Jeg har dødsangst, eller Tanatofobi som det heter på fagspråket
Dette er en uforklarlig og ekstrem redsel for døden, å dø eller det å være død.
Jeg er ikke redd for å gå ut for at noe skal skje eller går og tenker på at noe kommer til å skje, det er rett og slett det at jeg kommer til å dø en dag, jeg kan ikke gjøre noe som helst for å stoppe det, ingen kan hjelpe meg og da må jeg være død for resten av evigheten :/
Det er en grusom og lammende angst som gjør at jeg har sammenbrudd 1-2 ganger i året, etterfulgt av måneder med innestenging, gråting (ofte til jeg kaster opp) insomnia, panikkanfall. Jeg spiser ikke, ler ikke, sover ikke, bare LIVREDD i flere måneder i strekk. Det var verre før når jeg ikke hadde lært meg hvordan jeg "taklet det" og nå siste årene har jeg tvingt meg ut i sosial samvær som jobb og besøk som gjør at jeg også tvinges til å tenke på andre ting litt, selv om tankene som oftest er fokusert på dette.
Det ødelegger livet mitt fordi i månedene etter et anfall er det ingenting som kan trøste meg, livet er "ødelagt" og jeg kan ikke dra på kino uten å bare bli sittende å tenke "jeg skal dø en dag, en dag skjer det meg, da blir det svart for alltid".
Kunne fått medisiner for det men liker ikke tanken på å gå rundt dopa/rusa hele dagene og kan ikke jobbe der jeg jobber dersom jeg har resept på nerveberoligende ;/ (plattform)
Det verste med angsten er vel at jeg en dag kommer til å stå ansikt til ansikt med min største frykt. JADA, det er sikkert 50 år til, men det kommer til å skje EN DAG :/ Det blir vel kanskje nesten litt som å ha angst for edderkopper og materialske ting, ikke nok med at det skal forkrøple hverdagen din men samtidig skal du vite at en dag skal du ligge i et basseng av edderkopper for resten av evigheten..:/
Off nei, jeg greier knapt å snakke om det uten å bli redd for å trigge et anfall, må alltid være forsiktig
Blir nesten litt irritert og faktisk sjalu på mennesker som kan si "jaja! Alle skal dø en dag. Det er naturens gang". Hva feiler folk?! Du skal forsvinne! Aldri være mer! Aldri se barna dine, høre dem le, eller le selv, kjenne en klem, glede, solen på huden, vinden i håret, kjærlighet, smaken av favorittmaten.
Fobier er noe av det jævligste altså, uansett hva de dreier seg om. Det å gå rundt med en sånn frykt er bare ubeskrivelig.
Av med hatten til alle som lever med og takler dem!
Jeg opplevde (på dagtid) at noen åpnet ytterdøra, så tok det nesten ett minutt før døren lukket seg igjen... Da satt jeg i stua med full panikk... Såpass?? Da hadde jeg freaket helt ut...
