flere enn meg?

summer82

Forumet er livet
Som tenker tilbake på fødselen med vonde følelser?

Såklart det er jo noe stort som har skjedd å jeg fikk verdens skjønneste gutt men jeg tenker alikevel tilbake og får lyst grine pga hele fødselen[:(] Skulle liksom ønske jeg klarte tenke at det var en flott opplevelse men det var rett å slett bare grusomt[:(]
Å følelsene og tankene sitter så kraftig igjen enda, å da er Amund snart 11 mnd...

Er det flere enn meg som har det slik? Synes det er litt trist at det er slik[:(]
 
Trist at du har det slik ennå. [&o]
 
Selv hadde jeg ks, og en positiv opplevelse. Gjør det glatt en gang til om jeg hadde kunnet det.
 
Har det akkurat på samme måten. Vil ikke at jenta skal bli enebarn, men det snører seg helt i halsen når jeg tenker på å gå gjennom en fødsel en gang til. Kan gjerne gå gjennom 20 svangerskap (var ikke antydning til kvalm eller vond) om jeg bare kunne unngått selve fødselen.
 
Jeg hadde det veldig sånn med eldstemann. Og selv om fødselen nå sist var mye tøffere har jeg ikke hatt vonde tanker denne gangen. 
For meg handlet det første gang om at det skjedde så mye før og under fødselen som jeg ikke var forberedt på.  
Vet du hvorfor du føler det slik, var det noe spesielt som skjedde f.eks?
 
jeg også hadde det sånn etter eldstemann, for jeg hadde en helt grusom fødsel og fikk en kjempe unge i tillegg. tenkte på fødselen i mange år. den satt klistret i hjernen. 

Når jeg ble gravid med nr 2 som jeg ville ha og var planlagt. gruet jeg meg masse til fødselen. skrik hos jordmor flere ganger for jeg gruet meg til fødselen. hun hjalp meg med å prate og at jeg fikk ofte kontroller for at en større unge en det jeg fikk skulle jeg ikke ha. alle var enige at jeg ikke skulle gå over termin. fikk også beskjed av jordmor å skrive et brev om hvordan jeg ville ha det under fødselen. siden man ikke vet hva man går til første gang man føder, men andre gang vet man og da kan man sette mere krav. og jordmødrene skal høre på deg.
fødsel nr 2 tok mye lenger tid, men jeg hadde likevel en bedre opplevelse av fødselen selv om det var sinnsykt vondt, var dødssliten og fikk en stor unge igjen så er nok noe med det at med andre mann må/kan man stille mere krav siden man vet hva man går til[:)]

Nå vet ikke jeg hva slags fødsel du hadde , men kanskje du burde snakke med noen. for har man ikke hatt en ålreight fødsel kan det ta lang tid å glemme det.

*klem*
 
Vi skal ikke ha fler.. jeg likte ikke å gå gravid[8|] (skal kanskje ikke si sånt,[:-]) men likte ikke kroppen min da jeg var gravid. I tillegg så gikk jeg 16 dager overtida og hadde en slitsom fødsel som endte med keisersnitt. Keisersnittet fikk infeksjon som preget de første 3 ukene av barseltida.
Men vesla har ei nydelig storesøster på 12 år, så hun blir heldigvis ikke helt alene i verden.
 
Du er ikke den eneste som har det sånn nei....

Tenker tilbake på fødselen med skrekk og gru. Det som liksom skulle være den største dagen i livet mitt tenker jeg bare tilbake på som det værste jeg noen gang har vært med på. Grusomt var det! Husker ikke engang første gang jeg så mini og det gjør det enda værre synes jeg.

Jeg ble satt igang og fikk beskjed om at det ihvertfall kom til å ta noen dager da jeg ikke var moden idet hele tatt. Et par timer etter jeg fikk første modningstablett fikk jeg rier (men det skjønte jeg jo ikke siden det kom til å ta laaaaaang tid før det skulle skje noe....). Dro tilbake på sykehuset fordi det gjorde så utrolig vondt non stop. Vannet gikk med en gang vi var kommet inn og det var sterkt misfarget (mørkt grønt/brunt, digg...). Fra vannet gikk gjorde det så vondt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Riene kom hele tiden og jeg fikk ikke puste eller noen ting. Fra da synes jeg egentlig alt bare var kaos. En hel haug med jordmørdre og leger som stresset ut og inn. Ene legen var sint fordi anestesilegen var forsinket og stresset en del med fosterlyden som ble dårligere. Aner ikke når anestesilegen kom men jeg vet at epidural ruler!!!! Fikk slappet av i kanskje et kvarter før fosterlyden var blitt så dårlig at noe måtte gjøres. Det ble tatt en blodprøve av hodet til mini som viste en altfor høy laktatverdi (kroppen hans dannet melksyre siden han ikke fikk tilført nok oksygen). Jeg hadde nå full åpning og de bestemte at han skulle tas ved vakum. Legen klarte ikke å feste sugekoppen ved første forsøk. Husker at hun sa "du skal presse og jeg skal dra!". Og et par sekunder senere "nei det skal vi ikke, vi må løpe!" Så da bar det opp på en operasjonsstue. Jeg slapp narkose da jeg allerede hatt fått epidural men ting gikk så fort at de måtte begynne på snittet før jeg hadde fått nok påfyll på epiduralen. Og det gjorde VONDT!!! Helt jævlig å kjenne at de skar men fikk en god dose morfin så det varte heldigvis ikke så lenge. Mini var veldig slapp da han kom ut så de løp avgårde med han uten å vise han fram. De kom tilbake med han da han kommet til hektene men det husker jeg ikke for da var jeg rimelig neddopet... Husker ikke noe særlig før dagen etter.

Så vi som ikke kunne "forvente noen baby på ihvertfall et par dager" ble foreldre syv timer etter at jeg fikk satt inn modningstabletten, det tok 20 minutter fra jeg var på fødestuen til jeg var på postoperativ og selve keisersnittet var unna på to og et halvt minutt.

Har vært til ettersamtale på sykehuset og det har hjulpet men orker fortsatt ikke å fortelle alle som spør om fødselen. Begynner som regel å gråte så da er det mye lettere å si at alt gikk greit [:(]

Oj! Dette ble jo aaaaaaltfor langt.... Poenget var bare at ja, jeg synes også at fødselen var helt forferdelig.
 
de måtte begynne på snittet før jeg hadde fått nok påfyll på epiduralen. Og det gjorde VONDT!!! Helt jævlig å kjenne at de skar

 
skrekk og gru, ikke rart du har vonde tanker om fødselen.
 
 
 
Kjenner det snører seg når eg tenker på et barn til.
Eg vil gjerne ha et barn til,og det vil sambo og men etter fødselen så våger eg ikke.Ligge og ikke vite noe ang jenta vår,som mista hjerterytmen maaangen ganger..
Fødselen var vond siden hun var både født med nesa opp og ble tatt med tang.Ble klippet gjorde eg og..Hun satte seg fast i et hakk i bekkende noe som eg enda har vondt pga av [8|]Selvfølgelig regner eg med at fødselen ikke skulle være smertefri men alle tingene som eg frykta skulle skje skjedde..På toppen av kaka så har eg enda vondt utvendig der eg ble klippet.Og innvendig er jo ok nå men eg hadde store smerter 2-3 mnd'er etter fødselen og slet med og sette meg,reise meg,gå på do osv osv..[&:]

Nei eg skal ha et eller annet svart og hvit på papir ellers så blir det nok enebarn her i huset.For den opplevelsen var helt grusom.Sambo ble og redd når pulsen/hjerterytmen forsvant maaangen ganger og han ikke kunne gjøre noenting.Støkken satt godt i han,han sa en godt stund at pga fødselen ønsket han ikke flere barn.Men han vil nok ha 1 til etter vi har giftet oss..

Og dårligere info en det vi fikk trur eg vi skal lete lenge etter..Spes siden 2 leger og en jordmor sto og kranglet om eg skulle ha ks eller ikke [>:]
 
Det er synd å si det men jeg synes det er godt å se at flere sitter igjen med samme tanker som meg. Føler at alle rundt meg har knirkefrie svangerskap og fødsler, og jeg blir nesten litt bitter av å høre om det for selv sitter jeg igjen med helt forferdelige minner fra fødselen! Hele greia forbinder jeg med redsel, aldri vært så redd i hele mitt liv før, og da ikke ha kontroll over noen ting var helt grusomt. Kom til 8cm åpning på egen hånd (tok 1,5 døgn) men der stoppet det opp. Lå vel i 4 timer eller noe sånt med 8cm og en evig runddans med epidural og riestimulerende. Så plutselig sank hjerterytmen til mini og 4 leger og jordmødre ropte over hodene våre og var uenige om hva som skulle gjøres. Ingen som hadde tid til å forklare noe som helst for oss, og så plutselig bar det avsted for hastesnitt. Det verste med det synes jeg var at armene ble spent fast på sidene - husker jeg tenkte på korsfestelsen av Jesus, at det var sånn han hang på korset. Forferdelig følelse! Mini ble lagt på brystet mitt etter snittet men jeg kunne jo verken se eller røre han for jeg var jo fortsatt fastspent - bare kjente en slimete liten sak rett under haka mi. Og så ble han båret vekk, jeg sydd sammen og kjørt bort på postoperativ hvor jeg liksom skulle slappe av alene! Alt jeg ville var jo å få se babyen min, kunne jo ikke akkurat sove da!

De første ukene hjemme ble preget med masse ammeproblemer og smerter pga morkakerester som tilslutt måtte opereres ut. Så jeg gikk rundt i 3 uker og bare gråt og trodde jeg hadde fødselsdepresjon, helsestasjonen var stengt og sykehuset hadde ikke tid til meg da jeg ringte, og så viste det seg at jeg faktisk hadde en infeksjon og var syk. Nei fy søren for en tid!! Hele opplevelsen som egentlig skulle være så flott og en så lykkelig tid, minnes jeg bare med redsel, smerte og masse tårer. Grusomt!

Men jeg tenker at jeg vil ha en til - mest for å kanskje få en bedre opplevelse neste gang. Ønsker meg veldig en fin fødselsopplevelse, og iom at jeg har blitt lovet tettere oppfølging og planlagt ks om jeg ønsker det, så krysser jeg fingrene for at en evnt ny fødsel vil bli en mer positiv opplevelse.

Og så føler jeg at mini og jeg har fått et tettere bånd pga alt dette. Rart kanskje, men jeg føler at siden vi har vært gjennom så mye sammen, så elsker jeg han kanskje litt ekstra nettopp fordi vi hadde det tøft i starten men har fått det så utrolig fint nå.

Dette ble langt - jeg ville egentlig bare si at jeg skjønner hvordan du føler det og sender deg en god klem!
 
rferdelig følelse! Mini ble lagt på brystet mitt etter snittet men jeg kunne jo verken se eller røre han for jeg var jo fortsatt fastspent - bare kjente en slimete liten sak rett under haka mi. Og så ble han båret vekk, jeg sydd sammen og kjørt bort på postoperativ hvor jeg liksom skulle slappe av alene! Alt jeg ville var jo å få se babyen min, kunne jo ikke akkurat sove da!

De første ukene hjemme ble preget med masse ammeproblemer og smerter pga morkakerester som tilslutt måtte opereres ut. Så jeg gikk rundt i 3 uker og bare
ORIGINAL: Snowy

Det er synd å si det men jeg synes det er godt å se at flere sitter igjen med samme tanker som meg. Føler at alle rundt meg har knirkefrie svangerskap og fødsler, og jeg blir nesten litt bitter av å høre om det for selv sitter jeg igjen med helt forferdelige minner fra fødselen! Hele greia forbinder jeg med redsel, aldri vært så redd i hele mitt liv før, og da ikke ha kontroll over noen ting var helt grusomt. Kom til 8cm åpning på egen hånd (tok 1,5 døgn) men der stoppet det opp. Lå vel i 4 timer eller noe sånt med 8cm og en evig runddans med epidural og riestimulerende. Så plutselig sank hjerterytmen til mini og 4 leger og jordmødre ropte over hodene våre og var uenige om hva som skulle gjøres. Ingen som hadde tid til å forklare noe som helst for oss, og så plutselig bar det avsted for hastesnitt. Det verste med det synes jeg var at armene ble spent fast på sidene - husker jeg tenkte på korsfestelsen av Jesus, at det var sånn han hang på korset. Forferdelig følelse! Mini ble lagt på brystet mitt etter snittet men jeg kunne jo verken se eller røre han for jeg var jo fortsatt fastspent - bare kjente en slimete liten sak rett under haka mi. Og så ble han båret vekk, jeg sydd sammen og kjørt bort på postoperativ hvor jeg liksom skulle slappe av alene! Alt jeg ville var jo å få se babyen min, kunne jo ikke akkurat sove da!

De første ukene hjemme ble preget med masse ammeproblemer og smerter pga morkakerester som tilslutt måtte opereres ut. Så jeg gikk rundt i 3 uker og bare gråt og trodde jeg hadde fødselsdepresjon, helsestasjonen var stengt og sykehuset hadde ikke tid til meg da jeg ringte, og så viste det seg at jeg faktisk hadde en infeksjon og var syk. Nei fy søren for en tid!! Hele opplevelsen som egentlig skulle være så flott og en så lykkelig tid, minnes jeg bare med redsel, smerte og masse tårer. Grusomt!

Men jeg tenker at jeg vil ha en til - mest for å kanskje få en bedre opplevelse neste gang. Ønsker meg veldig en fin fødselsopplevelse, og iom at jeg har blitt lovet tettere oppfølging og planlagt ks om jeg ønsker det, så krysser jeg fingrene for at en evnt ny fødsel vil bli en mer positiv opplevelse.

Og så føler jeg at mini og jeg har fått et tettere bånd pga alt dette. Rart kanskje, men jeg føler at siden vi har vært gjennom så mye sammen, så elsker jeg han kanskje litt ekstra nettopp fordi vi hadde det tøft i starten men har fått det så utrolig fint nå.

Dette ble langt - jeg ville egentlig bare si at jeg skjønner hvordan du føler det og sender deg en god klem!


Klem til deg, kjære J! :)
 
ORIGINAL: Felice

de måtte begynne på snittet før jeg hadde fått nok påfyll på epiduralen. Og det gjorde VONDT!!! Helt jævlig å kjenne at de skar


skrekk og gru, ikke rart du har vonde tanker om fødselen.





Det var helt forferdelig. Men det er værste er faktisk at jeg ikke fikk han opp på brystet med en gang og at jeg ikke husker første gangen jeg så han. Hadde jo gledet meg til det i ni lange måneder... Vet det ikke er min skyld men jeg har utrolig dårlig samvittighet på grunn av det.
 
off får vondt å tårer i øynene når jeg leser hva dere har gått igjennom å vil virkelig sende dere en klem[:)]

første fødselen har jeg en grei følelse av, å sa dagen etter at jeg skal ha flere unger, men denne gangen så griner jeg bare jeg tenker på fødselen.

Jeg tenker smerte, usikkerhet osv. Jeg blei jo satt igang på null modning denne gangen også å som sist gang gikk vannet ganske fort etter første pille (sist gang etter 12 timer, denne gangen etter 6 timer[&:])
Men da var det åpningsfasen som tok så lang tid å ingenting skjedde, å til slutt klarte jordmora finne ut at ungen ikke kom seg nedi bekkenet uten hjelp, jeg var jo sengeliggende fra klokka 18 på torsdagen til 18 på fredagen, å smertene var uutholdelige[:(]
Dei skulle prøve hjelpe meg få ungen nedi bekkenet og dei sleit, hjerterytmen klarte dei ikke høre så dei måtte sette opp sånn sonde opp til hodet hans noe jordmora ikke fikk til å det gjorde sykt vondt, tror aldri jeg har hylt så mye av smerte, i tillegg bare grein jeg hele tida[:(] Når dei endelig hørte ett SMELL at der small hodet på plass ville dei ha meg opp av senga, å jeg fikk sånn prekestol stå over men det var for vondt for jeg ville bare presse, ville ha ut ungen.
Til slutt så fikk jeg bare ligge i senga, å jeg grein og jeg grein å grein, var helt grusomt. Til slutt begynte jeg presse, å jordmora ba meg ikke gjøre dette (yeah right) men ho måtte da undersøke. Å da hadde jeg jo bare 7-8 cm åpning, altså altfor tidlig begynne presse. Etter dette tok det under 5 min så var han ute. så sånn sett kan folk tenke å gud så heldig, under fem min med pressrier, men det var så vondt[:(]
Å jeg fikk ha ungen bittelitt over brystkassa så tok dei han fra meg å jeg opplevde samme mareritt som med førstemann at dei tok han på neonatal, bort fra meg. Mens jeg låg igjen alene, å var dårlig som fy. Det fant dei ut etter ei stund at jeg hadde feber å ikke var frisk, det viste seg dagen etter at jeg hadde infeksjon pga vannavgang over ett døgn før ungen kom. Men dere må ikke tro man blir passet på[:(] dei hjelper en ikke. Å å ligge på barsel mens småen ligger på neonatal var grusomt, enda verre enn med første gutten min. Å igjen blei det samme styret med amming, neontal er AMMEMAFIAN[:'(]  så der var det helvete som fy med pressing ang amming, veiing av ungen HVER gang jeg ammet... han var født fredagen, onsdagen fikk jeg dra en tur hjem på perm å det var så ille at jeg låg hylgrein på sofaen til mamma å ville faktisk ikke inn igjen til ungen min fordi jeg visste jeg måtte amme han... ikke sånn det skal være, men dei ødela ammestarten vår[:(]

Off dette vart langt, men jeg sier bare jeg er glad jeg ikek skal ha flere unger, for først ett så tøft svangerskap å så får man en slik fødsel så er man skremt for livet[:(] Men jeg snakka med jordmora som hadde fødselen på telefon men tror ikke ho helt skjønte hvilke følelser jeg sitter med... føler liksom ingen forstår. Men følelsene er ikke gode...

Men utrolig vondt lese hva andre har opplevd, føler liksom min fødsel kanskje var grei alikevel?
 
Uff.."godt" å høre det ikke bare er meg som tenker tilbake på fødselen og får vonde følelser..

Fødselen her var i og for seg ikke traumatisk eller noe sånn (bare redd og usikker, ikke noe god bonding med jordmor).. Var heller de 2 timene med sying uten bedøvelse ( den virka ikke) som sitter igjen som ubeskrivelig og grusom!
I tillegg hadde vi en tøff barseltid med unge som ikke sov, og jeg var totalt utmattet og utslitt.. Foreløpig blir lillegutt enebarn, så får vi se med tiden hva som skjer..

En klem til alle dere andre som har hatt tøffe fødsler og tid etterpå..
 
Back
Topp