Fortvilet, må jeg ta abort?

[blomstrendemamma]

Hei dere!
Vet ikke hva jeg skal gjøre .. er uplanlagt gravid med nr 4, jeg tror jeg vil beholde, mens mannen overhodet ikke vil det. For 16 år siden hadde jeg en abort (kirurgisk i uke 12+5), den presset han meg til å gjennomføre selv om jeg ikke ønsket det. Vi var 18 år da og etter aborten lovte jeg meg selv å aldri gjøre noe slikt igjen. Vi har tre flotte barn sammen som nå er 7, 10 og 13 år. Etter en prat i går kveld var vi så langt fra hverandre i forhold til hva vi skal gjøre at vi bare avsluttet samtalen..
Det hører til historien at jeg i oktober hadde en kjemisk abort , jeg går på prevensjon og er skikkelig fortvila. Etter denne tok vi praten om vi ønsket et barn nr 4. Det kom frem at han vil sterilisere seg og at jeg ønsker en nr 4. Det gikk så i stå at vi tok kontakt med familievernkontoret, hvor vi har vært på en samtale. Skal dit igjen på torsdag, men må jo da fortelle parterapeuten at vi er gravide.
Hos fastlegen på tirsdag tok hun UL og fant ut at jeg er lenger på vei enn jeg først tenkte.. er nå 9 uker i følge målene hun gjorde av fosteret. Jeg har faktisk fortrengt at jeg er gravid. Nå er formen såpass dårlig at jeg tenker på det hele tiden..

Er livredd for å få en reaksjon på en evt abort.. hvordan leve med det valget liksom!? Hvordan ha det bra med mannen min etter noe slikt.. samtidig er det jo ikke noe særlig å bære frem et barn han ikke vil ha..

Er bare så lei meg…
Noen tips?

 

[Kaffekanna]

For å være helt ærlig, hvis han IGJEN presser deg til en ufrivillig abort hadde jeg heller valgt babyen enn mannen…

 

[Vil ha nummer tre]

Huff, dette hørtes ikke ut som en god situasjon å være i i det hele tatt Så utrolig trist at du går igjennom dette

Når det er sagt så ville jeg tenkt på meg selv her og dreti i hva mannen sier. Både han og du vet at prevensjon aldri er 100% sikkert, og han kan ikke kreve at du tar abort bare fordi han ikke vil ha flere barn. Da burde han enten avstått fra sex, snippet seg, brukt kondom eller hatt en avtale med deg om at det blir abort dersom du blir gravid. Om han ikke ønsket flere barn, burde han ha snippa seg for lengst. Personlig ville jeg beholdt da jeg ikke hadde greid å ta abort selv, så om det medførte å miste mannen, ja da hadde mistet han..

Har ei i en annen termingruppe som ble uplanlagt gravid der mannen krevde at hun tok abort og sa at om hun ikke gjorde det så skulle han ikke være pappa for det barnet slik han er for de tre andre. Hun ble veldig såra såklart, men ønsket ikke å ta abort. Senere viste det seg at det var tvillinger og da klarte hun det i hvert fall ikke, samtidig som han sto sterkere på sitt. Tvillingene ble født og han fortsatte å være pappa for de også… Så for mange er det tomme ord og trusler som så klart er ræva å få slengt på seg, men allikevel tomme.

 

[Luna94]

Hei dere!
Vet ikke hva jeg skal gjøre .. er uplanlagt gravid med nr 4, jeg tror jeg vil beholde, mens mannen overhodet ikke vil det. For 16 år siden hadde jeg en abort (kirurgisk i uke 12+5), den presset han meg til å gjennomføre selv om jeg ikke ønsket det. Vi var 18 år da og etter aborten lovte jeg meg selv å aldri gjøre noe slikt igjen. Vi har tre flotte barn sammen som nå er 7, 10 og 13 år. Etter en prat i går kveld var vi så langt fra hverandre i forhold til hva vi skal gjøre at vi bare avsluttet samtalen..
Det hører til historien at jeg i oktober hadde en kjemisk abort , jeg går på prevensjon og er skikkelig fortvila. Etter denne tok vi praten om vi ønsket et barn nr 4. Det kom frem at han vil sterilisere seg og at jeg ønsker en nr 4. Det gikk så i stå at vi tok kontakt med familievernkontoret, hvor vi har vært på en samtale. Skal dit igjen på torsdag, men må jo da fortelle parterapeuten at vi er gravide.
Hos fastlegen på tirsdag tok hun UL og fant ut at jeg er lenger på vei enn jeg først tenkte.. er nå 9 uker i følge målene hun gjorde av fosteret. Jeg har faktisk fortrengt at jeg er gravid. Nå er formen såpass dårlig at jeg tenker på det hele tiden..

Er livredd for å få en reaksjon på en evt abort.. hvordan leve med det valget liksom!? Hvordan ha det bra med mannen min etter noe slikt.. samtidig er det jo ikke noe særlig å bære frem et barn han ikke vil ha..

Er bare så lei meg…
Noen tips?

Høres ut som en skikkelig fortvilende situasjon å være i jeg har lest om flere som har stått i samme situasjon her inne, hvor jeg vet de har stått i valget sitt å behold babyen tiltross for at mannen ikke ville ha, og det har bedret seg med tanken til mannen utover i gravditet og spesielt etter ul/høre hjerteslag kan det være en idé å ta han med til ultralyd å se babyen han også?
Ville tatt kontakt med jm så fort som mulig for å diskutere det litt der også, men helt topp at dere går til familievernkontoret!
Det blir ikke et lett valg i starten uansett hva du velger, men velg det du kan leve lengst med

 

[litam1]

Uff, trist at dere skal være så splittet veldig enig med det de andre sier her. Det er du som bærer barnet og mannen må også respektere at du ønsker å beholde. Jeg synes iallfall ikke at du skal presse deg til å ta abort hvis det er noe du ikke ønsker

 

[Havstjerne]

Jeg tror det ikke finnes noen annen vei fremover enn å være ærlig med deg selv, mannen din og familievernkontoret.

Ingen skal kunne presse deg til en abort du ikke ønsker å ta. Men kanskje er det noe som gjør at du blir redd for mannen din i dette (antar verken at det er eller ikke er det), og da er det i alle fall viktig å få hjelp.

Det høres fryktelig krevende ut å stå i! Varme tanker til deg.

 

[mymy]

Huff for en trassig situasjon og stå. Supert dere går til familievernkontoret. Ville og kontaktet amathea for samtale. Til syvende og sist er det ditt valg. Ingen andre kan presse deg til å gjøre noe du selv ikke ønsker. Vet slev om flere som har havnet i slike situasjoner. Desverre har forholdet røket etterpå men pappaen er like god pappa for det yngste barnet som de største til tross for at det ikke var ønsket men forholdet overlevde ikke. Men det viktigste her er hvordan dine følelser er og hva du takler. Du som skal leve med avgjørelsene. Mennene tenker ikke mer på det. Men vi gjør det alltid. Jeg selv har måtte igjen en sen abort pga uforenlig med liv. Det jævligste jeg har gjort. Samboeren tenke ikke på det. Men jeg tenker ofte på lille som aldri kunne bli til selv om det var riktig valg. Du må gjøre det du klare å leve med! Lykke til! Sender mangen støtte klemmer i en vanskelig situasjon

 

[blomstrendemamma]

Takk for gode ord, dere! Vet liksom ikke hvem jeg skal snakke med.. har ei god venninne, men hun er enslig og barnløs og strever med å finne noe godt å si til meg (forståelig nok).
Jeg og mannen har vært sammen siden vi var 16, og vi har hatt våre utfordringer. Litt usikker på eksakt hva jeg er redd for når det kommer til han. Han har aldri gjort meg noe fysisk. Han er en skikkelig god fyr, men har jo som sagt opplevd å se han sette hardt mot hardt den gangen for 16 år siden. Er vel egentlig mest redd for å bli alene, er jo så glad i han. Samtidig vet jeg at jeg klarer meg selv også, alltid vært veldig selvstendig og sjelden avhengig av noen andre for å klare meg. Vet da søren jeg..
Kanskje jeg bør få meg en samtale på Amathea. Hadde bare tenkt at den samtalen på familievernkontoret burde gjennomføres først. Kanskje kan parterapauten belyse noe som gjør at vi enes mer‍. Er vel ønsketenking!

Bare føler meg så dårlig.. hadde trengt litt omsorg fra mannen! I stedet er avstanden bare diger…

 

[Peeves]

Høres veldig vanskelig ut! Tror det kan være lurt å snakke med både Amathea i tillegg til familievernkontoret. Ring dem i morgen tidlig (de åpner klokka 8:00), så får du time der så raskt som mulig, istedenfor å vente på parsamtale og se det an? Jeg hadde iallfall trengt å snakke med noen om det alene, i tillegg til sammen med partner. De som jobber hos Amathea er veldig flinke og det er akkurat sånne situasjoner de jobber med. Har du god kjemi med fastlegen, kan du jo prøve en time til der i tillegg.

Du står i en utrolig tøff situasjon, sender mange varme tanker!

 

[Luna94]

Hvordan går det med deg, @blomstrendemamma ?

 

[blomstrendemamma]

Fortsatt helt krise i heimen. Vi snakker med parterapeut på familievernkontoret og med veileder på Amathea . Det hjelper å snakke, men er langt unna en løsning. Jeg er godt over 10 uker nå og det begynner å haste. Er sykemeldt ut neste uke, for dette tar all energi. Er så vanvittig sliten! Skulle ønske det var en drøm jeg snart kunne våkne fra..
snakket litt med mannen igjen i går, vi har jo hver for oss satt opp de to alternativene og sett på hvordan det påvirker oss som familie. På mitt oppsett så er jo ringvirkningene av å ta en abort nå langt verre enn å beholde. Jeg kommer til å føle en avstand og avsky mot han, det vet jeg. Jeg har jo ikke noe annet godt argument for å ta abort enn at det er fordi han vil det, at det er det enkleste for han! Han på sin side tenker mest praktisk, at vi må gjøre noe med huset eller flytte og at vi må ha større bil eller en ekstra bil. Har prøvd å spørre han hva det gjør med han at jeg kommer til å søke trøst, støtte og omsorg hos noen andre etter en abort. Det klarer han ikke å svare på. Jeg er jo redd at den avstanden vil få meg til å miste kjærlige følelser for han. Så kjenner det kan ødelegge oss helt. Ungene kommer også til å merke at stemningen er uggen. 10-åringen er spesielt var på meg.. de er vant med at vi gjør mye sammen som familie og at mamma og pappa viser at de er glad i hverandre. Hva skjer når det endres?!
I går sa mannen at han er usikker på forholdet vårt om jeg beholder. Og jeg sa at jeg er usikker og redd for oss to om jeg tar abort. Da er vi jo ødelagt uansett da? Så hvordan i huleste ta et valg her da…
Vi skulle på familievernkontoret i dag, men terapeuten er syk, så det ble avlyst. Fikk nesten panikk kjente jeg. Har forsøkt å nå Amathea i håp om en samtale der, for jeg gruer meg så sykt til ei ny helg med dette her.
Sitter nå hjemme og griner og lurer på om jeg skal ringe sykehuset å få time til abort, så jeg har en dato å forholde meg til.. men jeg har jo ikke lyst!

 

[Luna94]

Fortsatt helt krise i heimen. Vi snakker med parterapeut på familievernkontoret og med veileder på Amathea . Det hjelper å snakke, men er langt unna en løsning. Jeg er godt over 10 uker nå og det begynner å haste. Er sykemeldt ut neste uke, for dette tar all energi. Er så vanvittig sliten! Skulle ønske det var en drøm jeg snart kunne våkne fra..
snakket litt med mannen igjen i går, vi har jo hver for oss satt opp de to alternativene og sett på hvordan det påvirker oss som familie. På mitt oppsett så er jo ringvirkningene av å ta en abort nå langt verre enn å beholde. Jeg kommer til å føle en avstand og avsky mot han, det vet jeg. Jeg har jo ikke noe annet godt argument for å ta abort enn at det er fordi han vil det, at det er det enkleste for han! Han på sin side tenker mest praktisk, at vi må gjøre noe med huset eller flytte og at vi må ha større bil eller en ekstra bil. Har prøvd å spørre han hva det gjør med han at jeg kommer til å søke trøst, støtte og omsorg hos noen andre etter en abort. Det klarer han ikke å svare på. Jeg er jo redd at den avstanden vil få meg til å miste kjærlige følelser for han. Så kjenner det kan ødelegge oss helt. Ungene kommer også til å merke at stemningen er uggen. 10-åringen er spesielt var på meg.. de er vant med at vi gjør mye sammen som familie og at mamma og pappa viser at de er glad i hverandre. Hva skjer når det endres?!
I går sa mannen at han er usikker på forholdet vårt om jeg beholder. Og jeg sa at jeg er usikker og redd for oss to om jeg tar abort. Da er vi jo ødelagt uansett da? Så hvordan i huleste ta et valg her da…
Vi skulle på familievernkontoret i dag, men terapeuten er syk, så det ble avlyst. Fikk nesten panikk kjente jeg. Har forsøkt å nå Amathea i håp om en samtale der, for jeg gruer meg så sykt til ei ny helg med dette her.
Sitter nå hjemme og griner og lurer på om jeg skal ringe sykehuset å få time til abort, så jeg har en dato å forholde meg til.. men jeg har jo ikke lyst!

Det er å ufattelig vondt å lese det du går igjennom, kan virkelig ikke forestille meg hvor jøvelig du rett og slett har det nå! Har du noen av dine nærmeste du kan prate med som vet om det? Tenker det viktigste er selvfølgelig profesjonelle uten et følelsesmessig forhold til dere, men de er ikke tilgjengelig heletiden. Dessverre.
Som du sier så vil jo kanskje forholdet ødlegges på den ene eller andre måten uansett, så da ville jeg valgt det som ødlegger minst for deg og det høres jo ut som å beholde barnet ? Skjønner at det betyr at praktiske ting må endres, men det er jo nettopp det, praktiske ting! Det er noe annet enn å risikere å ødlegge seg selv psykisk og mentalt kanskje resten av livet.
Og det at en har kommet så langt og 12 uker nærmer seg hjelper jo selvfølgelig ikke tenk på deg selv, barna lg hva som gir dere det beste livet. Er det å gi de et søsken og deg/dere en baby, eller er det å ha det slik ting er nå? Uansett må det snakkes om bearbeides. Sykmelding ville jeg nok også bare økt, for det er en lang prosess uansett hva valget blir ta vare på deg selv, ønsker deg virkelig alt godt!

 

[mymy]

Fortsatt helt krise i heimen. Vi snakker med parterapeut på familievernkontoret og med veileder på Amathea . Det hjelper å snakke, men er langt unna en løsning. Jeg er godt over 10 uker nå og det begynner å haste. Er sykemeldt ut neste uke, for dette tar all energi. Er så vanvittig sliten! Skulle ønske det var en drøm jeg snart kunne våkne fra..
snakket litt med mannen igjen i går, vi har jo hver for oss satt opp de to alternativene og sett på hvordan det påvirker oss som familie. På mitt oppsett så er jo ringvirkningene av å ta en abort nå langt verre enn å beholde. Jeg kommer til å føle en avstand og avsky mot han, det vet jeg. Jeg har jo ikke noe annet godt argument for å ta abort enn at det er fordi han vil det, at det er det enkleste for han! Han på sin side tenker mest praktisk, at vi må gjøre noe med huset eller flytte og at vi må ha større bil eller en ekstra bil. Har prøvd å spørre han hva det gjør med han at jeg kommer til å søke trøst, støtte og omsorg hos noen andre etter en abort. Det klarer han ikke å svare på. Jeg er jo redd at den avstanden vil få meg til å miste kjærlige følelser for han. Så kjenner det kan ødelegge oss helt. Ungene kommer også til å merke at stemningen er uggen. 10-åringen er spesielt var på meg.. de er vant med at vi gjør mye sammen som familie og at mamma og pappa viser at de er glad i hverandre. Hva skjer når det endres?!
I går sa mannen at han er usikker på forholdet vårt om jeg beholder. Og jeg sa at jeg er usikker og redd for oss to om jeg tar abort. Da er vi jo ødelagt uansett da? Så hvordan i huleste ta et valg her da…
Vi skulle på familievernkontoret i dag, men terapeuten er syk, så det ble avlyst. Fikk nesten panikk kjente jeg. Har forsøkt å nå Amathea i håp om en samtale der, for jeg gruer meg så sykt til ei ny helg med dette her.
Sitter nå hjemme og griner og lurer på om jeg skal ringe sykehuset å få time til abort, så jeg har en dato å forholde meg til.. men jeg har jo ikke lyst!

Fryktelig tøft for deg og dere dette. Ikke noe kjekt. Håper virkelig det løser seg på en måte som gjør det levelig for dere begge. Tenk på deg selv Du som må leve med valget i ettertid om du gjør noe du ikke ønsker

 

[KriseKattaStrofe]

Du har ikke lyst til å ta abort og du kommer til å føle avsky mot mannen din.
Svar nok sier jeg, er du klar til å være alene med tre barn hvis han ikke snur?

 

[Kgundi]

Så utrolig tøft dette må være.. helt enig med de andre her. Dette er ditt valg, det er du som må leve med valget. Det virker jo som forholdet dere i mellom blir vanskelig i ettertid uansett hva du velger. Jeg hadde slitt veldig med å tilgi mannen dersom jeg hadde følt meg tvungen til en abort. Tenk på deg selv og barna dine

 

[Kaffekanna]

Ta med mannen på ultralyd er mitt tips. Vis han hva han prøver å få deg til å gjøre. Hvis han ikke forandrer mening så høres det ut som om forholdet er over uansett - klarer du å leve med deg selv etter aborten hvis du uansett vil være alene? Hvis du beholder så går han fra det, hvis du tar abort går du fra han - tap tap situasjon. Men jeg tenker også på babyen i dette, fortjener han/hun ikke en sjanse?

Det er heller ikke sikkert at han mener det han sier, mange menn forandrer syn etterhvert, det virker mer sannsynlig at han kan vinnes over «på din side» etterhvert. Tenk på at han er jo glad i de andre 3 barna, biler må byttes etterhvert uansett, ikke uvanlig å flytte osv, så jeg hadde heller satset på å få overtalt han…

 

[ElskerJesus♡]

Fortsatt helt krise i heimen. Vi snakker med parterapeut på familievernkontoret og med veileder på Amathea . Det hjelper å snakke, men er langt unna en løsning. Jeg er godt over 10 uker nå og det begynner å haste. Er sykemeldt ut neste uke, for dette tar all energi. Er så vanvittig sliten! Skulle ønske det var en drøm jeg snart kunne våkne fra..
snakket litt med mannen igjen i går, vi har jo hver for oss satt opp de to alternativene og sett på hvordan det påvirker oss som familie. På mitt oppsett så er jo ringvirkningene av å ta en abort nå langt verre enn å beholde. Jeg kommer til å føle en avstand og avsky mot han, det vet jeg. Jeg har jo ikke noe annet godt argument for å ta abort enn at det er fordi han vil det, at det er det enkleste for han! Han på sin side tenker mest praktisk, at vi må gjøre noe med huset eller flytte og at vi må ha større bil eller en ekstra bil. Har prøvd å spørre han hva det gjør med han at jeg kommer til å søke trøst, støtte og omsorg hos noen andre etter en abort. Det klarer han ikke å svare på. Jeg er jo redd at den avstanden vil få meg til å miste kjærlige følelser for han. Så kjenner det kan ødelegge oss helt. Ungene kommer også til å merke at stemningen er uggen. 10-åringen er spesielt var på meg.. de er vant med at vi gjør mye sammen som familie og at mamma og pappa viser at de er glad i hverandre. Hva skjer når det endres?!
I går sa mannen at han er usikker på forholdet vårt om jeg beholder. Og jeg sa at jeg er usikker og redd for oss to om jeg tar abort. Da er vi jo ødelagt uansett da? Så hvordan i huleste ta et valg her da…
Vi skulle på familievernkontoret i dag, men terapeuten er syk, så det ble avlyst. Fikk nesten panikk kjente jeg. Har forsøkt å nå Amathea i håp om en samtale der, for jeg gruer meg så sykt til ei ny helg med dette her.
Sitter nå hjemme og griner og lurer på om jeg skal ringe sykehuset å få time til abort, så jeg har en dato å forholde meg til.. men jeg har jo ikke lyst!

Å kjære deg ❤ eg trur grunnen til at mannen din er så hard nå er fordi samfunnet har lært oss til at det slettes ikkje er noko baby inni der før etter uke 12. Er han klar over at babyen allerede er heilt fullført? At den nå bare skal vokse? Det er enkelt å være hard når ein ikkje faktisk veit sannheten. Å ta abort er ikkje som å fjerne ein uønska tatovering liksom.

Men, når det er sagt er eg 100% sikker på at mannen din vil snu iløpet av graviditeten. Det er ikkje ein stor sannsynlighet at om du velger å stå imot kravet om abort at han pakker sammen og reiser. Barn er ein velsignelse, alltid. Dette barnet er ein velsignelse for mannen din, og det kommer han til å kjenne på heile seg når han først får ein tilknytning til babyen. Enten ved spark, UL eller når babyen kommer til verden ❤

Men at dette er tøffe ting å stå i akkurat nå, ja absolutt. Er i slike situasjoner eg virkelig skulle ønske abort ikkje var ein mulighet, for det er IKKJE eit enkelt valg, og det er ikkje uten konsekvenser for mor.

Skal virkelig be for deg, og for mannen din. Be om visdom inn i sitasjonen, og at han skal få se sannheten at det er hans sønn eller datter sitt liv det står om Ber også om fred og beslutsomhet rundt valget ditt, at du skal få oppleve ein stoisk ro midt oppi denna stormen. At du skal få oppleve kjærlighet, godhet og støtte fra menneskene rundt deg, inkludert din mann ❤

Eg kom og til å tenke på at mannen din kanskje føler seg lurt, siden dokk har gått til rådgiving om å få nr 4 og plutselig er du gravid. Har du snakka med han om det? Mannfolk er ikkje skapt til å romme så masse følelser, og det kommer ofte feil ut for det er vanskelig for dei å sortere heilt. Det var skikkelig domt dokk ikkje fekk den rådgivingen idag. Er det psykiatrisk sjukepleier i kommunen din du kunne bedt om ein hastetime hos? Dei er ofte flinke å få fram ulike sider, og det gjer det kanskje lett for mannen din og sortere.

Eg fødte i uke 14+0 og det var ein nydelig liten baby. Eldstejenta som då var 7år gjekk rundt og bar på hu og strøyk hu over hendene og føttene, hu var heilt perfekt, berre alt for liten. Det er din og mannen sin baby om kun nokre få veker det, eg trur ikkje han er klar over den realiteten❤

 

[To be announced]

Å kjære deg ❤ eg trur grunnen til at mannen din er så hard nå er fordi samfunnet har lært oss til at det slettes ikkje er noko baby inni der før etter uke 12. Er han klar over at babyen allerede er heilt fullført? At den nå bare skal vokse? Det er enkelt å være hard når ein ikkje faktisk veit sannheten. Å ta abort er ikkje som å fjerne ein uønska tatovering liksom.

Men, når det er sagt er eg 100% sikker på at mannen din vil snu iløpet av graviditeten. Det er ikkje ein stor sannsynlighet at om du velger å stå imot kravet om abort at han pakker sammen og reiser. Barn er ein velsignelse, alltid. Dette barnet er ein velsignelse for mannen din, og det kommer han til å kjenne på heile seg når han først får ein tilknytning til babyen. Enten ved spark, UL eller når babyen kommer til verden ❤

Men at dette er tøffe ting å stå i akkurat nå, ja absolutt. Er i slike situasjoner eg virkelig skulle ønske abort ikkje var ein mulighet, for det er IKKJE eit enkelt valg, og det er ikkje uten konsekvenser for mor.

Skal virkelig be for deg, og for mannen din. Be om visdom inn i sitasjonen, og at han skal få se sannheten at det er hans sønn eller datter sitt liv det står om Ber også om fred og beslutsomhet rundt valget ditt, at du skal få oppleve ein stoisk ro midt oppi denna stormen. At du skal få oppleve kjærlighet, godhet og støtte fra menneskene rundt deg, inkludert din mann ❤

Eg kom og til å tenke på at mannen din kanskje føler seg lurt, siden dokk har gått til rådgiving om å få nr 4 og plutselig er du gravid. Har du snakka med han om det? Mannfolk er ikkje skapt til å romme så masse følelser, og det kommer ofte feil ut for det er vanskelig for dei å sortere heilt. Det var skikkelig domt dokk ikkje fekk den rådgivingen idag. Er det psykiatrisk sjukepleier i kommunen din du kunne bedt om ein hastetime hos? Dei er ofte flinke å få fram ulike sider, og det gjer det kanskje lett for mannen din og sortere.

Eg fødte i uke 14+0 og det var ein nydelig liten baby. Eldstejenta som då var 7år gjekk rundt og bar på hu og strøyk hu over hendene og føttene, hu var heilt perfekt, berre alt for liten. Det er din og mannen sin baby om kun nokre få veker det, eg trur ikkje han er klar over den realiteten❤

Denne synes jeg var unødvendig, og ukorrekt. Det samfunnet sier er at det ikke er et bevisst foster i magen, men et potensiale for et menneske. Synes ikke at et menneske i krise skal få noe så tendensielt, subjektivt føleri, og upassende i fleisen, sorry, jeg ble helt satt ut her. Ut i fra brukernavnet ditt er det jo me enn tydelig hvor det kommer fra, og du om ditt, men herregud da (pun intended) kjenn tid og sted for slikt!?

(Jeg har tatt selvbestemt abort i uke 11. Jeg har hatt MA i uke 12+6).

 

[blomstrendemamma]

Takk for mange gode meldinger fra dere! Hjelper å få litt synspunkter i dette kaoset. Jeg har heldigvis snakket med mamma, det hjalp veldig da jeg var helt knust her før helga. Veilederen på Amathea anbefalte sterkt at jeg snakket med henne da vi har et sterkt mor/datter-forhold fra før. Uansett er det jo ingen som kan si meg hva jeg skal gjøre, men er skikkelig fortvila. Mannen min brøyt sammen litt i starten av samtalen med veileder på Amathea i går, så det er jo vanskelig for han også. Han mener vi ikke ser det samme, men det mener veilederen at vi gjør, men vi har litt ulikt perspektiv. Han fokuserer veldig på den økonomiske delen i dette, hvor dyrt det blir for oss å må ordne et rom til i huset, ta opp mer lån så vi får kjøpt en bil til eller en større bil osv. Pluss at en del utgifter kommer jo med et barn til, det skjønner jeg jo. Vi har jo ingenting etter de tre vi har, vi skulle jo ikke ha flere.. dyrt har det blitt å leve å, så han mener at det setter barna våre i en kjipere situasjon at vi ikke kan ta oss råd til alt mulig. De er ikke akkurat skjemt bort med slikt i dag heller, og slik jeg ser det er det beste for barna våre at mamma og pappa holder sammen- de er jo glade i hverandre. Så jeg ser nok mest på den relasjonelle og følelsesmessige biten i familien knyttet til dette, og hvordan det vil påvirke ungene at mamma ikke er seg selv (etter en abort) og ikke minst ikke vil være med pappa. I dag tidlig viste mannen meg et regneark der han har sett på kostnadene vi har nå som en familie på 5 og hva kostnadene vil være om vi er en familie på 6. Om vi tar opp 250 000 mer på huslånet så vi får ordnet et rom til og kjøpt en ekstra bil blant annet, pluss kostnadene av å leve (sifo-tall) så er vi oppe i 12000,- ekstra i utgifter per mnd med et barn til. Uten en ekstra bil blir d ca 8000,- det er jo mye! Jeg ble veldig lei meg, og han veldig fornøyd med at jeg endelig så dette..
Har jo ikke lyst til å ta abort! På fredag var jeg på ul og så jo at alt sto bra til der inne.. informerte ikke han om d, da han har vært iskald de siste dagene. Han vet d nå! Jeg er jo i utgangspunktet ikke imot abort, men i mitt eget tilfelle her nå kommer jeg til å se på meg selv som en som tar livet av en liten en som så gjerne ville komme til akkurat oss
I dag har vi vært sammen i 19 år, lurer på om vi klarer 20…

På spørsmål om jeg er klar for å være alene med ungene, så er vel ingen veldig klare for d slik jeg ser d.. men jeg vet jeg gjør alt for barna mine, og kommer til å strekke meg til d ytterste for at de skal ha det de trenger og at de skal ha d bra. D vet jeg han og gjør. Så et samarbeid om barna hvis vi ikke skal være sammen mer, ser jeg på som uproblematisk. Sorgen derimot over et samlivsbrudd, med en som jeg elsker utrolig høyt, blir derimot hardt.

 

[mymy]

Takk for mange gode meldinger fra dere! Hjelper å få litt synspunkter i dette kaoset. Jeg har heldigvis snakket med mamma, det hjalp veldig da jeg var helt knust her før helga. Veilederen på Amathea anbefalte sterkt at jeg snakket med henne da vi har et sterkt mor/datter-forhold fra før. Uansett er det jo ingen som kan si meg hva jeg skal gjøre, men er skikkelig fortvila. Mannen min brøyt sammen litt i starten av samtalen med veileder på Amathea i går, så det er jo vanskelig for han også. Han mener vi ikke ser det samme, men det mener veilederen at vi gjør, men vi har litt ulikt perspektiv. Han fokuserer veldig på den økonomiske delen i dette, hvor dyrt det blir for oss å må ordne et rom til i huset, ta opp mer lån så vi får kjøpt en bil til eller en større bil osv. Pluss at en del utgifter kommer jo med et barn til, det skjønner jeg jo. Vi har jo ingenting etter de tre vi har, vi skulle jo ikke ha flere.. dyrt har det blitt å leve å, så han mener at det setter barna våre i en kjipere situasjon at vi ikke kan ta oss råd til alt mulig. De er ikke akkurat skjemt bort med slikt i dag heller, og slik jeg ser det er det beste for barna våre at mamma og pappa holder sammen- de er jo glade i hverandre. Så jeg ser nok mest på den relasjonelle og følelsesmessige biten i familien knyttet til dette, og hvordan det vil påvirke ungene at mamma ikke er seg selv (etter en abort) og ikke minst ikke vil være med pappa. I dag tidlig viste mannen meg et regneark der han har sett på kostnadene vi har nå som en familie på 5 og hva kostnadene vil være om vi er en familie på 6. Om vi tar opp 250 000 mer på huslånet så vi får ordnet et rom til og kjøpt en ekstra bil blant annet, pluss kostnadene av å leve (sifo-tall) så er vi oppe i 12000,- ekstra i utgifter per mnd med et barn til. Uten en ekstra bil blir d ca 8000,- det er jo mye! Jeg ble veldig lei meg, og han veldig fornøyd med at jeg endelig så dette..
Har jo ikke lyst til å ta abort! På fredag var jeg på ul og så jo at alt sto bra til der inne.. informerte ikke han om d, da han har vært iskald de siste dagene. Han vet d nå! Jeg er jo i utgangspunktet ikke imot abort, men i mitt eget tilfelle her nå kommer jeg til å se på meg selv som en som tar livet av en liten en som så gjerne ville komme til akkurat oss
I dag har vi vært sammen i 19 år, lurer på om vi klarer 20…

På spørsmål om jeg er klar for å være alene med ungene, så er vel ingen veldig klare for d slik jeg ser d.. men jeg vet jeg gjør alt for barna mine, og kommer til å strekke meg til d ytterste for at de skal ha det de trenger og at de skal ha d bra. D vet jeg han og gjør. Så et samarbeid om barna hvis vi ikke skal være sammen mer, ser jeg på som uproblematisk. Sorgen derimot over et samlivsbrudd, med en som jeg elsker utrolig høyt, blir derimot hardt.

Har du klart bestemme deg for hva du skal gjøre?
12000 i mnd høres jo helt vilt ut. Kan ikke helt skjønne det tallet. Men no har ikke jeg sett på det selv. Vi øker fra 2 til 3 barn men håper Sfo forsatt vil være gratis om 1.5 år første året for da merker vi ikke noe økte utgifter der enda. Av utstyr og slik får jo man utrolig mye veldig fint brukt og kan spare sykt mye penger på det. Hvor gamle er de andre barna deres? Kan noen dele rom? Kan dere ikke gjøre det billigere med å lage et eget rom? Har dere kun en eller to biler i dag? Har dere to biler tenger jo dere ikke kjøpe ny bil. Men mer tungvindt alltid kjøre to biler til noe. Vet jeg spørr noe men tenker det alltid finnes løsninger hvis dette er noe man virkelig vil ha. Lykke til med beslutningen din tøfft å stå i dette