''Forbudte'' følelser

[Vivaliva]

Synes dere er alt for harde mot dere selv jeg! Vi har kjempet ekstra hardt for å få barn, men det endrer da ikke på det faktum at det er en hard jobb å ha små barn/babyer uansett hvor mye de er ønsket! Den delen som gjerne skulle være «den lette» har vi måtte gi ekstra på i tillegg, skal de som blir gravide bare ved å kikke på partneren også få lov til å ha delen på den andre siden av graviditeten for seg selv også?

Om noe tenker jeg at det er oss som burde få lov til å klage litt når det er slitsomme perioder, for vi har tatt en støyt allerede som de andre slapp det endrer jo ikke på at man ville gjøre alt igjen hvis man måtte for å få bebsen sin <3

 

[Poppi]

Jeg klager bare til mannen jeg da, det må han tåle
Hehe, gleder meg til mi lille sover hele natten igjennom uten 20-25 oppvåkninger.. gjesp..

Mini her hadde også masse oppvåkninger, det var så utrolig slitsomt! Håper det roer seg snart! Nå er det som oftest søvn hele natta, noen ganger er det opp et par ganger. Så det er håp

 

[Poppi]

Synes dere er alt for harde mot dere selv jeg! Vi har kjempet ekstra hardt for å få barn, men det endrer da ikke på det faktum at det er en hard jobb å ha små barn/babyer uansett hvor mye de er ønsket! Den delen som gjerne skulle være «den lette» har vi måtte gi ekstra på i tillegg, skal de som blir gravide bare ved å kikke på partneren også få lov til å ha delen på den andre siden av graviditeten for seg selv også?

Om noe tenker jeg at det er oss som burde få lov til å klage litt når det er slitsomme perioder, for vi har tatt en støyt allerede som de andre slapp det endrer jo ikke på at man ville gjøre alt igjen hvis man måtte for å få bebsen sin <3

Veldig gode poeng

 

[Ønskeross2]

JA! Åh, har vurdert å starte denne tråden selv for jeg tenkte så mye på det samme da barnet var baby, og det dukker opp igjen nå som vi driver med søskenforsøk.

Vi hadde ikke den tøffeste IVF-reisen, for det klaffet på første runde. Men i månedene før forsøket fikk vi beskjed om at jeg trolig hadde fått kreft-tilbakefall og det var snakk om å legge barnedrømmen på hylla og fokusere på å overleve. Jeg er ikke religiøs, men tryglet til alle makter jeg kunne komme på om at det ikke skulle bli sånn. Hvis vi bare fikk oppleve å bli foreldre, så skulle jeg aldri ønske meg noe mer!

Og det ble vi jo. Men svangerskapet var beintøft, barnet var prematurt og barseltiden var uendelig slitsom. Ikke én kafetur eller babysang, bare en baby som verken ville sove eller spise. Rundt meg var det bare «ååå, nå må du huske å nyyyyyte», og jeg satt hjemme og grein fordi jeg hadde fått alt jeg ønsket meg, men ikke klarte å nyte i det hele tatt. Og jeg følte meg så utakknemmelig og utilstrekkelig!

Nå vet jeg jo at alt gikk så bra til slutt, men det var virkelig vanskelig å takle at jeg var så ulykkelig når jeg skulle være på mitt lykkeligste. Og nå er vi i gang med søskenforsøk, og på en måte er jeg redd for at det skal lykkes. Jeg er livredd for at det skal bli like tøft en gang til, og at det skal gå på bekostning av det barnet vi har. Skulle ønske vi ikke trengte IVF, men kunne kaste prevensjonen og la det stå til. Overlate til skjebnen å bestemme om vi var klare eller ei, på en måte.

Ja, så jeg synes det er vanskelig å kjenne på at vi har alt vi ønsket oss, men at det er skikkelig vanskelig og slitsomt iblant allikevel.

Men hver eneste kveld, uten unntak, lister jeg meg inn til den lille og stryker henne litt på kinnet. Og da er jeg så takknemmelig og fyllt av kjærlighet at jeg nesten sprekker!

(Hvis noen kjenner meg igjen nå, så gi gjerne en heads up. Pleier ikke dele så mye av historien vår på forum for den er litt lett å identifisere meg med)

 

[Poppi]

JA! Åh, har vurdert å starte denne tråden selv for jeg tenkte så mye på det samme da barnet var baby, og det dukker opp igjen nå som vi driver med søskenforsøk.

Vi hadde ikke den tøffeste IVF-reisen, for det klaffet på første runde. Men i månedene før forsøket fikk vi beskjed om at jeg trolig hadde fått kreft-tilbakefall og det var snakk om å legge barnedrømmen på hylla og fokusere på å overleve. Jeg er ikke religiøs, men tryglet til alle makter jeg kunne komme på om at det ikke skulle bli sånn. Hvis vi bare fikk oppleve å bli foreldre, så skulle jeg aldri ønske meg noe mer!

Og det ble vi jo. Men svangerskapet var beintøft, barnet var prematurt og barseltiden var uendelig slitsom. Ikke én kafetur eller babysang, bare en baby som verken ville sove eller spise. Rundt meg var det bare «ååå, nå må du huske å nyyyyyte», og jeg satt hjemme og grein fordi jeg hadde fått alt jeg ønsket meg, men ikke klarte å nyte i det hele tatt. Og jeg følte meg så utakknemmelig og utilstrekkelig!

Nå vet jeg jo at alt gikk så bra til slutt, men det var virkelig vanskelig å takle at jeg var så ulykkelig når jeg skulle være på mitt lykkeligste. Og nå er vi i gang med søskenforsøk, og på en måte er jeg redd for at det skal lykkes. Jeg er livredd for at det skal bli like tøft en gang til, og at det skal gå på bekostning av det barnet vi har. Skulle ønske vi ikke trengte IVF, men kunne kaste prevensjonen og la det stå til. Overlate til skjebnen å bestemme om vi var klare eller ei, på en måte.

Ja, så jeg synes det er vanskelig å kjenne på at vi har alt vi ønsket oss, men at det er skikkelig vanskelig og slitsomt iblant allikevel.

Men hver eneste kveld, uten unntak, lister jeg meg inn til den lille og stryker henne litt på kinnet. Og da er jeg så takknemmelig og fyllt av kjærlighet at jeg nesten sprekker!

(Hvis noen kjenner meg igjen nå, så gi gjerne en heads up. Pleier ikke dele så mye av historien vår på forum for den er litt lett å identifisere meg med)

Du har gått gjennom utrolig mye. Takk for at du deler håper du er kreftfri og at ting er litt mindre slitsomt

 

[Ønskeross2]

Du har gått gjennom utrolig mye. Takk for at du deler [emoji173]️ håper du er kreftfri og at ting er litt mindre slitsomt [emoji173]️[emoji173]️

Takk! [emoji173]️ Glemte å skrive at det heldigvis bare var falsk alarm pga en feiltolket prøve. Var gjennom nesten 2 måneder med utredning, men fikk starte Synarela samme uke som vi fikk vite at alle prøver var fine. Og da ble jeg gravid på det forsøket, så det var jo litt av en berg og dalbane igrunn.

Vi fikk virkelig kjent på hva det ville si hvis jeg måtte fjerne livmoren de månedene, og adopsjon ville nok ikke vært så enkelt med den sykdomshistorien heller. Og de tankene sitter liksom igjen i kroppen også etter at vi har fått en frisk og fin unge! Var derfor jeg var én av dem som var forkjemper for dette underforumet, tror det er mange av oss som har med oss historien vår videre inn i det «vanlige» familielivet.

 

[Poppi]

Takk! [emoji173]️ Glemte å skrive at det heldigvis bare var falsk alarm pga en feiltolket prøve. Var gjennom nesten 2 måneder med utredning, men fikk starte Synarela samme uke som vi fikk vite at alle prøver var fine. Og da ble jeg gravid på det forsøket, så det var jo litt av en berg og dalbane igrunn.

Vi fikk virkelig kjent på hva det ville si hvis jeg måtte fjerne livmoren de månedene, og adopsjon ville nok ikke vært så enkelt med den sykdomshistorien heller. Og de tankene sitter liksom igjen i kroppen også etter at vi har fått en frisk og fin unge! Var derfor jeg var én av dem som var forkjemper for dette underforumet, tror det er mange av oss som har med oss historien vår videre inn i det «vanlige» familielivet.

Så bra å høre! Regner med at dere har fått dere en 'støkk' som gjør dere sterkere videre i livet! Noen ganger kan sånne opplevelser på en måte være gode fordi de gjør man setter mer pris på det man har. Samme med IVF prosessen og, det gjør at man får perspektiv på ting. Hyggelig å høre at du også var forkjemper for dette underforumet. Jeg selv føler meg litt alene blant 'alle de andre' i hverdagen som har fått barn på naturlig måte (og gjerne fort) .

 

[Enkefalos]

JA!! Fordi mens vi prøvde, var jeg så sur på alle de mammaene som klagde på barna sine. Alt jeg klarte å tenke, var, "dere skulle bare visst hvor mye jeg kunne ønske å være i deres sko". Men nå føles det annerledes [emoji85] Nå er sønnen min 17 mnd, og det er første gang jeg virkelig synes det nesten bare er stress og mas (det er fortsatt mye gøy og fantastisk også altså). Og jeg synes det er superubehagelig å tenke sånn. Vi burde jo bare være takknemlige, liksom. Men det er jo bare tull. Selvfølgelig blir man sliten og lei, og det er helt lov. Men de gamle prøver-tankene sitter fortsatt i rett og slett.. Godt å se man ikke er alene om det i alle fall.

 

[Gledeståre]

Du er så absolutt ikke alene[emoji173][emoji173] Har kjent på det samme jeg også, flere ganger.. Småbarnslivet er til tider ganske hektisk og slitsomt og det må være lov å klage ja.. Samme søren hvor ønsket ungen var, så hender det innimellom at hun gjør meg smågål[emoji28][emoji28]

Jeg hadde en ganske slitsom graviditet med heftig kvalme og bekkenløsning samt låsning, og ene legen presterte å si at jeg burde jo ikke klage for jeg hadde jo tross alt gått igjennom IVF[emoji849][emoji35]

Er det MULIG! Det går da virkelig ikke an!!!!

Nei nå ble jeg himmelfallen her!

Det hadde jeg reagert kraftig på!

Har man lov til å klage hvis man bare har PULT da????? ( mtp legens retorikk)

 

[lille_my83]

Er det MULIG! Det går da virkelig ikke an!!!!

Nei nå ble jeg himmelfallen her!

Det hadde jeg reagert kraftig på!

Har man lov til å klage hvis man bare har PULT da????? ( mtp legens retorikk)

Jeg klaga ja for å si det sånn, og det ble bytte av fastlege etterpå....

 

[Gledeståre]

Jeg klaga ja for å si det sånn, og det ble bytte av fastlege etterpå....

Så bra! Der fikk han noe å tenke på!
Håper din nye fastlege er mye bedre, med en god dose mer empati!

 

[Avocado]

Så bra! Der fikk han noe å tenke på!
Håper din nye fastlege er mye bedre, med en god dose mer empati!

Noen ganger lurer jeg på om de fjerner empatien på legene på midisinstudiet

 

[Gledeståre]

Noen ganger lurer jeg på om de fjerner empatien på legene på midisinstudiet

Vet av erfaring at noen blir lege pga lønn og status. Så er det noen, som min beste venninne, som blir det av de riktige grunnene. Heldigvis!

 

[Lavendel81]

Jeg tenker du er blitt mor og dette er helt normale følelser å få Husker godt hvor mye tankemønsteret endret seg. Du får lettere dårligere samvittighet, overanalyserer mer, livredd for å gjøre noe galt. Merker at mange opplever det som tabu og ha sånne tanker men alle har de. For å si det rett ut å ha et barn
...ingen kommer til å gå deg mer på nervene og jepp du kommer til å få fantasier som om at du ville legge ungen til salgs på finn når du er super sliten og samtidig er det ingen du vil elske mer og gjøre og ofre alt for. Så ikke bry deg om disse tankene, de er helt normale og de betyr bare at du er mor og det er fullt lov å bli sliten

 

[~Ønskebarn17&19]

Andre som har følt at det å være lei og sliten f.eks av at babyen hylgråter i timesvis er forbudt fordi man slet sånn med å få barnet at man bare burde kjenne på gode følelser hele tiden?

Å bli sliten, trett og lei er helt naturlig, både for foreldre som får barn som var planlagte, og de som fikk en ''sureprise-baby''.

I vår situasjon føler jeg at jeg ikke burde blitt sliten av babygråten, at jeg ikke burde bli oppgitt når babyen ikke vil ha mat, ikke være surmulen om morgenen fordi jeg var oppe 25-30 ganger om natten, for det var jo dette jeg drømte om alle de årene vi prøvde.

Samme under svangerskapet, jeg kunne liksom ikke klage på kvalmen, hodepinen, de enorme bekkensmertene osv..

Kanskje det bare er meg?

Sånn har jeg tenkt mye!!!! Herregud så glad jeg blir for å høre at jeg ikke er alene!! Men passer meg for å klage men og si at det er jo verdt det og sånn og passer meg litt ifht de som ikke har barn, for jeg vet hvor dritt det er å høre om sånt når man ønsker seg selv.