Vi er jenter i ulike aldre, med våre erfaringer, og alle har vi vår historie.jeg kan godt forstå at det er tungt å være ung og vente barn. Moren min var 18 da hun fikk meg. Og det har ikke bare vært enkelt for henne. Og det er ulike livssituasjoner som gjør at vi har erfart, og er der vi er i dag. Jeg er en veldig privat person, som stort sett holder min historie tett til brystet. Og litt av grunnen til at jeg føler meg ensom, er nok fordi jeg "sensurerer" det jeg bekymrer meg over, og derfor ikke prater høyt om det, selv ikke med mamma eller kjæresten. Jeg vil aller helst bare dele de positive tingene ved å være gravid, med de rundt meg. Men jeg har også mine "traumer" som noen ganger setter i gang lite konstruktive tanker, og som gjør det vanskelig å klare å glede seg skikkelig om det voksende livet i magen. Jeg tror en tjeneste jeg, og andre med meg, kan gjøre for oss selv, er å jobbe med å tørre å sette ord på ting, si det høyt. Foreksempel på dette forumet, for å lette litt på trykket. Men jeg har nok ganske høye sensur-krav til meg selv enda...