Fortvilet, må jeg ta abort?

[Minisjansen]

Takk for mange gode meldinger fra dere! Hjelper å få litt synspunkter i dette kaoset. Jeg har heldigvis snakket med mamma, det hjalp veldig da jeg var helt knust her før helga. Veilederen på Amathea anbefalte sterkt at jeg snakket med henne da vi har et sterkt mor/datter-forhold fra før. Uansett er det jo ingen som kan si meg hva jeg skal gjøre, men er skikkelig fortvila. Mannen min brøyt sammen litt i starten av samtalen med veileder på Amathea i går, så det er jo vanskelig for han også. Han mener vi ikke ser det samme, men det mener veilederen at vi gjør, men vi har litt ulikt perspektiv. Han fokuserer veldig på den økonomiske delen i dette, hvor dyrt det blir for oss å må ordne et rom til i huset, ta opp mer lån så vi får kjøpt en bil til eller en større bil osv. Pluss at en del utgifter kommer jo med et barn til, det skjønner jeg jo. Vi har jo ingenting etter de tre vi har, vi skulle jo ikke ha flere.. dyrt har det blitt å leve å, så han mener at det setter barna våre i en kjipere situasjon at vi ikke kan ta oss råd til alt mulig. De er ikke akkurat skjemt bort med slikt i dag heller, og slik jeg ser det er det beste for barna våre at mamma og pappa holder sammen- de er jo glade i hverandre. Så jeg ser nok mest på den relasjonelle og følelsesmessige biten i familien knyttet til dette, og hvordan det vil påvirke ungene at mamma ikke er seg selv (etter en abort) og ikke minst ikke vil være med pappa. I dag tidlig viste mannen meg et regneark der han har sett på kostnadene vi har nå som en familie på 5 og hva kostnadene vil være om vi er en familie på 6. Om vi tar opp 250 000 mer på huslånet så vi får ordnet et rom til og kjøpt en ekstra bil blant annet, pluss kostnadene av å leve (sifo-tall) så er vi oppe i 12000,- ekstra i utgifter per mnd med et barn til. Uten en ekstra bil blir d ca 8000,- det er jo mye! Jeg ble veldig lei meg, og han veldig fornøyd med at jeg endelig så dette..
Har jo ikke lyst til å ta abort! På fredag var jeg på ul og så jo at alt sto bra til der inne.. informerte ikke han om d, da han har vært iskald de siste dagene. Han vet d nå! Jeg er jo i utgangspunktet ikke imot abort, men i mitt eget tilfelle her nå kommer jeg til å se på meg selv som en som tar livet av en liten en som så gjerne ville komme til akkurat oss
I dag har vi vært sammen i 19 år, lurer på om vi klarer 20…

På spørsmål om jeg er klar for å være alene med ungene, så er vel ingen veldig klare for d slik jeg ser d.. men jeg vet jeg gjør alt for barna mine, og kommer til å strekke meg til d ytterste for at de skal ha det de trenger og at de skal ha d bra. D vet jeg han og gjør. Så et samarbeid om barna hvis vi ikke skal være sammen mer, ser jeg på som uproblematisk. Sorgen derimot over et samlivsbrudd, med en som jeg elsker utrolig høyt, blir derimot hardt.

Du må ta den avgjørelsen du syns er mest riktig. Dersom dere kan ha et godt samarbeid om barna, så vil du kunne klare å ta vare på babyen.
Kan det hende han kommer på bedre tanker etter hvert etter at du har fått barnet?

Han blir jo pappa da uansett og det virker jo litt fjernt at han ikke skal være glad i deg fordi du får barnet hans?
Jeg skjønner at han er uenig, men dersom han elsker deg slik som du elsker han, så virker det ganske utrolig at han skal gå fra deg. Spesielt hvis du ble gravid med prevensjon.

Min mening er : Behold barnet du så gjerne vil ha.

Din mening er det viktigste. Du bærer barnet.
Du må bestemme det.

Lykke til!
Livet er ikke for amatører. Du har min medfølelse

 

[blomstrendemamma]

Har du klart bestemme deg for hva du skal gjøre?
12000 i mnd høres jo helt vilt ut. Kan ikke helt skjønne det tallet. Men no har ikke jeg sett på det selv. Vi øker fra 2 til 3 barn men håper Sfo forsatt vil være gratis om 1.5 år første året for da merker vi ikke noe økte utgifter der enda. Av utstyr og slik får jo man utrolig mye veldig fint brukt og kan spare sykt mye penger på det. Hvor gamle er de andre barna deres? Kan noen dele rom? Kan dere ikke gjøre det billigere med å lage et eget rom? Har dere kun en eller to biler i dag? Har dere to biler tenger jo dere ikke kjøpe ny bil. Men mer tungvindt alltid kjøre to biler til noe. Vet jeg spørr noe men tenker det alltid finnes løsninger hvis dette er noe man virkelig vil ha. Lykke til med beslutningen din tøfft å stå i dette

Synes fortsatt at abort er veldig fjernt, men samtidig ser jeg at han håper og håper nå at jeg endelig har skjønt at dette kommer til å utgjøre en stor forskjell for oss økonomisk. Å kjøpe brukt er jeg ikke i mot så det går nok fint.
Barna vi har vil være 14, 11 og 8 år når en evt baby kommer. Alle tre har eget rom og det er kun to år siden vi bygde ut huset. Da ble det større bad, tvstue og ekstra rom. Huset er stort nok d, men vi kan sette opp et rom der vi nå har spisestue. Stua er stor, så det skal være mulig. Eldstemann på 14 er meget glad i egentid på rommet sitt, mellomste (gutt) på 11 og yngste (jente) på 8 har alt for mye ting og tang.. men hvem vet om de hadde klart det.
Per i dag har vi kun en bil og klarer d fint. Vi har en Ford s-Max 7-seter, men har også hund (så har bur som tar en del plass). Derfor har jeg tenkt at om alle skal med må vi kanskje ha større bil. Men hvor ofte er vi alle liksom.. de to bakerste setene er jo kun mulig å bruke for barn , er jo sååå trangt. Har tenkt mye på at d kun er 4 år til eldste er 18.. så ja..
Sikkert mulig å gjøre d billigere altså, men jeg vet da søren..

Forstår bare ikke hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom dette her. Skal jeg virkelig ta abort?

 

[Luna94]

Synes fortsatt at abort er veldig fjernt, men samtidig ser jeg at han håper og håper nå at jeg endelig har skjønt at dette kommer til å utgjøre en stor forskjell for oss økonomisk. Å kjøpe brukt er jeg ikke i mot så det går nok fint.
Barna vi har vil være 14, 11 og 8 år når en evt baby kommer. Alle tre har eget rom og det er kun to år siden vi bygde ut huset. Da ble det større bad, tvstue og ekstra rom. Huset er stort nok d, men vi kan sette opp et rom der vi nå har spisestue. Stua er stor, så det skal være mulig. Eldstemann på 14 er meget glad i egentid på rommet sitt, mellomste (gutt) på 11 og yngste (jente) på 8 har alt for mye ting og tang.. men hvem vet om de hadde klart det.
Per i dag har vi kun en bil og klarer d fint. Vi har en Ford s-Max 7-seter, men har også hund (så har bur som tar en del plass). Derfor har jeg tenkt at om alle skal med må vi kanskje ha større bil. Men hvor ofte er vi alle liksom.. de to bakerste setene er jo kun mulig å bruke for barn , er jo sååå trangt. Har tenkt mye på at d kun er 4 år til eldste er 18.. så ja..
Sikkert mulig å gjøre d billigere altså, men jeg vet da søren..

Forstår bare ikke hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom dette her. Skal jeg virkelig ta abort?

Her tenker jeg det er mange faktorer under det økonomiske som kan gjøres om om en ønsker familieforøkelse, uten at det trenger å koste så mye mer per mnd bilen kan dere nok beholde, for som du sier, hvor ofte er alle med? Ser hvert fall tantebarna på 14,14 og 15 1-2 ganger i året da de ikke har tid til å henge med familien så det praktiske med hus, bil og nødvendige ting ordner seg.
Hvordan tror du barna hadde tatt i mot beskjeden om et søsken om 6 mnd ?
Sånn jeg ser det utifra hva du har skrevet her så blir jo livet ditt/deres endret uansett hva valget blir, så da blir det jo å ta det valget som du kan leve resten av livet med ingen andre kan ta det valget, selv ikke mannen din. Jeg ville nok også, som skrevet tideligere her, tatt han med på en ultralyd så han kan se at det er en liten sprellende baby der inne!
Men nå løper jo tiden snart ut også.....
Så om du skal se bortifra det praktiske og økonomiske, at det i bunn og grunn er plass og rom for en baby til, ville du da beholdt?

 

[mymy]

Synes fortsatt at abort er veldig fjernt, men samtidig ser jeg at han håper og håper nå at jeg endelig har skjønt at dette kommer til å utgjøre en stor forskjell for oss økonomisk. Å kjøpe brukt er jeg ikke i mot så det går nok fint.
Barna vi har vil være 14, 11 og 8 år når en evt baby kommer. Alle tre har eget rom og det er kun to år siden vi bygde ut huset. Da ble det større bad, tvstue og ekstra rom. Huset er stort nok d, men vi kan sette opp et rom der vi nå har spisestue. Stua er stor, så det skal være mulig. Eldstemann på 14 er meget glad i egentid på rommet sitt, mellomste (gutt) på 11 og yngste (jente) på 8 har alt for mye ting og tang.. men hvem vet om de hadde klart det.
Per i dag har vi kun en bil og klarer d fint. Vi har en Ford s-Max 7-seter, men har også hund (så har bur som tar en del plass). Derfor har jeg tenkt at om alle skal med må vi kanskje ha større bil. Men hvor ofte er vi alle liksom.. de to bakerste setene er jo kun mulig å bruke for barn , er jo sååå trangt. Har tenkt mye på at d kun er 4 år til eldste er 18.. så ja..
Sikkert mulig å gjøre d billigere altså, men jeg vet da søren..

Forstår bare ikke hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom dette her. Skal jeg virkelig ta abort?

Fryktelig tøft det dere står i no. Tenker det viktigste her er at du skal kunne klare leve med deg selv med valget du tar no.
Fornuften sier en ting og følelsene en ting. Men ikke alt vi kan la fornuften vinne. Du får hvertfall støtte herfra uansett hvilke valg du tar

 

[Lillafrosk]

Altså..
Babyen kan sove på deres rom det første året eller to.
Eldste flytter kanskje ut på hybel om to år? Evt på studier om fire år? Om dere lager en midlertidig romløsning for noen år, så funker det....

S-Max har vi selv, og venter nr4. Nå har vi to, snart tre som blir å bruke bilstol. Dere blir å få en (+evt beltestol) med bilstol..? De få gangene dere er ute og kjører hele familien, så funker det vel å ha det litt trangt med 6 seter osv..
Jeg tenker gubben din har satt opp et unødvendig budsjett med TANKE på å avskrekke deg.

Altså, abort eller ikke, til syvende og sist er det faktisk DU som må føle på det. Han burde ha sterilisert seg etter barn nr 3 om det var uaktuelt med flere; spesielt etter prevensjonen feilet forrige gang (du nevnte kjemisk).

Jeg er ikke i mot abort, men i din situasjon, hvor jeg ønsket barnet og noen prøvde å tvinge meg... Det hadde jeg ikke gått med på.

Jeg skjønner du har det veldig veldig tøft. Og all medfølelse til deg! Men sies jo at man angrer mer på barna man ikke fikk, enn de man får (.. for det er sjeldent, gitt). Du har hørt din manns mening, og tatt med ham i betraktning. Veldig også. Men til syvende og sist, er det deg det må stå på.
Masse lykke til..!

 

[Kakaoo]

Føler veldig med deg og valget du står over.

Jeg er for selvbestemt rett til abort, men nøkkelordet er selvbestemt, slik du skriver så virker det som du ikke ønsker det og du nevner at det kan bli vanskelig i ettertid. Jeg ser også at det praktiske og økonomiske vil bli utfordrende, det er jo noe man må ta med i betraktning for hvordan livet blir, men det meste er jo mulig.
Masse lykke til

 

[B]

Enig i det Lillafrosk skriver. Budsjettet er nå veldig overdrevet. Da vi fikk våre to kjøpte vi vel alt brukt. Vogn, bilsete, stellebord. Det har gått i arv mellom dem, men de er også veldig tette. Men vi kjøpte babyutstyr for noen tusenlapper, så var vi ferdige. Klær mm kan også kjøpes brukt, stadig noen som legger ut klespakker for salg. I tillegg blir eldste å flytte ut om ca 4 år, så det vil ikke være noen permanent utgift. En baby, utenom utstyret til innkjøp, koster ikke mye å ha. De spiser jo feks ikke så voldsomt mye.

Det finnes ofte plasser å spare inn penger, så dere må de neste årene være mer forsiktige med penger, men det løser seg da de eldste blir voksne og ordner seg selv akkurat i den tida yngste blir så stor at de koster mer.

Bil må dere vurdere om det er nødvendig. Er det slik at dere kjører lange veier med bil med alle i bilen? Eller er det bare loka kjøring som enten kan løses med bruk av buss eller å kjøre to turer de få gangene alle er med?

Ekstra soverom er heller ikke strengt tatt nødvendig. Minste kan fint være hos dere. Det er ting som betyr mer enn penger!

Jeg leser det du skriver og hvirdan du har det, og tenker at det ikke er en abort du vil ha. At det vil være vanskelig for deg å gjøre noe slikt, og kanskje skadelig også. Hvis det skulle komme på spissen, hvem kan du leve uten? Mannen eller barnet i magen? Da tenker jeg du har svaret du søker.

Husk uansett at det alltid er fasen før man har bestemt seg som er vondeste. Dere jobber på spreng nå for å finne en løsning. Når avgjørelsen er tatt er det alltid lettere, uansett hva man lander på. Samtidig tenker jeg en uønsket abort er et traume for de som gjennomgår det.

 

[B]

Er det også tatt med i regnestykket til mannen om 8åringen går på Sfo, og kanskje er ferdig på Sfo snart? Det er jo også en besparelse som da kan brukes på barnehage til minste når den tiden kommer

 

[Trultersen]

@blomstrendemamma - Hvordan går det med deg?

 

[blomstrendemamma]

@blomstrendemamma - Hvordan går det med deg?

Det er fortsatt ganske så tøft. Hadde en time på Amathea med mannen på onsdag og d tok helt av.. han står på sitt og jeg hadde mersom panikk. I tillegg til alt dette er jeg sykemeldt, men jobber som kontaktlærer og det fører med seg ansvar. Måtte i politiavhør på onsdag, etter møtet på Amathea og avhøret varte i nesten tre timer. Jeg var helt utslitt. På kvelden forsøkte vi å snakke sammen litt hjemme, vet ikke hvorfor vi sto på gulvet, men vi gjorde det. Han var helt knust, gråt og var helt ute av seg og jeg kjente på følelsen av at jeg bare må prøve å gi meg. Sa at jeg skal ringe på sykehuset og bestille time i morgen, og ja han sa at han oppriktig mener at d er d beste for oss. Da svartna d for meg og jeg besvimte! Var en skikkelig ekkel følelse, kom til meg selv, men var helt rar. Han ble veldig redd da. I går tasta jeg nr til sykehuset, men da svartna d for meg igjen. Var dårlig i hele går, sov og sov. Fikk ikke ringt og d forklarte jeg han, fikk en klem og han sa han forstod. Etter d har vi ikke snakka så mye, er bare mye kyss og klem.. veilederen på Amathea sa vi måtte rette fokus på hva vi ønsker- fortsette forholdet og prøve, eller avslutte d. Han sier han har tenkt mange vonde tanker om et liv uten meg, og at d virker helt absurd. Jeg har sagt at jeg ofrer sykt mye om jeg skal gjennomføre en abort. Både min psykiske og fysiske helse står på spill. Selv føler jeg meg helt uviktig sett fra hans synspunkt i forhold til denne graviditeten.
Det eneste som får meg rolig er å tenke «du har ikke tatt valget enda!» «du klarer ikke å ta d bort»..
Har i dag heller ikke klart å ringe sykehuset, prøver å tenke ut at jeg må snakke med han om at jeg ikke blir å gjøre d. Ser for meg at jeg stikker av fra sykehuset om jeg møter opp der. Hvordan signere papirer på at d er mitt valg og at jeg ønsker dette, når jeg ikke gjør d!?
Akkurat nå kjenner jeg at jeg må finne argumentene for at jeg fullfører dette svangerskapet. Hvorfor jeg tar den beslutningen, uten at jeg bare skal kjenne på skyld og skam for at jeg setter oss i en økonomisk og praktisk vanskelig situasjon…

 

[Kalinnea]

Du skal jo ikke tvinges til å ta abort. Hvordan skal du kunne leve sammen med et menneske som gjør dette mot deg? Herregud, jeg får vondt av hva du går igjennom nå. Men sånn som jeg ser det, er ikke dette en fyr som du bør være sammen med, uansett om du velger å beholde eller ikke. Mener jeg personlig da. Jeg kunne ikke tilgitt min samboer om han tvang meg igjennom noe lignende..

 

[Kaffekanna]

Altså dette er helt sykt. Det er faktisk ikke lov å tvinge noen til å ta abort! Skjønner det er vanskelig å stå imot presset, men dette er faktisk ikke greit! Si nei! Abort er uaktuelt. Denne babyen kommer uansett om han vil det eller ikke. Hvis han blir så blir han, hvis ikke høres det ut som du vil ha det mye bedre uten!

 

[Lillafrosk]

Jeg skjønner han har panikk, men å tvinge noen til abort, spesielt når de vet hvordan det påvirker en.. altså .. Han ser at du besvimer av tanken på å ringe sykehuset, og likevel er det "det beste for dere"? Det høres utrolig egoistisk ut, rett og slett. Det er HANS ønske. Og en "lettvint" løsning for ham... Egentlig tenker jeg "red flag" her, og jeg  håper det bare er et resultat av panikk (i så fall; det går over..!), og ikke et kontrollbehov...

Hvis ikke du ønsker å ta abort, og føler det blir tvang.. så skal du faktisk ikke gjøre det..!
Det er din kropp, og ingen skal tvinge deg til å utføre ting med din kropp som du ikke ønsker..

 

[Sille92]

Uff,har vært inne på tråden flere ganger og fant ut at jeg må skrive til deg nå!!! Signerer de over meg her: du skal ikke tvinges til abort! Du beholder dette barnet, også har du det heller bedre uten han, for for deg er dette verden. Sender en stor, stor styrkeklem.

 

[Thila]

Håper du har fått landet på et alternativ, uansett hva. Tøft å stå i.

 

[Kitty]

Hvordan går det med deg? Håper du har noen du kan støtte deg på i dette

 

[blomstrendemamma]

Er 11+5 i dag, tror jeg.. er ikke helt fastsatt når termin er da siste mens var veldig rar. Har tidlig UL + NIPT i morgen tidlig. Fortalte han i går kveld at jeg ikke kommer til å klare å gjennomføre en abort, og at jeg har tenkt som så at om det skulle vise seg å være noe galt med fosteret i magen, så har jeg ikke samvittighet til å fullføre sv.skapet. Er helt absurd, men jeg har tenkt tanker som at om det skulle gå galt underveis også, så blir d selvsagt ekstremt tøft, men d skal jeg komme meg gjennom. En abort nå derimot føler jeg at jeg tar livet av noe som absolutt vil komme til oss. Og jeg kommer ikke til å fikse det! Slike tanker har jeg aldri hatt før, men har dem.. fatter ikke hvordan jeg skal klare å glede meg heller. Han sa at han var veldig skuffa over avgjørelsen min, at han forstår at dette er vanskelig, men at han er lei seg for at jeg ikke ser det slik han ser det. Samlivet kommer til å bli ekstremt tøft og det er tungt å skulle planlegge et liv hver for oss, sa han så. Også ble det bare evig stillhet. I dag er jeg helt nummen, helt utslitt og nedstemt.

Har et par gode venninner jeg snakker med, men mest på tlf. Og de har sitt også, så vil jo ikke bry dem for mye. Mamma vet også om det, men har holdt seg nøytral til vi har bestemt oss. Hun forstår begge sider som hun sa. Vet ikke hvem jeg skal støtte meg på gjennom sv.skapet. Jeg håper jeg har noen bortgjemte krefter som trør til etter hvert.

 

[KriseKattaStrofe]

Er 11+5 i dag, tror jeg.. er ikke helt fastsatt når termin er da siste mens var veldig rar. Har tidlig UL + NIPT i morgen tidlig. Fortalte han i går kveld at jeg ikke kommer til å klare å gjennomføre en abort, og at jeg har tenkt som så at om det skulle vise seg å være noe galt med fosteret i magen, så har jeg ikke samvittighet til å fullføre sv.skapet. Er helt absurd, men jeg har tenkt tanker som at om det skulle gå galt underveis også, så blir d selvsagt ekstremt tøft, men d skal jeg komme meg gjennom. En abort nå derimot føler jeg at jeg tar livet av noe som absolutt vil komme til oss. Og jeg kommer ikke til å fikse det! Slike tanker har jeg aldri hatt før, men har dem.. fatter ikke hvordan jeg skal klare å glede meg heller. Han sa at han var veldig skuffa over avgjørelsen min, at han forstår at dette er vanskelig, men at han er lei seg for at jeg ikke ser det slik han ser det. Samlivet kommer til å bli ekstremt tøft og det er tungt å skulle planlegge et liv hver for oss, sa han så. Også ble det bare evig stillhet. I dag er jeg helt nummen, helt utslitt og nedstemt.

Har et par gode venninner jeg snakker med, men mest på tlf. Og de har sitt også, så vil jo ikke bry dem for mye. Mamma vet også om det, men har holdt seg nøytral til vi har bestemt oss. Hun forstår begge sider som hun sa. Vet ikke hvem jeg skal støtte meg på gjennom sv.skapet. Jeg håper jeg har noen bortgjemte krefter som trør til etter hvert.

Så fint at du har bestemt deg, det er vel kanskje en av de vanskeligste delene av dette.
Kan du bestille deg time hos jordmor for å snakke?

 

[Kitty]

Er 11+5 i dag, tror jeg.. er ikke helt fastsatt når termin er da siste mens var veldig rar. Har tidlig UL + NIPT i morgen tidlig. Fortalte han i går kveld at jeg ikke kommer til å klare å gjennomføre en abort, og at jeg har tenkt som så at om det skulle vise seg å være noe galt med fosteret i magen, så har jeg ikke samvittighet til å fullføre sv.skapet. Er helt absurd, men jeg har tenkt tanker som at om det skulle gå galt underveis også, så blir d selvsagt ekstremt tøft, men d skal jeg komme meg gjennom. En abort nå derimot føler jeg at jeg tar livet av noe som absolutt vil komme til oss. Og jeg kommer ikke til å fikse det! Slike tanker har jeg aldri hatt før, men har dem.. fatter ikke hvordan jeg skal klare å glede meg heller. Han sa at han var veldig skuffa over avgjørelsen min, at han forstår at dette er vanskelig, men at han er lei seg for at jeg ikke ser det slik han ser det. Samlivet kommer til å bli ekstremt tøft og det er tungt å skulle planlegge et liv hver for oss, sa han så. Også ble det bare evig stillhet. I dag er jeg helt nummen, helt utslitt og nedstemt.

Har et par gode venninner jeg snakker med, men mest på tlf. Og de har sitt også, så vil jo ikke bry dem for mye. Mamma vet også om det, men har holdt seg nøytral til vi har bestemt oss. Hun forstår begge sider som hun sa. Vet ikke hvem jeg skal støtte meg på gjennom sv.skapet. Jeg håper jeg har noen bortgjemte krefter som trør til etter hvert.

Få time hos jordmor der du kan snakke. Og bestill flere timer på familievernkontoret. Dere må uansett ha megling om det blir brudd.

Mange klemmer sendes over. Nå har du ihvertfall tatt avgjørelsen. Lykke til med tul og nipt imorgen!

 

[mymy]

Er 11+5 i dag, tror jeg.. er ikke helt fastsatt når termin er da siste mens var veldig rar. Har tidlig UL + NIPT i morgen tidlig. Fortalte han i går kveld at jeg ikke kommer til å klare å gjennomføre en abort, og at jeg har tenkt som så at om det skulle vise seg å være noe galt med fosteret i magen, så har jeg ikke samvittighet til å fullføre sv.skapet. Er helt absurd, men jeg har tenkt tanker som at om det skulle gå galt underveis også, så blir d selvsagt ekstremt tøft, men d skal jeg komme meg gjennom. En abort nå derimot føler jeg at jeg tar livet av noe som absolutt vil komme til oss. Og jeg kommer ikke til å fikse det! Slike tanker har jeg aldri hatt før, men har dem.. fatter ikke hvordan jeg skal klare å glede meg heller. Han sa at han var veldig skuffa over avgjørelsen min, at han forstår at dette er vanskelig, men at han er lei seg for at jeg ikke ser det slik han ser det. Samlivet kommer til å bli ekstremt tøft og det er tungt å skulle planlegge et liv hver for oss, sa han så. Også ble det bare evig stillhet. I dag er jeg helt nummen, helt utslitt og nedstemt.

Har et par gode venninner jeg snakker med, men mest på tlf. Og de har sitt også, så vil jo ikke bry dem for mye. Mamma vet også om det, men har holdt seg nøytral til vi har bestemt oss. Hun forstår begge sider som hun sa. Vet ikke hvem jeg skal støtte meg på gjennom sv.skapet. Jeg håper jeg har noen bortgjemte krefter som trør til etter hvert.

Godt du har tatt et valg uansett om det er tøft for samlivet. Forhåpentligvis kommer han på bedre tanker etterhvert og dere kommer dere igjenom dette. Lykke til på ul i morgen. Du får hvertfall mye støtte i oss her inne på forumet selv om det ikke er det samme.