Vi har to små på 3 og 5,5år fra før. Jeg sier små, men hun på 5,5 er ca 47år gammel mentalt
Jeg lurer veldig på når jeg skal si noe denne gangen. Når vi begynte å prøve så har vi jo nevnt sånn "hva tenker dere om å få en liten bror eller søster?" Litt sånn for å teste vannet.
Svaret har vel vært noe sånt som "Nei, mamma. Det er alt for mange brødre her allerede. Jeg blir sliten i øra."
Så slites litt mellom tanken på å involvere henne så tidlig som mulig så hun føler dette er noe hun er med på, å ikke noe som skjer mot henne på en måte. (som vi har gjort de andre gangene) å det å bare vente.
Risikoen for at det går galt er jo der. Men dette er hun klar over da vi måtte avslutte svangerskapet med minste broren halveis pga alvorlig sykdom.
Dette ble langt å rotete, når tenker dere å si det?
Jeg lurer veldig på når jeg skal si noe denne gangen. Når vi begynte å prøve så har vi jo nevnt sånn "hva tenker dere om å få en liten bror eller søster?" Litt sånn for å teste vannet.
Svaret har vel vært noe sånt som "Nei, mamma. Det er alt for mange brødre her allerede. Jeg blir sliten i øra."
Så slites litt mellom tanken på å involvere henne så tidlig som mulig så hun føler dette er noe hun er med på, å ikke noe som skjer mot henne på en måte. (som vi har gjort de andre gangene) å det å bare vente.
Risikoen for at det går galt er jo der. Men dette er hun klar over da vi måtte avslutte svangerskapet med minste broren halveis pga alvorlig sykdom.
Dette ble langt å rotete, når tenker dere å si det?