Forhold til venner etter positiv gravidtest

Lykke i September

Lykke i September

Gift med forumet
Septemberlykke 2015
Hvordan er forholdet mellom deg og dine venner etter at du fikk positiv graviditetstest eller fortalte at dere skulle prøve å bli gravid?

Jeg merker jeg ikke har kjent mine 2 bestevenner godt nok... Vi har hvert bestevenner i flere år. Hun ene har jeg bodd med i 1 år mens vi gikk siste året som lærlinger. Har hengt nesten daglig med disse hele veien. Men når samboeren røpet at vi skulle skulle prøve å bli gravid, så trakk hun ene seg bort. Har så vidt kontakt nå. Og når jeg fikk positiv graviditetstest så ble hun andre veldig sjalu og vil ikke dele gleden over graviditeten med meg. Hun står riktig nok i en vanskelig situasjon med moren som har uhelbredelig kreft, men selv i den tiden har hun prøvd å bli gravid selv. Og jeg har hvert der for henne ifht moren hennes og det med at hun ikke har blitt gravid. Moren hennes er som en ekstra mamma for meg og jeg synes det er tungt selv. Men hun vil altså ikke høre om hvordan graviditeten går og hun bryr seg heller ikke med å spørre eller nevne noe. Merker hun heller ikke tar kontakt for å være sammen, det må jeg nå gjøre. Dette førte til at jeg i begynnelsen prøvde å skjule graviditeten, men så ble det så negativt at jeg måtte snu på tankene mine... Det er veldig synd å miste 2 så gode bestevenninner til å bli 2 venninner på avstand.. Mens de andre vennene mine er veldig interessert i graviditeten, babyen osv.

Men så har jeg fått bedre kontakt med noen gamle venner som jeg ikke har sett på et par år, men fortsatt har snakket med innimellom. Hun ene er nå gravid og akkurat bikket inn i 2.trimester. Så er hyggelig å ha venner som man kan dele ting med.
 
Her ble alle veldig glade og alle skulle komme med råd og tips.
Men det kan ha med at jeg var sistemann. Noen av de hadde jo allerede konfirmanter når jeg fikk eldste :rolleyes:
 
I begynnelsen var alt som før, men etterhvert i graviditeten og når babyen kom og vi hadde helt forskjellige hverdager så ble kontakten borte.
 
Denne gangen er alt som det har vært det siste året, men når jeg ble gravid for 2 år siden så mistet jeg vel de fleste vennene mine. Til og med min "bestevenn" som jeg delte alt med hver dag, har trukket seg helt bort. Har kommer med alle slags unnskyldninger på hvorfor hun aldri kan møtes.. Vi har sett hverandre 2 ganger siden oktober. Hun var hos meg hver eneste dag før.
 
Forholdene er akkurat som de var. Litt over halve gjengen vår har barn. Man sees selvfølgelig ikke så ofte som før, men vi "prates" mye på en felles chat vi har på messenger/fb og prøver å få til jentekvelder ofte [emoji4]
 
Ingen av mine nærmeste har barn, og vi var veldig mye ute på byen, samlet for for å ta noen øl og spille poker o.l, men etter jeg ble gravid har jeg nesten ikke fått sms fra flere av de engang. Var med de ut (edru) noen ganger istarten, før magen kom på plass, men merker de fleste tenker at de holder seg unna til jeg kan begynne å gå ut med de igjen,

Bestevenninna mi er midt oppi kjærlighetssorg med han hun trodde hun skulle gifte seg med og få familie med, så hun er kjempeglad på mine vegne, og hun blir gudmo, men jeg merker hun sliter med det av og til, at jeg fant en mann og får baby først, spesielt når vi hadde vært sammen så kort tid og de var sammen over flere år.
Håper det jvner seg ut når flere får barn da :)
 
Jeg hadde veldig mange forskjellige reaksjoner. En veldig god kompis var skikkelig kjipt når han fant det ut. Han sa at livet mitt var over, at jeg skulle vel ikke beholde det? Der går kroppen og all frihet. Studiene går i dass og jeg kom til å bli husmor. Han har jeg ikke hatt kontakt med siden uke 12.
Noen andre som jeg nesten ikke har hatt kontakt med de siste årene ville plutselig være bestevenn, men har siden ikke fulgt opp entusiasmen med å faktisk møte meg.
Bestevennene mine har jeg mer eller mindre samme forhold til som før :) men ingen av oss drikker eller går ut på byen så ofte, og vi er mer turfolk så da er det jo ganske lett å være sammen, selv med en baby :)

Ville bare si at jeg mistet pappaen min til kreft og jeg ble litt annerledes. Jeg droppet å være med bestevenninne min på bursdagen min for å være med en stor gjeng på et basseng, på tross av at vi hadde avtalt det. Jeg ville innimellom ikke treffe noen, og ble kjempesint når folk "visste hvordan jeg hadde det". Dette var både før og etter han døde. Når man vet at personen skal dø kommer jo gjerne sorgreaksjonene litt i hytt og pine, før og etter de er gått bort. Nå er det jo helt individuelt hvordan man reagerer på slike ting, men ville bare si at selv om hun kanskje dytter deg bort nå eller ikke har rom for å vise glede for graviditeten din, vil hun kanskje fortsatt ha stor glede av å være med deg :) og ikke orke å ta kontakt/finne på ting er jo også et lite tegn på depresjon. Ikke at det trenger å være alvorlig, men om du orker kan du jo bare la henne holde på som hun gjør :) eller si ifra hva du føler! Selv om hun har en utrolig tøff periode, tåler hun nok å høre hvordan du har det :)
For meg betydde det i alle fall mye, de som sto med meg gjennom sykdommen, og tiden etterpå. For det var mange som kuttet kontakten! Det erfarte både jeg, søsteren min og mamma. Vi mistet mange venner
 
Jeg er den første (og hittil eneste) blant mine venner som har fått barn. Noen har vært veldig tilstede både i svangerskapet og etterpå, andre har jeg mista kontakten med fordi vi har så forskjellige liv. Det er de som aldri ba meg med på noe da jeg var gravid, fordi jeg ikke kunne drikke.. De kan bare ha det så godt ;-)
 
Her fikk vi barn samtidig omtrent, så vi jo i samme båt, bortsett fra at flere av venninnene mine har to barn nå da, mens vi venter nr 2 i september. :) De single venninnene mine har også vært supre og spør ofte hvordan det går med meg og lillesøster i magen :)
 
Første gang ble jeg uplanlagt gravid, og ble virkelig kjent med hvem som var mine virkelige venner, og hvem som ikke klarte å stille opp ;) Det var veldig trist der og da, men helt ærlig tok det ikke lang tid før jeg var for opptatt med bebisen til å tenke mer over det. Heldigvis var det også venner som VIRKELIG stilte opp, og de har jeg også tatt vare på.

Kan forsåvidt skjønne at det er vanskelig for hun ene venninnen din å høre om din lykke, når hun selv strever både med prøving og en syk mor. Kanskje du ikke trenger å snakke så mye om graviditeten med henne? Jeg ville nok snakket med graviditeten med andre - kjæreste og familie f eks, og heller støttet venninnen i en vanskelig tid. Har du snakket med venninnene dine om hva du føler??
 
Merker jeg har helt annet forhold til de med barn som er rundt gutten min sin alder enn de med eldre unger eller ikke har barn.
 
Jeg brøt med alle vennene mine da jeg flyttet, bortsett fra min beste venninne. Vi har kontakt fortsatt og hun syns det er kjempestas at jeg har fått to barn. :)
Venninnene jeg har her jeg bor nå har barn de også.
 
Chacha24 skrev:
Denne gangen er alt som det har vært det siste året, men når jeg ble gravid for 2 år siden så mistet jeg vel de fleste vennene mine. Til og med min "bestevenn" som jeg delte alt med hver dag, har trukket seg helt bort. Har kommer med alle slags unnskyldninger på hvorfor hun aldri kan møtes.. Vi har sett hverandre 2 ganger siden oktober. Hun var hos meg hver eneste dag før.
Klikk for å utvide …
Så kjedelig... Var sånn her også.. Samboeren ble kompis med samboeren til "bestevenninna" mi før jeg ble gravid. Vi hang mye sammen alle 4. Nå henger bare guttene sammen....
 
Sjakkruta skrev:
Forholdene er akkurat som de var. Litt over halve gjengen vår har barn. Man sees selvfølgelig ikke så ofte som før, men vi "prates" mye på en felles chat vi har på messenger/fb og prøver å få til jentekvelder ofte [emoji4]
Klikk for å utvide …
Hørtes bra ut ;) Håper det kan rette seg opp her etter hvert...
 
Marte91 skrev:
Ingen av mine nærmeste har barn, og vi var veldig mye ute på byen, samlet for for å ta noen øl og spille poker o.l, men etter jeg ble gravid har jeg nesten ikke fått sms fra flere av de engang. Var med de ut (edru) noen ganger istarten, før magen kom på plass, men merker de fleste tenker at de holder seg unna til jeg kan begynne å gå ut med de igjen,

Bestevenninna mi er midt oppi kjærlighetssorg med han hun trodde hun skulle gifte seg med og få familie med, så hun er kjempeglad på mine vegne, og hun blir gudmo, men jeg merker hun sliter med det av og til, at jeg fant en mann og får baby først, spesielt når vi hadde vært sammen så kort tid og de var sammen over flere år.
Håper det jvner seg ut når flere får barn da :)
Klikk for å utvide …
Vi får håpe ;)
 
Alaskahusky skrev:
Jeg hadde veldig mange forskjellige reaksjoner. En veldig god kompis var skikkelig kjipt når han fant det ut. Han sa at livet mitt var over, at jeg skulle vel ikke beholde det? Der går kroppen og all frihet. Studiene går i dass og jeg kom til å bli husmor. Han har jeg ikke hatt kontakt med siden uke 12.
Noen andre som jeg nesten ikke har hatt kontakt med de siste årene ville plutselig være bestevenn, men har siden ikke fulgt opp entusiasmen med å faktisk møte meg.
Bestevennene mine har jeg mer eller mindre samme forhold til som før :) men ingen av oss drikker eller går ut på byen så ofte, og vi er mer turfolk så da er det jo ganske lett å være sammen, selv med en baby :)

Ville bare si at jeg mistet pappaen min til kreft og jeg ble litt annerledes. Jeg droppet å være med bestevenninne min på bursdagen min for å være med en stor gjeng på et basseng, på tross av at vi hadde avtalt det. Jeg ville innimellom ikke treffe noen, og ble kjempesint når folk "visste hvordan jeg hadde det". Dette var både før og etter han døde. Når man vet at personen skal dø kommer jo gjerne sorgreaksjonene litt i hytt og pine, før og etter de er gått bort. Nå er det jo helt individuelt hvordan man reagerer på slike ting, men ville bare si at selv om hun kanskje dytter deg bort nå eller ikke har rom for å vise glede for graviditeten din, vil hun kanskje fortsatt ha stor glede av å være med deg :) og ikke orke å ta kontakt/finne på ting er jo også et lite tegn på depresjon. Ikke at det trenger å være alvorlig, men om du orker kan du jo bare la henne holde på som hun gjør :) eller si ifra hva du føler! Selv om hun har en utrolig tøff periode, tåler hun nok å høre hvordan du har det :)
For meg betydde det i alle fall mye, de som sto med meg gjennom sykdommen, og tiden etterpå. For det var mange som kuttet kontakten! Det erfarte både jeg, søsteren min og mamma. Vi mistet mange venner
Klikk for å utvide …
Så kjipt! Det var da ikke hyggelig sagt av han...
Ja, har tenkt å la tiden gå til hjelp med hun. Jeg spør innimellom om vi skal finne på noe. Har noen ganger fått i kommentar fra hu: di kan jo ikke dra på konsert, du er jo gravid. Har du ikke andre venner? Osv. Er veldig sårende.. Klart jeg har andre venner, henger med de oftere en med henne.. På fb så hender det at hun liker innleggene mine (skriver sjelden om graviditeten), mens før både likte hu og kommenterte på alt. Men store deler av grunnen er nok fordi vi ikke ble gravide sammen eller at hun ble gravid først.. Hun er vant til at hun er først ute med ting av oss to. Hun henger masse med de andre vennene sine og er stadig ute å finner på ting. Men vet hun sliter mye ifht moren også.
 
kmkm skrev:
Jeg er den første (og hittil eneste) blant mine venner som har fått barn. Noen har vært veldig tilstede både i svangerskapet og etterpå, andre har jeg mista kontakten med fordi vi har så forskjellige liv. Det er de som aldri ba meg med på noe da jeg var gravid, fordi jeg ikke kunne drikke.. De kan bare ha det så godt ;-)
Klikk for å utvide …
Mhm... Man kan da være med selv om man ikke kan drikke... Synes det er en tåpelig grunn fra venner...
Så kjedelig å miste kontakten...
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp