Vi går for samme løsning. Har ikke sjans i havet til å overleve på en lønning her. Da måtte vi flyttet ut av byen til et bittelite hus, og sagt opp alt av fritidsaktiviteter for de fire andre barna…
Med å jobbe turnus ja, så er det litt å spare hvis man får det til uten barnehage. Men du kan ikke legge sammen pris for hva barnehage koster med penger du får for å være hjemme med barnet ditt/dagmamma. Og så si at det er så mye du sparer. Det regnestykket blir ikke riktig.
Med å jobbe turnus ja, så er det litt å spare hvis man får det til uten barnehage. Men du kan ikke legge sammen pris for hva barnehage koster med penger du får for å være hjemme med barnet ditt/dagmamma. Og så si at det er så mye du sparer. Det regnestykket blir ikke riktig.
Jeg har uansett ikke noe valg, barnet mitt må enten i barnehage eller til dagmamma når permisjon er over. Og jeg er ikke en dårlig forelder for det
enig
Selvsagt er du ikke det. Er ingen som sier det håper jeg?Med å jobbe turnus ja, så er det litt å spare hvis man får det til uten barnehage. Men du kan ikke legge sammen pris for hva barnehage koster med penger du får for å være hjemme med barnet ditt/dagmamma. Og så si at det er så mye du sparer. Det regnestykket blir ikke riktig.
Jeg har uansett ikke noe valg, barnet mitt må enten i barnehage eller til dagmamma når permisjon er over. Og jeg er ikke en dårlig forelder for det
Skjønte ikke den der jeg heller. Vi har ikke råd til noe sånt. Nå er jeg ufør så vi slipper at jeg må ta fri fra jobb, men det betyr også at pengene er så tight at vi ikke har råd til å gå ned noe ved permisjon for at alt skal gå rundt med de nye rentekostnadene som har dukket opp det siste året. Kommer til å søke barnehageplass delvis fra 1 år regner jeg med. Men er "heldige" og klarer oss økonomisk om vi ikke får plass. Problemet er vel heller for oss at jeg da som ufør sitter med "fulltidsjobb" som jeg egentlig ikke har kapasitet til. Men..
Jeg jobber kun seinvakter, så har annen lønn i tillegg. Alle får det nok ikke til. Og alle vil nok ikke klare de beinharde prioriteringene som må til. Men om man kjøper billigere bil, mindre nye ting (og heller kjøper brukt) og generelt senker forbruket kan man nå langt. Man kan også få avdragsfritt huslån for en periode (kun betale rente). Men folk er selvfølgelig forskjellige. Her har kun de to eldste barna fritidsaktivitet, og kun en hver. Prioriterer familietid framfor mange fritidsaktiviteter.
Selvfølgelig er det mulig å senke forbruket og leve annerledes! Det har vi allerede måtte gjort for å ha råd til å få barn i utgangspunktet. Dyre biler vil jeg vel heller ikke si vi har. Bil til 300k hver... Nå kjører vi såppass mye og langt fordi vi ikke bor sentralt, så billigere biler er ikke aktuelt for oss. Billigere går på bekostning av sikkerhet.
Syns det er spesielt å oppfordre folk til å ta avdragsfrihet på lånet for å ha barnet hjemme lengre. Forstår at noen gjør den prioriteringen, men rent økonomisk er jo det å kaste penger rett ut av vinduet.. man betaler jo da kun renter til banken og lånet går ikke nedover, så man utsetter et problem til senere og pådrar seg i den forstand mer gjeld. Er helt i orden at mange ønsker å gjøre det, men å «shame» folk til å ta avdragsfrihet, spare mer osv syns jeg er ganske ufint. Flott at dere får det til, men syns hele den tråden her gikk i retning «mom-shaming» av de som ikke har råd til å være hjemme utover permisjonen. Ugreit!
Så enig!
Synes det er synd at permisjonstiden ikke er lenger og skulle ønske den var mer fleksibel. Har jo noe ferie neste år også som kan brukes. Jeg har f.eks ikke råd til å betale for en bhg plass et helt år i forveien før vi trenger den slik som noen velger å løse det.
Det var ikkje dumt, du!
Jeg opplever jo, helt ærlig, at mange som har klart å lage en kabal for å være lenge hjemme EGENTLIG bare vil vise hvordan det var mulig. Også blir man veldig raskt beskyldt av de som var hjemme kort og faktisk fikk bhgplass fra 12 mnd eller før for å presentere noe som 1. er helt umulig og 2. kalle de som sendte 10-12mnd babyer i bhg for dårlige mødre. Men så er det jo ikke dèt de har gjort i det hele tatt. Jeg opplever at de som sender tidlig i bhg raskt går i forsvar hvis noen sier «det var mulig for oss å gjøre noe annet» eller det som nesten er vanligere «vi var tvunget til å se løsninger, kanskje det egentlig er mulgi for andre som tenker at det ikke er en mulighet».
Altså jeg kunne sagt så mange ganger jeg bare vil at vi ikke har råd til å ha barna lenger hjemme - jeg ville likevel IKKE ha fått en barnehageplass til mine ved endt permisjon. De fikk plass da de var 19mnd og 17 mnd. Noe før var faktisk ikke en mulighet
Nå mener ikke jeg st du gjør dette da, det gjelder kanskje jevnt over i tråder hvor det diskuteres muligheter for å være lenge hjemme. At de som var kort hjemme mener at de blir beskyldt for å være dårlige mødre. Noe jeg mener ikke skjer. Og mange av de som var lenge hjemme hadde ikke noe valg, de bare måtte fordi det ikke fantes en eneste barnehageplass å oppdrive før august året barnet var 1 år.
Med det sagt håper jeg alle finner gode løsninger.
Jeg tok en ekstra jobb 2 halve dager i uka mens enten mannen kunne flekse på jobb eller svigerfar kom og passet. Det var fra 12 mnd og i 6 mnd. Så blir kontantstøtte pluss barnetrygd rundt 11 000kr månedlig fra 13mnd som kommer godt med i en sånn periode. Men ja, det var trangt økonomisk og vi brukte en del av bufferkontoen vår på det halvåret. Så fylte vi heller opp den når begge hadde mer inntekt.
Jeg synes det var litt stressende økonomisk og veldig slitsomt rent fysisk og mentalt å være så lenge hjemme, men samtidig er jeg så glad for alle minnene jeg har fra det halvåret og all utvikling vi fikk se fordi vi var sammen hele dagen. På bakgrunn av disse erfaringene ville vi gjort det samme igjen også om vi hadde fått tilbud om plass fra 12 mnd faktisk, for å utsette starten til 1,5 år i stedet.
Men, les at jeg IKKE sier at dette er riktig løsning for alle og at de som velger noe annet er dårlige mødre. Det er isåfall tolkninger hver enkelt gjør selv - og hvorfor kjenner man på det? Det har ikke jeg svaret på, for det er nok individuelt. For oss kjenner jeg at det var til det beste at vi ble tvunget til å finne løsninger vi ellers ikke hadde klart å finne, sånn at vi fikk mer tid hjemme med barna.
Jeg vil også si at jeg er veldig glad for at det finnes barnehager, de har det kjempefint der og det er en veldig positiv del av barnas liv
Jeg jobber turnus, mens samboeren min har mer vanlig arbeidstid med arbeidsuke fra mandag til fredag. Det gjør at vi i tiden mellom endt permisjon og barnehagestart kanskje kan få til en ordning med at jeg jobber helg og enkelte kvelder, mens han jobber vanlig. Har dessverre ingen besteforeldre i nærheten.
Det er kommentarer som " Jeg hadde aldri plassert et barn på 12-13 mnd i barnehage" eller "barn under to år har ikke noe i barnehagen å gjøre." Dette er noe som veldig ofte går igjen med engang det er snakk om permisjonstid og oppstart i barnehage. Måten slike kommentarer er formulert, er negativt ladd. Hvorfor skrive "plassert" og ikke "sendt"? Plassering høres negativt ut, og jeg får assosiasjoner til gamledager da "åndssvake" ble plassert bort. Altså veldig negativt. Jeg personlig føler da at dette er en form for kritikk til foreldre som av ulike grunner ikke kan være hjemme med barna sine. Jeg skulle gjerne vært hjemme litt lenger, og i hvertfall ikke hatt større enn halv plass i barnehagen, men det får jeg ikke til. Supert for alle som kan og har mulighet, men det blir så dumt å si at "alle kan få det til hvis de virkelig vil, og hvis de bryr seg om ungene sine", dette er også noe som går igjen.Jeg opplever jo, helt ærlig, at mange som har klart å lage en kabal for å være lenge hjemme EGENTLIG bare vil vise hvordan det var mulig. Også blir man veldig raskt beskyldt av de som var hjemme kort og faktisk fikk bhgplass fra 12 mnd eller før for å presentere noe som 1. er helt umulig og 2. kalle de som sendte 10-12mnd babyer i bhg for dårlige mødre. Men så er det jo ikke dèt de har gjort i det hele tatt. Jeg opplever at de som sender tidlig i bhg raskt går i forsvar hvis noen sier «det var mulig for oss å gjøre noe annet» eller det som nesten er vanligere «vi var tvunget til å se løsninger, kanskje det egentlig er mulgi for andre som tenker at det ikke er en mulighet».
Altså jeg kunne sagt så mange ganger jeg bare vil at vi ikke har råd til å ha barna lenger hjemme - jeg ville likevel IKKE ha fått en barnehageplass til mine ved endt permisjon. De fikk plass da de var 19mnd og 17 mnd. Noe før var faktisk ikke en mulighet
Nå mener ikke jeg st du gjør dette da, det gjelder kanskje jevnt over i tråder hvor det diskuteres muligheter for å være lenge hjemme. At de som var kort hjemme mener at de blir beskyldt for å være dårlige mødre. Noe jeg mener ikke skjer. Og mange av de som var lenge hjemme hadde ikke noe valg, de bare måtte fordi det ikke fantes en eneste barnehageplass å oppdrive før august året barnet var 1 år.
Med det sagt håper jeg alle finner gode løsninger.
Jeg tok en ekstra jobb 2 halve dager i uka mens enten mannen kunne flekse på jobb eller svigerfar kom og passet. Det var fra 12 mnd og i 6 mnd. Så blir kontantstøtte pluss barnetrygd rundt 11 000kr månedlig fra 13mnd som kommer godt med i en sånn periode. Men ja, det var trangt økonomisk og vi brukte en del av bufferkontoen vår på det halvåret. Så fylte vi heller opp den når begge hadde mer inntekt.
Jeg synes det var litt stressende økonomisk og veldig slitsomt rent fysisk og mentalt å være så lenge hjemme, men samtidig er jeg så glad for alle minnene jeg har fra det halvåret og all utvikling vi fikk se fordi vi var sammen hele dagen. På bakgrunn av disse erfaringene ville vi gjort det samme igjen også om vi hadde fått tilbud om plass fra 12 mnd faktisk, for å utsette starten til 1,5 år i stedet.
Men, les at jeg IKKE sier at dette er riktig løsning for alle og at de som velger noe annet er dårlige mødre. Det er isåfall tolkninger hver enkelt gjør selv - og hvorfor kjenner man på det? Det har ikke jeg svaret på, for det er nok individuelt. For oss kjenner jeg at det var til det beste at vi ble tvunget til å finne løsninger vi ellers ikke hadde klart å finne, sånn at vi fikk mer tid hjemme med barna.
Jeg vil også si at jeg er veldig glad for at det finnes barnehager, de har det kjempefint der og det er en veldig positiv del av barnas liv
Om jeg søker plass når barnet er født, så har vi mulighet til opptak fra januar, da betaler jeg for full plass, også bruker vi tiden frem til barnet er ett år på tilvenning og kortere dager. Jeg begynner enten på jobb kl 7 om morgenen og jobber til 15, eller jeg begynner 15 og jobber til 21.30 når jeg er på bensinstasjonen. De dagene jeg begynner seint kan jeg levere 10.30 også henter samboeren min kl 16. Og med tanke på dupp, så blir det ikke mange timene i våken tilstand. Når jeg slutter tidlig på jobb, henter jeg rett etter jobb. Jobber heller ikke hver eneste ukedag, så vi har noe fritid sammen også.Jeg skjønner at eksemplene du nevner er provoserende - jeg bare ser ikke så mye av akkurat det du nevner faktisk! Men du bor også et sted hvor man får plass når man vil også da? Her kan vi ikke velge rett og slett
Og er det ikke litt det samme å si jeg ville aldri vært hjemme mer enn ett år med barnet mitt, som å si jeg ville aldri sendt barnet i bhg før 1,5 år?? Begge deler er jo bare en person som forteller ut fra jeg-perspektiv. Hvorfor er det ene okei å si mens det andre ikke er okei?
Hvis jeg skal snakke for meg selv, så er det jo akkurat sånn at JEG ville ikke ha brukt barnehage før fra rundt 18mnd. Men når jeg sier det, så sier jeg ikke at det er feil av andre å sende tidligere i barnehagen. Det er noe den som leser tolker av utsagnet hvertfall
