste dagene på ettermiddags tid ?
Jeg har jo hatt fin stigning selv på ettermiddag

kjenne redselen for kjemisk/sa igjen er rimelig stor nå…. Skal gå til legen for hcg prøve igjen i morgen.
Blodprøvene fra ingår kom tilbake men rakk ikke tlf fra legen selvsagt og gan sendte bare denne meldingen som nå fikk hjertet mitt til å synke…. Han skrev ikke inn verdiene en gang
Føler han har sett noe på prøvene som kan antyde til kjemisk….

Den meldingen sa meg ingenting. Jeg hadde bare ventet på å kunne ringe legen igjen.

 

[Ønskemamma2022]

Den meldingen sa meg ingenting. Jeg hadde bare ventet på å kunne ringe legen igjen.

La til siste hcg testen…. Får ringe legen i morgen

 

[bluemoon]

Tenkte jeg skulle ta den siste testen som var igjen, å så var jo sen så klart en antydning svakere enn den i morres….
Kjøre vene jeg er så nervøs nå, vurderer å ringe legevakten å spørr om UL men vet jo de ikke kan gjøre noe

noen andre som har opplevd mindre hcg di siste dagene på ettermiddags tid ?
Jeg har jo hatt fin stigning selv på ettermiddag

kjenne redselen for kjemisk/sa igjen er rimelig stor nå…. Skal gå til legen for hcg prøve igjen i morgen.
Blodprøvene fra ingår kom tilbake men rakk ikke tlf fra legen selvsagt og gan sendte bare denne meldingen som nå fikk hjertet mitt til å synke…. Han skrev ikke inn verdiene en gang
Føler han har sett noe på prøvene som kan antyde til kjemisk….

For en vond følelse! Hvis det er noen som helst trøst så har jeg også opplevd at testene er svakere på ettermiddagen. Andre dager er de plutselig sterkere på ettermiddagen for da har vel hcg-et steget plutselig. Krysser fingrene for at det bare er det som er tilfelle for deg! Sender stor klem.

 

[Ønskemamma2022]

For en vond følelse! Hvis det er noen som helst trøst så har jeg også opplevd at testene er svakere på ettermiddagen. Andre dager er de plutselig sterkere på ettermiddagen for da har vel hcg-et steget plutselig. Krysser fingrene for at det bare er det som er tilfelle for deg! Sender stor klem.

Takk Ja nå kjenner jeg at jeg har mistet håpet sendte gubben ut for å kjøpe fler….

 

[Ønskemamma2022]

Herregud… nå kom mannen med nye her ! Og det var vist bare en dårlig test tror jeg….
Nå er det under 1 time ca tiden jeg tisset på pinnen sist og den ble sterkere

Rfsu testene har jeg hatt dårlig erfaring med denne graviditeten altså….
(De to nederste testene er fra i ettermiddag..)

#veldigletter #hysterisk

 

[Ønskemamma2022]

Blodprøven viste hcg på 89 bare… det var på mandag, var nede å tok nye i dag igjen for å se at det dobler seg…
Syntes 89 var lite til å være bare 4+2….. noen som har erfaring på hcg nivåer eller noen andre som har sjekket sine de siste dagene?

kjenner bekymringene er så store denne gangen etter SA sist hadde ikke trodd det skulle bli så ille ….

 

[Bkno7632792]

Hei. hvis du sjekke

Blodprøven viste hcg på 89 bare… det var på mandag, var nede å tok nye i dag igjen for å se at det dobler seg…
Syntes 89 var lite til å være bare 4+2….. noen som har erfaring på hcg nivåer eller noen andre som har sjekket sine de siste dagene?

kjenner bekymringene er så store denne gangen etter SA sist hadde ikke trodd det skulle bli så ille ….

hei! No worries. Hvis du sjekker hcg charts på nettet så vil du se at variasjonen for hcg i uke 4 er fra 5-426, så her er normalvariasjonen stor! Så det rr evt stigningen som blir interessant.

 

[Ønskemamma2022]

Hei. hvis du sjekke


hei! No worries. Hvis du sjekker hcg charts på nettet så vil du se at variasjonen for hcg i uke 4 er fra 5-426, så her er normalvariasjonen stor! Så det rr evt stigningen som blir interessant.

Oj, hcg kart? Ja da skal jeg finne det . Takk for godt svar <3

 

[Ønskemamma2022]

HCG tabell ja, veldig fin

 

[Siren2022]

Hei

Jeg vet ikke om det er en slik takhøyde at man kan diskutere sånt, dette forumet er ganske nytt for meg fortsatt, men håper det er greit å snakke om/være åpen om uten at det trigger for mye vonde eller ubehagelige tanker.

Før dette svangerskapet så hadde jeg absolutt ingen anelse om hvor vanlig SA og MA var... Jeg føler meg jo ganske dum nå, men sikkert pga måten det er fremstilt på film og tv tenkte jeg på det som noe som kun skjedde hvis man 1) hadde skikkelig, skikkelig uflaks eller 2) kom i en fysisk ulykke.

Nå har jeg selv snakket med jordmor og blitt gjort oppmerksom på hvor vanlig det faktisk er, og da har jo så klart frykten og panikken grepet meg. Jeg skjønner at jeg må akseptere at det er utenfor min kontroll, og at det er noe som kan skje – skjer det, så skjer det.

Jeg er imidlertid redd for den psykiske smellen det vil være, og synes det er utrolig vanskelig å forstå hva jeg skal føle frem til jeg er tryggere på at dette vil gå bra. Jeg føler på et vis at jeg ikke kan glede meg eller være glad for situasjonen, fordi fallhøyden er så utrolig stor. Til tider er frykten så lammende at jeg ikke klarer å jobbe eller konsentrere meg om noe som helst.

Det jeg lurer på er vel egentlig – er det noen av dere som har tips eller råd om hvordan man kan slå seg mer til ro med det faktum at det ligger utenfor ens kontroll, eller egentlig hva som helst? Hvordan takler man best denne brutale ventetiden og hvordan kan man eventuelt forberede seg psykisk på at noe i verste fall går galt?
Jeg har bestilt tidlig ultralyd om 15 dager og tror jeg vil bli ganske så beroliget om vi finner ut at det er et bankende hjerte der inne da, men de to ukene frem til det virker fullstendig uutholdelige...

Hvordan går det nå? Er du roligere? Jeg synes det er kjempefint at du tar opp temaet

Det som hjelper meg er at tenke at dersom jeg mister tidlig, så er det etter kroppens egen måte å ordne opp på. At fosteret ikke hadde vært levedyktig uansett og at jeg på den måten kan komme videre fortere enn å miste senere i svangerskapet.

Etter en MA kjenner jeg at den tanken fortsatt trøster meg. For det var tungt å miste tidlig, så hvor ufattelig vanskelig vil det ikke da være å miste seinere i svangerskapet. Så jeg prøver å stole på at kroppen vet hva den gjør, er jo helt fantastisk og fortsatt ubegripelig til tider at jeg har hatt den fine skatten min inni magen.

TUL hjalp meg etter MA, så i sist svangerskap som da heldigvis endte bra hadde jeg tre TUL. Det trygget meg veldig! Tenker jeg skal bestille TUL snart denne gangen også

 

[bluemoon]

Hvordan går det nå? Er du roligere? Jeg synes det er kjempefint at du tar opp temaet

Det som hjelper meg er at tenke at dersom jeg mister tidlig, så er det etter kroppens egen måte å ordne opp på. At fosteret ikke hadde vært levedyktig uansett og at jeg på den måten kan komme videre fortere enn å miste senere i svangerskapet.

Etter en MA kjenner jeg at den tanken fortsatt trøster meg. For det var tungt å miste tidlig, så hvor ufattelig vanskelig vil det ikke da være å miste seinere i svangerskapet. Så jeg prøver å stole på at kroppen vet hva den gjør, er jo helt fantastisk og fortsatt ubegripelig til tider at jeg har hatt den fine skatten min inni magen.

TUL hjalp meg etter MA, så i sist svangerskap som da heldigvis endte bra hadde jeg tre TUL. Det trygget meg veldig! Tenker jeg skal bestille TUL snart denne gangen også

Takk for godt svar Jeg prøver å tenke det samme som du beskriver der. Det er også noe veldig befriende ved å bare akseptere at man ikke kan kontrollere utfallet, på en måte? For da trenger man i hvert fall ikke kjenne på noe skyld og kanskje dveler man mindre ved det som eventuelt måtte skje. Hvis det gir noe som helst mening.

Jeg føler meg litt tryggere etter at jeg dro på TUL i går og fikk se at hjertet banket. Syntes det også var veldig betryggende at gynekologen jeg møtte var varm, trygg og VELDIG forståelsesfull overfor at jeg var stressa og bekymret. Har møtt på en del folk i omsorgsyrker som jeg ikke kan fatte og begripe at jobber i sånne yrker, så var litt nervøs for å komme dit og bli møtt av noen med holdningen om at typ "det er altfor tidlig for UL, det er ikke noe vits, hvorfor er du her". Jeg tror også det blir lettere etter hvert å akseptere at det som skjer, skjer. Nå begynner jeg kjenne meg sliten av å bekymre meg så mye, all tid går til å tenke på dette på godt og vondt, så jeg tror jeg må gjøre en litt aktiv innsats for å komme tilbake til litt "vanlige" ting i livet også fremover!


Veldig trist å høre at du opplevde en MA, det er min største skrekk... I mitt hode hadde det vært "enklere" å deale med en SA for da vet man i hvert fall at det skjer når det skjer. Jeg kan ikke se for meg noe mer traumatiserende enn å dukke opp på ultralyd og få beskjed om at det ikke er noe liv lenger, så har enorm respekt for alle som har opplevd det.
Du skriver du hadde tre TUL i ditt siste svangerskap, kan jeg spørre når de tre var?

 

[Siren2022]

Takk for godt svar Jeg prøver å tenke det samme som du beskriver der. Det er også noe veldig befriende ved å bare akseptere at man ikke kan kontrollere utfallet, på en måte? For da trenger man i hvert fall ikke kjenne på noe skyld og kanskje dveler man mindre ved det som eventuelt måtte skje. Hvis det gir noe som helst mening.


Jeg føler meg litt tryggere etter at jeg dro på TUL i går og fikk se at hjertet banket. Syntes det også var veldig betryggende at gynekologen jeg møtte var varm, trygg og VELDIG forståelsesfull overfor at jeg var stressa og bekymret. Har møtt på en del folk i omsorgsyrker som jeg ikke kan fatte og begripe at jobber i sånne yrker, så var litt nervøs for å komme dit og bli møtt av noen med holdningen om at typ "det er altfor tidlig for UL, det er ikke noe vits, hvorfor er du her". Jeg tror også det blir lettere etter hvert å akseptere at det som skjer, skjer. Nå begynner jeg kjenne meg sliten av å bekymre meg så mye, all tid går til å tenke på dette på godt og vondt, så jeg tror jeg må gjøre en litt aktiv innsats for å komme tilbake til litt "vanlige" ting i livet også fremover!


Veldig trist å høre at du opplevde en MA, det er min største skrekk... I mitt hode hadde det vært "enklere" å deale med en SA for da vet man i hvert fall at det skjer når det skjer. Jeg kan ikke se for meg noe mer traumatiserende enn å dukke opp på ultralyd og få beskjed om at det ikke er noe liv lenger, så har enorm respekt for alle som har opplevd det.
Du skriver du hadde tre TUL i ditt siste svangerskap, kan jeg spørre når de tre var?

Hei!
Nå kom det noen tårer her, mulig det er hormonene som herjer, men jeg kjenner meg sånn veldig igjen i det du skriver. Jeg er generelt overengstelig, så det slo veldig ut, da jeg ble gravid. Tror absolutt det er lurt å prøve å fokusere på det dagligdagse og finne på kjekke ting som får tankene og bekymringene på avstand.Nå kan en jo til og med være sosial med venner. Jeg følger i tillegg alle anbefalingene for gravide fra helsenorge(ikke alt hva folk sier, men de offentlige anbefalingene) for da har jeg gjort mitt for at knøttet skal få et godt utgangspunkt.

Så kjekt å høre at TUL gikk bra Gratulerer! Ta med deg alle seirene og milepælene, gled deg over dem! Jeg tenker det er det viktigste for å overvinne bekymringene, det er å faktisk våge å glede seg! For tenk det vokser en liten spire i magene våres. Det går jo faktisk oftest bra

Jeg var på TUL i uke seks i første svangerskapet, var så bekymret og så utålmodig på å få svar. Da hørte de ingen hjertelyd, men siden det var tidlig så var jeg bare glad for å faktisk se at det var noe der inni magen.

Fikk blødninger i uke 11. På UL fikk jeg vite at jeg mistet i uke 7. Det høres kanskje rart ut men for meg var det å ta medisinsk abort spesielt vanskelig, at jeg måtte gjøre noe aktivt selv for å få i gang prosessen, selv om jeg visste at det ikke var noe liv. Livredd for hva hvis og slikt. Jeg fikk veldig god støtte av samboer og var hjemme fra jobb en uke, det gjorde også godt. Jeg tror at opplevelsen av SA eller MA er veldig ulikt for person til person, så umulig å rangere det tror jeg. Vi ble rådet til å fortsette prøvingen så snart som mulig og fikk heldigvis klaff nesten med en gang!

I det andre svangerskapet mitt valgte jeg å vente med TUL , men så fikk jeg lette blødninger i uke 7 pluss lav stigning av hCG og fikk derfor TUL av det offentlige. Kom til TUL i uke 8 og hørte da sterke fine hjerteslag. Det var helt magisk! Jeg tok så TUL hos det private i uke 12, og jordmoren kunne fortelle om en frisk og sterk liten en. Den neste var i uke 15, jeg brukte «å få vite barnets kjønnet til barnet sammen» som påskudd. For i koronatiden fikk ikke samboer være med på OUL så vi bestilte privat UL i uke 15(akkurat passe med tre uker for engstelsen min, for da var det jo tre uker til OUL i uke 18) så kunne vi få vite kjønnet samtidig med samboer. Det var veldig kjekt å oppleve det sammen

I dette svangerskapet er jeg mer rolig enn sist. Jeg vet at det kan gå bra, at kroppen kan, da jeg har en liten frisk og god skatt. Om noe ikke er som det skal stoler jeg på kroppen min og at den ordner opp om det er nødvendig. Så er ikke så redd for SA eller MA tidlig i svangerskapet. Jeg skal jo selvsagt likevel ha TUL for å høre hjerteslagene. Har ikke bestemt meg for når det er best enda.

Veldig fint å dele tanker! Tusen takk! Og husk å bære med deg de positive tankene. Skill ut hva råd og tanker du tar til deg og ikke. (Dette er rådene jeg sier til meg selv i alle fall)