Flytting

[Aléria]

Vi er bosatt langt nord i landet, har faste, gode stillinger og to barn som trives i barnehagen sin. Jeg har mistrivdes i jobben de siste par årene (med arbeidsoppgavene og delvis med kollegaer/arbeidsmiljø) og også her vi bor da jeg er lei av den lange vinteren og nærmest ikke-eksisterende sommertemperaturer. I tillegg har vi ganske lite nettverk her og ingen familie. Vi har diskutert flytting i lengre tid, hovedsaklig til midt-Norge hvor jeg er fra og har familie. Nå har mannen min fått seg en stilling der nede og vi er klare for flytting i løpet av høsten. Jeg skal begynne å studere til neste høst og får bare finne litt vikararbeid eller noe i mellomtiden. Problemet er bare at tvilen kommer snikende. Gjør vi det rette? Mannen min går til en "dårligere" stilling enn han har i dag med dårligere lønn. Hva om han ikke trives i denne jobben? Hva om ungene ikke trives på det nye stedet? Føler meg så egoistisk som river de løs fra venner og barnehagen sin.
Mannen min har takket ja til den nye stillingen, jeg har sagt opp min og vi har befaringer av meglere denne uka for å komme i gang med boligsalget, så ballen har begynt å rulle for å si det slik. Jeg blir bare så engstelig av at jeg er så usikker, men det må nevnes at jeg er usikker av natur, overtenker bestandig, grubler frem og tilbake og har beslutningsvegring ut av en annen verden. Veldig slitsomt for både meg og mannen.. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med denne tråden. Kanskje bare å høre at det er normalt å kjenne på litt usikkerhet foran en slik stor avgjørelse. Og gjerne erfaringer fra andre som har vært igjennom noe av det samme

 

[Sara]

Usikkerhet er nok ikke uvanlig

Jeg vet jo folk som er flyttet, g så ombestemt seg og flyttet tilbake etter et par år, når de hadde gitt det litt tid, men det ikke funket. Toget er ikke gått selv om ballen har begynt å rulle.

Vi gjorde det der for ti år siden. Vi hadde da to unger på 4 og 1,5 år, den yngste hadde ikke begynt i barnehage. Vi hadde ikke noe familie og lite nettverk, og flyttet til området hvor jeg har familie.

Det har kostet, for eldste ganske mye, men det er sånt man ikke kunne vite, og det kunne skjedd der vi bodde før også. Men han hadde en perlevenn i barnehagen der vi bodde, en skikkelig god bestevenn, i samme skolekrets. Når vi flytta så fikk vi ungene inn i en Barnehage som ikke var i den skolekretsen vi ble bo (Vi måtte søke bhg før vi hadde kjøpt bolig) og den som skulle begynne på samme skole som ham mobbet ham fra han gikk i barnehagen til de gikk ut av barneskolen for et år siden. Av og på ettersom tiltak fra skolen virket i større og mindre grad.

Men, ungene fikk nærhet til søskenbarna, og et sett besteforeldre, vi har et nettverk og tilgang på barnevakt som er helt annerledes her. Jeg kan ikke vite om hans oppvekst ville blitt så preget av mobbing dersom vi ikke hadde flyttet, men alt annet var for familien en positiv ting, og totalt sett, jo, det var rett av oss å flytte, bare dumt at bhg nektet å se det, at skolen adlri fikk tak på det, vel, jo, i løpet av 6. kalsse fikk den læreren de da hadde egentlig mer eller mindre slutt på det. Og det, de er en spesiell sak for mitt barn og det barne som mobbet, og ikek aktuelt for andres flytteavgjørelser

Familie og nettverk betyr mye, både for barn og voksne.

 

[Aléria]

Usikkerhet er nok ikke uvanlig

Jeg vet jo folk som er flyttet, g så ombestemt seg og flyttet tilbake etter et par år, når de hadde gitt det litt tid, men det ikke funket. Toget er ikke gått selv om ballen har begynt å rulle.

Vi gjorde det der for ti år siden. Vi hadde da to unger på 4 og 1,5 år, den yngste hadde ikke begynt i barnehage. Vi hadde ikke noe familie og lite nettverk, og flyttet til området hvor jeg har familie.

Det har kostet, for eldste ganske mye, men det er sånt man ikke kunne vite, og det kunne skjedd der vi bodde før også. Men han hadde en perlevenn i barnehagen der vi bodde, en skikkelig god bestevenn, i samme skolekrets. Når vi flytta så fikk vi ungene inn i en Barnehage som ikke var i den skolekretsen vi ble bo (Vi måtte søke bhg før vi hadde kjøpt bolig) og den som skulle begynne på samme skole som ham mobbet ham fra han gikk i barnehagen til de gikk ut av barneskolen for et år siden. Av og på ettersom tiltak fra skolen virket i større og mindre grad.

Men, ungene fikk nærhet til søskenbarna, og et sett besteforeldre, vi har et nettverk og tilgang på barnevakt som er helt annerledes her. Jeg kan ikke vite om hans oppvekst ville blitt så preget av mobbing dersom vi ikke hadde flyttet, men alt annet var for familien en positiv ting, og totalt sett, jo, det var rett av oss å flytte, bare dumt at bhg nektet å se det, at skolen adlri fikk tak på det, vel, jo, i løpet av 6. kalsse fikk den læreren de da hadde egentlig mer eller mindre slutt på det. Og det, de er en spesiell sak for mitt barn og det barne som mobbet, og ikek aktuelt for andres flytteavgjørelser

Familie og nettverk betyr mye, både for barn og voksne.

Tusen takk for svar, selv om det er nøyaktig slikt jeg bekymrer meg for Barna våre er like gamle som deres var da dere flyttet. Eldste vår er veldig sosial og utadvendt, med mange venner, men henger litt etter med språk (uttale) og kan jo fort være litt utsatt for mobbing på et nytt sted av den grunn

 

[Maddieh]

Vi flyttet da frøkna var 1,5 år. Og hu stortrives her. Det gjør vi og. Unger har stort sett lett for å få seg venner, og om dere gjør dette for å komme dere nærmere familie tenker jeg at det blir riktig. Mannen kan jo få seg en bedre betalt jobb etterhvert eller?

 

[Sara]

Tusen takk for svar, selv om det er nøyaktig slikt jeg bekymrer meg for Barna våre er like gamle som deres var da dere flyttet. Eldste vår er veldig sosial og utadvendt, med mange venner, men henger litt etter med språk (uttale) og kan jo fort være litt utsatt for mobbing på et nytt sted av den grunn

Mobbing kan skje hvem som helst, hvor som helst.

Jeg kan ikke garantere at ikke han ville blitt mobbet på skolen iden klassen han skulle begynt i om vi ikke flyttet heller. Det har vært noen tunge år, men nå er han 14 og går på ungdomsskolen og har venner. Han er ikke et ekstremt sosialt menneske, det er nok en kombinasjon av hem han er (ligner på foreldrene) og hvordan barneskolen har gjort ham, men han har det fint.

Jeg angrer ikke på at vi flyttet, det gjør jeg ikke, men når jeg tenker på ham så har det kostet.

 

[Aléria]

Vi flyttet da frøkna var 1,5 år. Og hu stortrives her. Det gjør vi og. Unger har stort sett lett for å få seg venner, og om dere gjør dette for å komme dere nærmere familie tenker jeg at det blir riktig. Mannen kan jo få seg en bedre betalt jobb etterhvert eller?

Så godt å høre at flyttingen gikk fint for deres del! Det er kanskje enklere jo yngre barna er (?), så jeg er ikke egentlig så bekymret for vår yngste som er på samme alder som deres da dere flyttet.
Ja, det kan han så absolutt! Det blir nok enklere å søke nye stillinger og gå på intervjuer når vi bor der nede.

 

[Aléria]

Mobbing kan skje hvem som helst, hvor som helst.

Jeg kan ikke garantere at ikke han ville blitt mobbet på skolen iden klassen han skulle begynt i om vi ikke flyttet heller. Det har vært noen tunge år, men nå er han 14 og går på ungdomsskolen og har venner. Han er ikke et ekstremt sosialt menneske, det er nok en kombinasjon av hem han er (ligner på foreldrene) og hvordan barneskolen har gjort ham, men han har det fint.

Jeg angrer ikke på at vi flyttet, det gjør jeg ikke, men når jeg tenker på ham så har det kostet.

Godt å høre at du ikke angrer på flyttingen tross alt og at gutten din har det fint i dag!
Som du skriver, så har man jo ingen garantier for hva som blir å skje enten man blir boende eller flytter, så man får bare håpe på det beste

 

[Agnete]

Vi har ikke flyttet med noen barn, men vil bare si at de barna som har begynt i klassen til barna mine har blitt tatt veldig godt i mot og blitt en del av gjengen med engang. Jeg har blitt overrasket over hvor raskt det har gått

Og når det gjelder mobbing så har min sønn lignende historie som Sara, selv om vi har bodd her hele tiden. Han har hatt det tøft og har det fortsatt tøft sosialt går nå i 9 klasse. Sånt kan man ikke forutse hverken tilflyttere eller de som har bodd der hele tiden. Mobbing er vanskelig og vondt og min frykt når mine har begynt på skolen.

Lykke til! Ta sjansen sier jeg for vi lever bare 1 gang og det livet skal vi ikke angre på

 

[Kakaoo]

Vi flyttet fra Oslo-området til hjembyen min i Trøndelag når jenta vår var 1,5 år gammel. Hadde studert, bodd og jobbet i Oslo i 10 år da vi flyttet så hadde det meste av nettverk vi hadde fått som voksen i Oslo. I Trøndelag var en barndomsvenninne og ellers bare familie så det var hardt å reise fra «voksenlivet» mitt. Satt å gråt hele middagen den siste kvelden (vi hadde allerede reist med lillemor til besteforeldrene så hun var ikke der) og var noen tårer før også. Men vi var alltid sikker på at vi ønsket å komme nærmere familie og det har vi ikke angret på et sekund. At vesteforeldre får være en del av hverdagen til barna våre er viktig for oss og de har en veldig glede av det. Det er også praktisk i forhold til hjelp og høytider.

Mannen min hadde ingen nettverk her fra før og jeg som sagt lite, men har gradvis blitt kjent med andre (til tross for korona). Lillemor var jo ganske lita, men tok flyttingen uten problem, hun var nok mest fornøyd med å komme nær besteforeldrene.

Det er fine folk i alle byer og muligheten til et godt liv over alt. Alle steder har fordeler og ulemper. For vår del prioriterte vi nærhet til familien min og alt annet har falt på plass siden jeg har stor tro på at dette går bra! Lykke til med flyttingen

 

[Aléria]

Vi har ikke flyttet med noen barn, men vil bare si at de barna som har begynt i klassen til barna mine har blitt tatt veldig godt i mot og blitt en del av gjengen med engang. Jeg har blitt overrasket over hvor raskt det har gått

Og når det gjelder mobbing så har min sønn lignende historie som Sara, selv om vi har bodd her hele tiden. Han har hatt det tøft og har det fortsatt tøft sosialt går nå i 9 klasse. Sånt kan man ikke forutse hverken tilflyttere eller de som har bodd der hele tiden. Mobbing er vanskelig og vondt og min frykt når mine har begynt på skolen.

Lykke til! Ta sjansen sier jeg for vi lever bare 1 gang og det livet skal vi ikke angre på

Tusen takk for fint svar og for oppmuntring! Jeg håper virkelig det ordner seg for sønnen din snart, det må være vanskelig for både han og dere foreldre

 

[Aléria]

Vi flyttet fra Oslo-området til hjembyen min i Trøndelag når jenta vår var 1,5 år gammel. Hadde studert, bodd og jobbet i Oslo i 10 år da vi flyttet så hadde det meste av nettverk vi hadde fått som voksen i Oslo. I Trøndelag var en barndomsvenninne og ellers bare familie så det var hardt å reise fra «voksenlivet» mitt. Satt å gråt hele middagen den siste kvelden (vi hadde allerede reist med lillemor til besteforeldrene så hun var ikke der) og var noen tårer før også. Men vi var alltid sikker på at vi ønsket å komme nærmere familie og det har vi ikke angret på et sekund. At vesteforeldre får være en del av hverdagen til barna våre er viktig for oss og de har en veldig glede av det. Det er også praktisk i forhold til hjelp og høytider.

Mannen min hadde ingen nettverk her fra før og jeg som sagt lite, men har gradvis blitt kjent med andre (til tross for korona). Lillemor var jo ganske lita, men tok flyttingen uten problem, hun var nok mest fornøyd med å komme nær besteforeldrene.

Det er fine folk i alle byer og muligheten til et godt liv over alt. Alle steder har fordeler og ulemper. For vår del prioriterte vi nærhet til familien min og alt annet har falt på plass siden jeg har stor tro på at dette går bra! Lykke til med flyttingen

Det er mange likheter i situasjonene våre og jeg sitter med mange av de samme tankene som du hadde i forhold til å komme nærmere familie. Nå flytter jeg ikke til samme by som jeg er fra, men en naboby (grunnet studie/ønske om yrke) og har også svært lite nettverk i Trøndelag etter å ha bodd nordafor i 12 år. Men jeg håper og tror at det går seg til Også satser jeg på at jeg og mannen gjør alvor ut av planene om å ta en og annen kvelden for oss selv med å gå på kino eller spise ute, mens besteforeldrene passer barna Takk for lykkeønskninger!

 

[Kakaoo]

Det er mange likheter i situasjonene våre og jeg sitter med mange av de samme tankene som du hadde i forhold til å komme nærmere familie. Nå flytter jeg ikke til samme by som jeg er fra, men en naboby (grunnet studie/ønske om yrke) og har også svært lite nettverk i Trøndelag etter å ha bodd nordafor i 12 år. Men jeg håper og tror at det går seg til Også satser jeg på at jeg og mannen gjør alvor ut av planene om å ta en og annen kvelden for oss selv med å gå på kino eller spise ute, mens besteforeldrene passer barna Takk for lykkeønskninger!

Muligheten for barnevakt er veldig greit å kunne benytte seg av det har vi nyt godt av siden vi flyttet nettverket kommer nok naturlig gjennom både barn, studier og jobb