Forventinger til mor/far

Jeg merker forskjell på hva folk forventer. Mannen min får ofte skryt; i barnehagen skryter de av at han er engasjert og spør hvordan dagen har vært, foreldrene mine skryter av at han tar seg av vesla og skifter bleier, venner syns han er så flink til å leke... Jeg får ikke skryt for å være engasjert i mitt eget barns liv, skifte bleier eller ligge på gulvet og leke, og jeg forventer det selvsagt ikke heller. Jeg tar alltid hovedansvaret for vesla, både hjemme og borte. Det er jo fint at han får skryt, men det er tydelig at folk har lavere forventninger til hva han som mann burde klare enn hva de har til meg.

Forresten, et eksempel: Jeg har ei aktiv jente som ikke sitter i ro når vi spiser, noe som resulterer i at jeg sjelden får matro. Foreldrene mine ser meg ofte spise kald mat på familiemiddager, og kjenner godt til situasjonen. På lørdag var vi i konfirmasjon, og siden jeg er høygravid og har bekkenlåsning var det mannen som løp rundt etter vesla. Plutselig var hele familien engasjert for å hjelpe den stakkars mannen min som ikke hadde fått spist seg mett. Jeg ble litt paff, for jeg tenkte jo at endelig er det hans tur, og jeg hadde tenkt å virkelig nyte at jeg endelig fikk spise i fred. Istedet ble jeg sittende med dårlig samvittighet... Supert!


Herlighet, som å lese om mitt liv!! Morsomt å se at jeg ikke er alene ;)
 
Mulig det. Men nå handlet tråden om pappaer alene med unger så det blir jo litt motsatt.

Sant at det kanskje ble noe avsporing, beklager det ;) Ser bare at i en del tilfeller ser det ut til at folk er så vant til at mammaen tar all styring at pappaen ikke gjør så mye = de synes det er flott og at han er flink når han gjør noe.
 
Sant at det kanskje ble noe avsporing, beklager det ;) Ser bare at i en del tilfeller ser det ut til at folk er så vant til at mammaen tar all styring at pappaen ikke gjør så mye = de synes det er flott og at han er flink når han gjør noe.
Ja da forstår jeg sammenhengen :)
 
Leste en påstand i en brosjyre en gang (tror den var fra bufetat), at samfunnet ofte vurderer mors innsats ut fra barnets behov. Alle behov må dekkes for at mor skal være bra nok. Fars innsats derimot blir vurdert ut fra et nullpunkt, der all innsats teller positivt. Det stemmer veldig med holdningene rundt oss i alle fall.

Hos oss er det jeg som tar hovedansvaret for barna. Det er slik vi begge ønsker det, og vi er begge helt fornøyde med det. Mannen min er engasjert nok, og holder på med ungene så mye som han kan, men det er jeg som gjør mesteparten av arbeidet, planlegger, holder oversikt, og bestemmer hvordan ting skal være. Jeg vil på ingen måte klage over hans innsats, jeg ønsker ikke mer fra ham, men jeg reagerer av og til på hvordan jeg om og om igjen får høre fra andre hvor flink han er. Jeg jobber et par kvelder i uken, og da synes folk han er veldig "flink" som kan ta vare på sine egne barn. Har aldri noensinne hørt at jeg er flink fordi jeg klarer det samme. Får kommentarer på at han er "flink" pappa fordi han kan følge barna til fritidsinteresser, mens det er en selvfølge at jeg minner ham på hva de skal med klokkeslett, og at jeg må legge fram riktig treningstøy... En dag hadde han levert et av barna i barnehagen uten bukse, noe jeg synes er helt utrolig å glemme. (Og jeg hadde faktisk lagt fram fullt antrekk.) I barnehagen hadde de bare dratt på henne en bukse fra skiftetøyet, og presterte å si til meg at det er sånn de bare regner med fra pappaer i ny og ne. Lurer på om de synes det er like greit med barn som går i bare strømpebukse midt på vinteren om det er mødrene som ikke klarer å kle dem skikkelig?
 
Det er vel forsket på de tilbakemeldinger pappa får i bhg "hva vi har gjort i dag og hvor grei ungen er" og hva mor får "mangler bleier og regnbuksa er for lita", så forventningene til mor og far er forskjellige ser også ja. (satt på spissen her, selvsagt får fedre også vite om bleiemangel, men sånn trenden er mer av det ene og det andre)

Fedre som "er barnevakt" mens mor ikke er hjemme.

Flinke pappa som kan bytte bleie og triller tur.

Selvsagt kan menn like godt som oss. De kan ikke amme, for de har ikke pupper. Der stopper det. Resten kan de.
 
Men det å skryte disse pappaene oppi skyene fordi de klarer å skifte bleie og leke med barnet, er ikke det et uttrykk for at man har lavere forventninger til fedre? At de nesten blir undervurdert? Jeg tenker jo at det ikke nødvendigvis er en positiv ting...

Heldigvis har jeg en mann som har vært engasjert fra dag 1. Folk fikk nesten sjokk fordi han skulle ta fem uker fri i forbindelse med fødselen (to uker perm, tre uker ferie). Han var også fire måneder i permisjon med henne.
 
Jo, det å rose menn som gjør selvsagte ting viser lave forventninger. Det er ikke noe positivt i det hele tatt.
 
Her opplever jeg faktisk at det er jeg som får rosen, både fra slekt og sambo. Men det er vel fordi det er jeg som gjør absolutt alt med babyen. Sambo gjør ting hvis jeg ber ham om det, men aldri noe på eget initiativ.
Jeg lager all maten, sørger for at han har klær, leker og utstyr. Sambo har ikke kjøpt en eneste ting til ham. Sørger for at rutiner er klare, må ta jobben når rutiner skal endres.

Så forskjellen i forventningene opplever jeg og, med at ingen ditcher ham for at han ikke gjør noe av dette.
 
Het har pappaen vært engasjert fra dag 1, jeg hatror fått høre tusen ganger hvor heldig jeg er. Men jeg er da ikke heldig, for jeg forventer jo at han kan gjøre det samme som meg uten at han får høre at han er flink
 
Pappaen er med å bidra men ja faller mest på meg fordi jeg er hjemme, men han er flink å hjelpe til når vi er hjemme;)
 
Pappaen er med å bidra men ja faller mest på meg fordi jeg er hjemme, men han er flink å hjelpe til når vi er hjemme;)
Ja sånne ordvalg reagerer jeg på. Bidra? Hjelpe til? Hvem hjelper han? Deg? Man tar seg av sin egen unge, man hjelper ikke noen andre til å gjøre det...
 
En ting er det å få skryt for hver minste selvfølgelige ting. En annen ting er å ikke få kritikk for ting en mor ville blitt kritisert for. Det blir attpåtil fortalt om i en humoristisk tone, noe som er dårlig gjort overfor både barnet (i et omsorgsperspektiv) og for pappen som på en måte blir sett ned på ved å si "typisk mannfolk, de kan ikke bedre".
 
Hva synes dere feks om det bilde her?
Vis vedlegget 120763

Jeg synes det er like lite OK som om en mor hadde gjort det. For oss er mattid fellestid uansett om det er flaske eller annen mat, og da driver man ikke med spill, telefoner osv.

Synes det er utidig at vi i 2015 som det blir påpekt omtrent synes det er "søtt" at pappa glemmer matpakke eller å kle på ungen til bhg.
Det er ikke "søtt" eller "typisk mannfolk" å ikke klare å få med seg riktig utstyr til barnehagen. Det handler om hverdagen til ungene og at de skal ha det de trenger.
Da mini startet fikk vi en liste over hva som trengs og forventes av utstyr, denne forventet jeg at mannen også satte seg inn i. Jeg forventer at når mannen henter så vet han hva som mangler til neste dag - OG at han finner tak i det slik at det er klart på morgenen.
 
Ja sånne ordvalg reagerer jeg på. Bidra? Hjelpe til? Hvem hjelper han? Deg? Man tar seg av sin egen unge, man hjelper ikke noen andre til å gjøre det...

Ser poenget ditt men snakker om å bidra på begge så ikke kun pappaen som bidrar;)
 
Jeg merker forskjell på hva folk forventer. Mannen min får ofte skryt; i barnehagen skryter de av at han er engasjert og spør hvordan dagen har vært, foreldrene mine skryter av at han tar seg av vesla og skifter bleier, venner syns han er så flink til å leke... Jeg får ikke skryt for å være engasjert i mitt eget barns liv, skifte bleier eller ligge på gulvet og leke, og jeg forventer det selvsagt ikke heller. Jeg tar alltid hovedansvaret for vesla, både hjemme og borte. Det er jo fint at han får skryt, men det er tydelig at folk har lavere forventninger til hva han som mann burde klare enn hva de har til meg.

Forresten, et eksempel: Jeg har ei aktiv jente som ikke sitter i ro når vi spiser, noe som resulterer i at jeg sjelden får matro. Foreldrene mine ser meg ofte spise kald mat på familiemiddager, og kjenner godt til situasjonen. På lørdag var vi i konfirmasjon, og siden jeg er høygravid og har bekkenlåsning var det mannen som løp rundt etter vesla. Plutselig var hele familien engasjert for å hjelpe den stakkars mannen min som ikke hadde fått spist seg mett. Jeg ble litt paff, for jeg tenkte jo at endelig er det hans tur, og jeg hadde tenkt å virkelig nyte at jeg endelig fikk spise i fred. Istedet ble jeg sittende med dårlig samvittighet... Supert!
Kjenner meg godt igjen her jeg også:)
 
Back
Topp