JA! Åh, har vurdert å starte denne tråden selv for jeg tenkte så mye på det samme da barnet var baby, og det dukker opp igjen nå som vi driver med søskenforsøk.
Vi hadde ikke den tøffeste IVF-reisen, for det klaffet på første runde. Men i månedene før forsøket fikk vi beskjed om at jeg trolig hadde fått kreft-tilbakefall og det var snakk om å legge barnedrømmen på hylla og fokusere på å overleve. Jeg er ikke religiøs, men tryglet til alle makter jeg kunne komme på om at det ikke skulle bli sånn. Hvis vi bare fikk oppleve å bli foreldre, så skulle jeg aldri ønske meg noe mer!
Og det ble vi jo. Men svangerskapet var beintøft, barnet var prematurt og barseltiden var uendelig slitsom. Ikke én kafetur eller babysang, bare en baby som verken ville sove eller spise. Rundt meg var det bare «ååå, nå må du huske å nyyyyyte», og jeg satt hjemme og grein fordi jeg hadde fått alt jeg ønsket meg, men ikke klarte å nyte i det hele tatt. Og jeg følte meg så utakknemmelig og utilstrekkelig!
Nå vet jeg jo at alt gikk så bra til slutt, men det var virkelig vanskelig å takle at jeg var så ulykkelig når jeg skulle være på mitt lykkeligste. Og nå er vi i gang med søskenforsøk, og på en måte er jeg redd for at det skal lykkes. Jeg er livredd for at det skal bli like tøft en gang til, og at det skal gå på bekostning av det barnet vi har. Skulle ønske vi ikke trengte IVF, men kunne kaste prevensjonen og la det stå til. Overlate til skjebnen å bestemme om vi var klare eller ei, på en måte.
Ja, så jeg synes det er vanskelig å kjenne på at vi har alt vi ønsket oss, men at det er skikkelig vanskelig og slitsomt iblant allikevel.
Men hver eneste kveld, uten unntak, lister jeg meg inn til den lille og stryker henne litt på kinnet. Og da er jeg så takknemmelig og fyllt av kjærlighet at jeg nesten sprekker!
(Hvis noen kjenner meg igjen nå, så gi gjerne en heads up. Pleier ikke dele så mye av historien vår på forum for den er litt lett å identifisere meg med)