Fluffinella

Lykkelig med 3

Lykkelig med 3

Forumet er livet
Det er bare til å rope ut, jeg vet hvordan det føles. Jeg bodde langt vekke fra familien min med førstemann og hadde ikke venner eller andre i familien som ventet eller hadde ventet barn så var veldi alene... rop ut så skal jeg hjelpe og støtte og trøste evt komme med råd og gode ord <3
 
Jeg er riktignok ikke Fluffinella, men :)

Jeg er også tilgjengelig som støtte hvsi det er ønsket, jeg har ikke egen familie, og det er ikke alt jeg kan snakke med svigerfamilien om (logisk nok). Heldigvis har jeg noen veldig gode venner, men de bor veldig langt vekk. Så jeg har ikke vanskelig for å sette meg inn i en situasjon som ensom svanger.
 
Tusen tusen takk! Jeg syns det er ufattelig mye nytt å sette seg inn i. Men gleder meg masse! Det er egentlig rart å føle seg så "ung" og uerfaren, når jeg egentlig er voksen, og har planlagt å bli mamma nå...
 

Fluffinella skrev:
Tusen tusen takk! Jeg syns det er ufattelig mye nytt å sette seg inn i. Men gleder meg masse! Det er egentlig rart å føle seg så "ung" og uerfaren, når jeg egentlig er voksen, og har planlagt å bli mamma nå...

Ja, det er mange ting å ta stilling til. Ja det kan jeg tenke meg, jeg var 19 år og "alene" med min samboer da vi ventet vår første..
Kan jeg spør hvor gammel du er? :) ikke for å være frekk men er så nysjerige på hvor mange år en er når en får sin første.
Jeg følte meg ung men veldi klar for å få barn, men alikevell så var det "tøft" å gå gravid alene og ingen nært meg.
 
Det er masse å sette seg inn i :)

Og jeg håper du roper ut her på forum eller pm hvis det er noe du lurer på :)

Må innrømme at jeg er litt nysgjerrig på hvor gammel du er, og hvor i landet du befinner deg, ikke at noe av det er viktig, men kjekt å vite lell :)

Selv var jeg 18 år, gravid og bodde med en voldelig mann når jeg var gravid med min første. Bodde ca 200 mil unna nærmeste familie, og hadde kuttet ut det som var av venner (slik er det desverre ofte å leve med psykopatiske menn/kvinner), så jeg sto helt alene.

I sv.skap nr to og i dette så lever jeg i et godt forhold med min mann, og har hans familie i nærheten, samt at jeg har tatt opp kontakten med noen av de gamle vennene mine, samt knyttet nye sterke vennskapsbånd med andre. Min egen familie har jeg desverre ingen kontakt med av ulike årsaker.

 

Bodilmor skrev:
Det er masse å sette seg inn i :)

Og jeg håper du roper ut her på forum eller pm hvis det er noe du lurer på :)

Må innrømme at jeg er litt nysgjerrig på hvor gammel du er, og hvor i landet du befinner deg, ikke at noe av det er viktig, men kjekt å vite lell :)

Selv var jeg 18 år, gravid og bodde med en voldelig mann når jeg var gravid med min første. Bodde ca 200 mil unna nærmeste familie, og hadde kuttet ut det som var av venner (slik er det desverre ofte å leve med psykopatiske menn/kvinner), så jeg sto helt alene.

I sv.skap nr to og i dette så lever jeg i et godt forhold med min mann, og har hans familie i nærheten, samt at jeg har tatt opp kontakten med noen av de gamle vennene mine, samt knyttet nye sterke vennskapsbånd med andre. Min egen familie har jeg desverre ingen kontakt med av ulike årsaker.

Jeg har også desverre en veldig lignende historie,
følte meg skikkelig igjen når jeg leste dette !
Det er ikke lett..
Utrolig glad for den gode slutten vi hadde begge to :)

Bare å rope ut alle sammen :)
virker som det var noen av oss med sånne historier..

 
Jeg er 27 år, samboer med barnefar, og bor i Oslo. Det som er litt spesielt for meg, er at jeg har mistet to ganger før, etter uke 12, Så jeg er nok litt mer bekymret enn gjennomsnittet... Så jeg er "voksen", men temmelig ungdommelig!
 
Da er vi jamngamle :)

Leit å høre om de du har mistet. 

Som sagt, vi er flere som gjerne støtter og svarer som best vi kan. (Kjenner forøvrig igjen det at man skal være "gammel" og voksen når man begynner å nærme seg 30, men ikke helt er der likevel).

 
Vi er jenter i ulike aldre, med våre erfaringer, og alle har vi vår historie.jeg kan godt forstå at det er tungt å være ung og vente barn. Moren min var 18 da hun fikk meg. Og det har ikke bare vært enkelt for henne. Og det er ulike livssituasjoner som gjør at vi har erfart, og er der vi er i dag. Jeg er en veldig privat person, som stort sett holder min historie tett til brystet. Og litt av grunnen til at jeg føler meg ensom, er nok fordi jeg "sensurerer" det jeg bekymrer meg over, og derfor ikke prater høyt om det, selv ikke med mamma eller kjæresten. Jeg vil aller helst bare dele de positive tingene ved å være gravid, med de rundt meg. Men jeg har også mine "traumer" som noen ganger setter i gang lite konstruktive tanker, og som gjør det vanskelig å klare å glede seg skikkelig om det voksende livet i magen. Jeg tror en tjeneste jeg, og andre med meg, kan gjøre for oss selv, er å jobbe med å tørre å sette ord på ting, si det høyt. Foreksempel på dette forumet, for å lette litt på trykket. Men jeg har nok ganske høye sensur-krav til meg selv enda...
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp