Forventinger til mor/far

Ikke det minste MORSOMME forskjeller, synes jeg. Dum artikkel.
 
Jeg tenkte litt over dette da jeg var hos bestemoren min nylig. Hun skrøt sånn av broren min og hvor flink han var til å ta seg av datteren sin, han skiftet bleie og alt mulig. Jeg syns jo ikke det er noe å skryte over, det er jo helt normalt nå for tiden.

Hos oss har det aldri vært noe alternativ at den ene parten skulle slippe unna noe som helst når det gjelder verken unger eller hus osv, vi fordeler alt likt, og da er det også mer rom for at jeg kan være menneskelig og velge enkle løsninger av og til osv.
 
Her har mannen oppdragelse fra 60-tallet desverre. Så jobber veldig med å få han til å forstå at vi er begge like mye ansvarlig for allt av hus og hjem. En sjelden gang f.eks, finner han ut at han skal rydde og støvsuge stua til jeg kommer ned etter å ha lagt begge barna. Står der da som en konge med glis fra øre til øre. "Er jeg ikke flink?" Joda! Kjempe flink som måka lekene inn i et hjørne, å støvsuga i rekordfart uten å flytte på så mye som en legomann for å komme til i krokene. At jeg netopp brukte 2,5 time på å legge begge barna, og kommer ned som en zombie for å vaske opp å brette klær, det er jo en selvfølge.
Låg faktisk og tenkte på dette i går kveld. Husker godt når vi ble sammen (jeg var 17 og han 19) og vi skulle flytte sammen. Jeg maste på at han skulle ta sin del av husarbeidet, og fikk til svar at "neei, men du liker jo å gjøre det!?!". Han har helsigvis forbedret seg en del siden den gang. Men har en laaaang vei og gå! Det hjelper ikke akkurat at svigers og besteforeldrene hans synes synd på han om han må hjelpe til hjemme etter jobb. Eller forventer at jeg har middagen klar til han kommer hjem.
 
Her får ikke mannen noe skryt når han gjør noe med ungene. Mer sarkastiske kommentarer fra min familie om at han klarte å gjøre noe.. min mann er veldig flink til å tenke på seg selv først og så kommer andre. Syns han prioriterer veldig feil mange ganger.
 
Svigerforeldrene mine er omvendt. De ser at det er jeg som gjør mest og at det er jeg som må spise kald mat hele tiden, så de sier at jeg er en flink mamma. Og de er til kjempe mye hjelp for meg når vi er der.

Som feks på lørdag. Mannen min skulle i utriksningslag og svigerfar kjørte han på morran. Da var jeg og datteren bedt dit på middag. Da lekte mine svigerforeldre veldig mye med ungen og jeg fikk slappet av litt.
 
Så bra at dere tar opp dette! Hos oss er vi likestilte på nesten alt, også med babyen. Kunne ikke tenkt meg noe annet. Var veldig opptatt av det før fødsel, at pappan måtte ta initiativ til å gjøre ting slik at ikke jeg gjorde alt først - jeg er litt sånn som vil ha ting på min måte.

Men, spørsmålet er jo, hva kan vi gjøre? Her skal vi prøve 5mnd pappaperm feks.
 
Så bra at dere tar opp dette! Hos oss er vi likestilte på nesten alt, også med babyen. Kunne ikke tenkt meg noe annet. Var veldig opptatt av det før fødsel, at pappan måtte ta initiativ til å gjøre ting slik at ikke jeg gjorde alt først - jeg er litt sånn som vil ha ting på min måte.

Men, spørsmålet er jo, hva kan vi gjøre? Her skal vi prøve 5mnd pappaperm feks.
Hva mener du med hva vi kan gjøre?
 
Hmm, hos oss er vi rimelig likestilte. Er nok jeg Om har tatt den strenge mamma rollen, mens far er den gøye. Men akkurat det bunner nok mer i personlighet:)
Det som plager meg er holdningen til enkelte,som feks en som står oss nær, min svigermor.
Samtale mellom oss:
Hun: Er nok tungt for xx å være hjemme hver dag men mini.
Jeg: ja det er tungt, men oppfatter mer at han syns det er kjedelig til tider.
Hun: men blir vel det når hele dagen handler om mini.
Jeg: selvfølgelig, kjente selv på et savn etter litt voksentid i permisjonen.
Hun: men da du gikk hjemme var det en helt annen situasjon, da sov mini mer,så du kunne brukt tiden til å bake, vaske osv, nei huff det er tungt for xx...
Jeg: jeg hater å bake. Vaske? Gjør vi sammen..
Da gikk jeg, ikke fortell meg at jeg kan ha det gøy med å bake brød, mens den stakkars faren må være med sønnen sin hele dagen...
Hehe, denne ble litt lang, men irritert meg noe over slike samtaler.. Jeg burde hate å være tilbake i jobb,mens far er det synd på som må bruke hele arbeidsdagen på å være hjemme med barnet sitt..
 
For å endre holdninger :)
Ikke bare la de få mer tid sammen med de og la de fortsette å gjøre det på denne måten ihvertfall. Sette krav til de i motsetning til å synes det er humoristisk og formidle at man ikke kan forvente bedre bare fordi han er pappa og ikke mamma.
 
Hmm, hos oss er vi rimelig likestilte. Er nok jeg Om har tatt den strenge mamma rollen, mens far er den gøye. Men akkurat det bunner nok mer i personlighet:)
Det som plager meg er holdningen til enkelte,som feks en som står oss nær, min svigermor.
Samtale mellom oss:
Hun: Er nok tungt for xx å være hjemme hver dag men mini.
Jeg: ja det er tungt, men oppfatter mer at han syns det er kjedelig til tider.
Hun: men blir vel det når hele dagen handler om mini.
Jeg: selvfølgelig, kjente selv på et savn etter litt voksentid i permisjonen.
Hun: men da du gikk hjemme var det en helt annen situasjon, da sov mini mer,så du kunne brukt tiden til å bake, vaske osv, nei huff det er tungt for xx...
Jeg: jeg hater å bake. Vaske? Gjør vi sammen..
Da gikk jeg, ikke fortell meg at jeg kan ha det gøy med å bake brød, mens den stakkars faren må være med sønnen sin hele dagen...
Hehe, denne ble litt lang, men irritert meg noe over slike samtaler.. Jeg burde hate å være tilbake i jobb,mens far er det synd på som må bruke hele arbeidsdagen på å være hjemme med barnet sitt..
Ja jeg skjønner hva du mener. Først og fremst blir jeg litt provosert av at det er kjedelig med ungen og synes det heller er motsatt. Når ungen er større og mer våken kan man gjøre masse sosialt, værre når ungen har kolikk, vanskelig å få til å sovne, henger på puppen hele tiden, masse nattevåk. Altså jeg hadde myyyye bedre tid til å bake og vaske når de ble eldre og sov til fast tid og en stund i strekk og kunne leke for seg selv, enn når de var små og krevde masse hele tiden.
 
Jeg føler ikke at de rundt meg har noen spesielle holdninger ang det. Den som har det er vel egentlig pappan til ungen. Eks inatt så har lillegutt på 5 mnd vært masse våken. Kl 4 inatt sovnet han endelig. Da sovner jeg kanskje i 04.30 tiden. Kl 09 var det fult skjør igjen. Så mens pappan hans har sover godt på et annet rom har jeg vært våken hele nattan. Jeg spurte derfor om han kunne ta seg av lillegutt en times tid men jeg fikk sovet, da hadde jeg akuratt ammet han masse så han var god og mett. Etter 15 min blir jeg vekket og han sier at lillegutt er trøtt. Så istede for å at han prøver å få han til å sove så må jeg stå opp å gå tur med vogna. Eller hvis lillegutt våkner på kvelden så reagerer han ikke en gang. Bare forventer at jeg skal gå opp med en gang. Sorry for at lang innlegg men jeg er bare litt frustrert nå! Hehe
 
Da må du oppdra barnets far. Så lenge du lar ham fortsette slik at han ikke at du mener det er galt.

Svar "gå en tur med ham da " i stedet for å stå opp og gå tur!
 
Ja jeg skjønner hva du mener. Først og fremst blir jeg litt provosert av at det er kjedelig med ungen og synes det heller er motsatt. Når ungen er større og mer våken kan man gjøre masse sosialt, værre når ungen har kolikk, vanskelig å få til å sovne, henger på puppen hele tiden, masse nattevåk. Altså jeg hadde myyyye bedre tid til å bake og vaske når de ble eldre og sov til fast tid og en stund i strekk og kunne leke for seg selv, enn når de var små og krevde masse hele tiden.

Helt enig. Den første tiden er også mye mer forbundet i usikkerhet og færre rutiner for min del, derfor gikk mye tid bare til å bli kjent med den nye verdensborgeren.
Ble selv kjempe sint når jeg kom hjem til en nedstemt mann som hadde vært med sønnen vår hele dagen, fikk helt vondt i meg på sønnens vegne. Samtidig vet jeg hva han mente. De hadde hatt fine stunder, sønnen min hadde ikke lidd noen nød, men en hel dag uten voksen kontakt kun gå etter et barn som ikke kan snakke er tungt..
Men fint å høre at det ikke bare er jeg som ser på den første tiden som travel :) Rutiner er virkelig gull; )
 
Back
Topp