Flere barn for barnas skyld?

[Kiiwi]

Takk for mange gode innspill.

Eldste min var enebarn «hele» barndommen, så jeg vet godt at det er mulig å få en fin oppvekst likevel. Jeg tenker bare at det sikkert er hyggeligere å være flere, selv om det går fint å være alene også.

Kan jo være jeg angrer på valget mitt når han har blitt 5 år, og så er det «for sent».

Jeg innser at man aldri har noen garanti for noe som helst, altså. Skulle bare ønske det ikke var så vanskelig

Føler det er dårlig gjort å prate med mannen. Blir litt som å gi han falske forhåpninger hvis det ender med at jeg ikke endrer mening.

 

[Kikimor]

Eldste min var enebarn «hele» barndommen, så jeg vet godt at det er mulig å få en fin oppvekst likevel. Jeg tenker bare at det sikkert er hyggeligere å være flere, selv om det går fint å være alene også.

Eldste min er 11 når hun ikke er alenebarn lengre, og var først for et halvår siden at hun begynte å nevne at hun ville likt å bli søster. Derfor føles det riktig nå

Jeg har selv tre søsken og det ble for mye. En storebror som var sjalu på oss som var 3 og 5 år yngre og to lillebrødre som hadde utfordringer på skolen. Og to foreldre som ikke rakk alt det de ønsket...

Jeg tror det kommer helt an på ens egen livssituasjon og kapasitet om det blir best med en, flere, eller to hver for seg å reflektere over det og ta valget som føles riktig ut for en selv er nok det beste

 

[Maddieh]

Her er forresten en tråd som viser veldig godt at jo, det finnes de som angrer på at de fikk et barn til, og også grunnen til at nesten ingen tør å snakke om dette med andre (hele denne morens omsorgsevne blir jo mistenkeliggjort).
https://forum.babyverden.no/threads/det-å-angre-på-et-barn.1584303/

Bare trist hvordan man behandler andre for tanker man kanskje til og med har hatt selv på dårlige dager.

 

[2 søte små]

Hadde ikke fått barn bare for barnas skyld, vi foreldre skal jo ha kapasitet og økonomi til å følge dem opp også. Sitter nå gravid med nr 4 som er veldig uplanlagt men allikevel velkommen. Eneste vi visste var at vi ønsket mer enn 1 barn for å kunne gi dem søsken, selv om det ikke er garanti for at de får ett godt forholdt. Mannen er attpåklatt og savnet veldig å vokse opp med søsken som var nærmere i alder, i hans søskenflokk er det nå han og broren som har nærmest forhold i voksen alder, søsteren valgte tidlig å flytte bort og ha lite kontakt med familien. Jeg og broren min som er tette i alderen er vidt forskjellige personer så vi har ikke det særlig tette søskenforholdet som andre søsken gjerne har.

Våre 3 barn er tette i alder og er foreløpig nære hverandre selv om de selvsagt kan krangle også

 

[mymy]

Tenker at her må du føle på det som er riktig for deg å dere å gjøre. Du vil få ulike svar fra alle i denne situasjonen. Du har de som har kjempe gode søsken forhold. De som ikke er ikke eksisterende. Ene barn som elsket være enebarn og de som hatet det og savner søsken. Jeg kjenner folk med begge sider. Tenker det er hvordan vi foreldre som avgjør hvordan mye av oppveksten til barn blir. Hvordan man fordeler oppmerksomhet uavhengig om man har 1 barn eller flere. Ville nok tatt noen runder med meg selv og diskutert med mannen. Noen forhold tåler ikke få flere barn. Noen tåler ikke at det ikke blir flere barn og bærer nag for det. Man har uansett ingen garantier for noe som helst man må bare gjøre det som er riktig for seg selv. Lykke til med valget ditt og deres!