Fra 2 til 3 barn.

[Nysgjerrig skeptiker]

Hei.
Jeg har per nå en gutt og ei jente. Mente jeg egentlig var ferdig med barn. Men på lørdag testet jeg positivt på graviditetstest, men testen negativt i dag. Jeg har spiral så det stemmer nok med at jeg ikke er gravid.
Men når testen viste positivt fikk jeg plutselig ønske om en til.
Jeg gledet meg og ville virkelig at den skal være positiv i dag også.

spørsmålet er er overgangen fra 2 til 3 veldig stor?
Vi vet at 2 voksne og 2 barn er helt perfekt i forhold til A4 livet. Men blir det veldig tøft med 3?

yngstemann starter på skolen neste år, eldste går allerede på barneskolen.

Jeg skjønner deg.
I utgangspunktet skulle jeg aldri ha biologisk barn pga intens frykt for graviditet og fødsel (tokofobi), men så møtte jeg den rette og ting skjedde fort.

Jeg har født to barn på keiserlig vis, de er nå 2,5 år og 1år. Jeg begynte aldri på prevansjon etter førstefødte, siden jeg ville bli kjent med kroppen min etter 15år på p-piller.

Eldste var rundt 8mnd da jeg ble uplanlagt gravid - til tross for angrepille! Jeg gikk nemlig gjennom 6’ish mnd med barseldepresjon etter første barnet ble født, så jeg hadde nettop «kommet til meg selv» derav angrepille. Men da jeg fikk positiv test og kom over panikken kjente jeg på glede. Tankene begynte å spinne, og ddt var positive tanker.

Gleden var kortvarig. Det endte med at det var en kjemisk graviditet. Kroppen ryddet heldigvis opp selv, men oppryddingen startet dagen vi hadde navnefest for eldste så den dagen er bare en tåke.

Vel, til tross for blandede følelser om mulig søsken begynte jeg på p-pilla da eldste var 9mnd. Men jeg sluttet tvert etter én uke pga ekstrem endring i hormoner på en negativ måte. Vi var bare forsiktige videre når vi skulle more oss i senga.
Mensen kom aldri måneden etter pilleslutt, og hun er nå 1år.

Nå som jeg har «overlevd» første året kan jeg puste. Og tanken har streifet meg om jeg (vi) vil ha et barn til. Men ting er jo fint som det er nå, og frykten for å ødelegge det (og keisersnitt igjen) veier tungt. Forloveden min har også ett barn fra før (pre-teen) som bor her anne hver uke, så vi har jo på et vis 3 barn, men samtidig ikke.

Jeg elsker ikke å være mamma. Jeg er ufør og har mitt å stri med, men til tross for alle minusene klarer jeg ikke slippe tanken på ett barn til. Det med at jeg ikke eeeeelsker morsrollen vil ikke si at jeg ikke elsker barna. Jeg ser jo en fremtid med familien, det er bare mye å sette seg inn i, og mange mange endringer - så hvorfor ikke hive inn én unge til i kaoset? Vi har 5 katter, det er ikke mer stress enn 4 eller 3 (kan nok ikke sammenliknes men måtte nevnes).

Lykke til med avgjørelsen

 

[RosaKanin]

Hei.
Jeg har per nå en gutt og ei jente. Mente jeg egentlig var ferdig med barn. Men på lørdag testet jeg positivt på graviditetstest, men testen negativt i dag. Jeg har spiral så det stemmer nok med at jeg ikke er gravid.
Men når testen viste positivt fikk jeg plutselig ønske om en til.
Jeg gledet meg og ville virkelig at den skal være positiv i dag også.

spørsmålet er er overgangen fra 2 til 3 veldig stor?
Vi vet at 2 voksne og 2 barn er helt perfekt i forhold til A4 livet. Men blir det veldig tøft med 3?

yngstemann starter på skolen neste år, eldste går allerede på barneskolen.

overgangen fra 2->3 er minimal egentlig..

Du vil ha to større barn og da har du bobla litt alene på dagtid mens de er på skolen

Eneste vi syns har vært litt slit har vært avslutninger på skolen på ettermiddag/kveldstid med en smårolling for man er så rutinebasert og det snur døgnet litt for minste

Såå da har man ikke mye å klage på

 

[Momof2]

Hos oss er jo de eldste selvgående, de har eget liv så vi har ofte en del privatliv for oss selv. Og jeg er jo mye hos legen pga kronisk sykdom, min mann føler vi burde være glad for de to friske barna vi har, og jeg bør satse på helsa og meg selv. Er jo egentlig litt enig. Men redd følelsen av nr 3 aldri vil bli borte.