Vi er bosatt langt nord i landet, har faste, gode stillinger og to barn som trives i barnehagen sin. Jeg har mistrivdes i jobben de siste par årene (med arbeidsoppgavene og delvis med kollegaer/arbeidsmiljø) og også her vi bor da jeg er lei av den lange vinteren og nærmest ikke-eksisterende sommertemperaturer. I tillegg har vi ganske lite nettverk her og ingen familie. Vi har diskutert flytting i lengre tid, hovedsaklig til midt-Norge hvor jeg er fra og har familie. Nå har mannen min fått seg en stilling der nede og vi er klare for flytting i løpet av høsten. Jeg skal begynne å studere til neste høst og får bare finne litt vikararbeid eller noe i mellomtiden. Problemet er bare at tvilen kommer snikende. Gjør vi det rette? Mannen min går til en "dårligere" stilling enn han har i dag med dårligere lønn. Hva om han ikke trives i denne jobben? Hva om ungene ikke trives på det nye stedet? Føler meg så egoistisk som river de løs fra venner og barnehagen sin.
Mannen min har takket ja til den nye stillingen, jeg har sagt opp min og vi har befaringer av meglere denne uka for å komme i gang med boligsalget, så ballen har begynt å rulle for å si det slik. Jeg blir bare så engstelig av at jeg er så usikker, men det må nevnes at jeg er usikker av natur, overtenker bestandig, grubler frem og tilbake og har beslutningsvegring ut av en annen verden. Veldig slitsomt for både meg og mannen.. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med denne tråden. Kanskje bare å høre at det er normalt å kjenne på litt usikkerhet foran en slik stor avgjørelse. Og gjerne erfaringer fra andre som har vært igjennom noe av det samme
Mannen min har takket ja til den nye stillingen, jeg har sagt opp min og vi har befaringer av meglere denne uka for å komme i gang med boligsalget, så ballen har begynt å rulle for å si det slik. Jeg blir bare så engstelig av at jeg er så usikker, men det må nevnes at jeg er usikker av natur, overtenker bestandig, grubler frem og tilbake og har beslutningsvegring ut av en annen verden. Veldig slitsomt for både meg og mannen.. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med denne tråden. Kanskje bare å høre at det er normalt å kjenne på litt usikkerhet foran en slik stor avgjørelse. Og gjerne erfaringer fra andre som har vært igjennom noe av det samme
Barna våre er like gamle som deres var da dere flyttet. Eldste vår er veldig sosial og utadvendt, med mange venner, men henger litt etter med språk (uttale) og kan jo fort være litt utsatt for mobbing på et nytt sted av den grunn 

Jeg håper virkelig det ordner seg for sønnen din snart, det må være vanskelig for både han og dere foreldre