Flere barn for barnas skyld?

[Kiiwi]

Beklager på forhånd for langt og rotete innlegg.

Jeg har en tenåring fra et tidligere forhold og en på 2,5 år. Jeg har siden sistemann vært veldig bestemt på at jeg ikke ønsker flere. Syns det er praktisk med «en om gangen» og hater både å være gravid og å føde. Både fysisk og psykisk. (Med psykisk mener jeg at jeg syns det er skikkelig skummelt og ikke klarer å slappe av før ungen er ute.)

Hadde en liten «scare» for en tid tilbake der mensen uteble, noe som fikk meg til å tenke at det kunne jo vært litt kjekt med en liten lekekompis til minsten. Mensen kom, jeg var 100% lettet, men det fikk meg til å innse at jeg kanskje er i overkant egoistisk. (Selv om jeg mener at jeg har all rett til å velge selv, jeg har bare kanskje ikke så veldig god grunn når årsaken bare er at jeg ikke vil).

Har prøvd å sette opp en liste med for og i mot, men det er jo bare veldig mange (mindre gode) årsaker i mot og den ene med lekekompis til minsten som er på for-listen.
Kan legge til at mannen ønsker en til, men har godtatt (maser i hvert fall ikke) at jeg ikke vil ha fler.

Er det noen som har vært i en liknende situasjon som vil dele litt av tankeprosessen?
Jeg føler jeg må ta et valg ganske fort for at det ikke skal bli altfor stor aldersforskjell om jeg bestemmer meg for å gå for det.

 

[Shadow]

Det sies jo at man ikke angrer på barna man får, men utifra egen erfaring vet man jo aldri om søsken får god kontakt eller vennskap, har selv nesten ingen kontakt med min bror som er 2 år eldre, er mest for ungene sin skyld at det fins kontakt der, og har hvert sånn hele veien så lenge jeg kan huske så vi hadde ingen glede av hverandre i det hele tatt.

Men nå er jeg gravid med nr 3 og ser også at mine 2 nå er veldig opptatt av graviditeten og gleder seg utrolig mye

 

[Kengu]

Jeg hadde ikke fått barn for barnas skyld , ikke har du noen garanti for godt søskenforhold og hva om barnet får spesielle behov feks ,

 

[Veslejenta88]

Man angrer ikke på de man får. Vi hadde to og tenkte på nr 3. De to andre er født 2013 og 2016. Men han som er født i 2016 har en del problemer og er en del oppfølging med han både i bhg og på sykehus. Vi tenkte å kanskje få en når alt roet seg ned og i så fall før jeg ble 35. Jeg var litt på at det ikke ble flere. Men jeg tålte ikke kobberspiral og ga opp prevensjon siden sykehuset sa vi måtte ha hjelp til å bli gravide. Vi brukte da hoppe av metoden. Ene gangen gikk det ikke og jeg ble gravid. Den ungen kom i 2019 og er verdens beste 1.5 åring.

 

[Starflower]

Vi ble enige om å få to fordi vi ikke ønsket enebarn. Vi gleder oss selvfølgelig mye over neste som kommer nå, men om ikke vi hadde hatt det synet på enebarn så hadde det nok holdt i massevis for oss med bare hun vi har fra før For oss er det ikke bare en lekekamerat, men noen å holde sammen med og støtte seg til resten av livet. Det blir ikke ensomt på ferier eller om man plutselig blir isolert. Når de blir eldre og får barn så vil de ha noen å støtte seg til og barna deres vil få søskenbarn og de vil ikke stå igjen alene når vi blir gamle og faller fra. De vil ha noen å dele alt dette med.

Det er absolutt ingen selvfølge at de får et godt forhold, men vi vil i hvert fall legge tilrette for at det kan skje enn å ikke gi dem muligheten.

Når det er sagt så har jo barna dine hverandre selv om det nå er litt stor aldersforskjell mellom dem, men hvis mannen din ønsker en til og du ikke er helt låst på at du ikke vil ha så burde dere i hvert fall snakke om det. I et forhold så må man jo gi og ta, så om du kan vurdere et barn til så bør dere jo i det minste diskutere det tenker jeg

Graviditet og fødsel er en ganske liten del av det å få barn sånn egentlig hvis man tenker på livsløpet

Likevel er det et utrolig stort valg, så du må nesten spør deg selv om det er noe du klarer og om det er noe du ønsker eller om det kun er noe du føler at du må.

 

[Tigerlilje]

Du skal jo gå gravid, føde og oppdra dette barnet og hvis lysten til det ikke er der synes jeg heller ikke du skal få flere. Som de over nevner er det jo ingen garanti at barna går overens etc. Men må si at jeg selv er åttpåklatt og har et søsken som er 13 år eldre. Forholdet vårt er omtrent ikke-eksisterende og jeg er ufattelig glad for at jeg har et yngre søsken som jeg har et supernært forhold til. Rett og slett min aller beste venn og bauta som jeg aldri kunne vært foruten

 

[Kelsey]

Har ikke barn enda, men vi ønsker bare ett. For oss virker det fint med enebarn

 

[Starflower]

Har ikke barn enda, men vi ønsker bare ett. For oss virker det fint med enebarn

Er noen av dere enebarn selv? Er bare nysgjerrig

 

[Maddieh]

Vi har enebarn og hu har det utmerket. Riktignok bare snart to, men jeg har hverken kapasitet, ork eller lyst på en til, pga ting graviditet og tung barseltid. I tillegg har jeg helseproblemer. Vi har mer enn nok med en.
Hu har en fetter som er 8 mnd eldre, og får nå en fetter eller kusine til høsten. Hu har klare seg med det.

 

[Kelsey]

Er noen av dere enebarn selv? Er bare nysgjerrig

Nei

Dynamikken endres med en gang det blir flere barn, og for oss blir det riktig med bare ett.

 

[lykke_liten]

Vi har en og ingen planer om en til. Så her blir han nok enebarn.
Man har ingen garanti for at barna får et godt forhold og om det er eneste grunnen til at man vurderer en til, så hadde jeg nok heller latt være. Man MÅ ikke ha et søsken å leke med for å ha en god oppvekst om det er det du er bekymret for

 

[VictoriaH]

Jeg tenker omvendt av deg jeg Kiwi. At jeg vil ha en til er 100 prosent egoistisk, for Leah hadde nok trivdes godt som enebarn.

Gjør det som føles rett, ikke hva du tenker du bør/må.

 

[Snurri]

Beklager på forhånd for langt og rotete innlegg.

Jeg har en tenåring fra et tidligere forhold og en på 2,5 år. Jeg har siden sistemann vært veldig bestemt på at jeg ikke ønsker flere. Syns det er praktisk med «en om gangen» og hater både å være gravid og å føde. Både fysisk og psykisk. (Med psykisk mener jeg at jeg syns det er skikkelig skummelt og ikke klarer å slappe av før ungen er ute.)

Hadde en liten «scare» for en tid tilbake der mensen uteble, noe som fikk meg til å tenke at det kunne jo vært litt kjekt med en liten lekekompis til minsten. Mensen kom, jeg var 100% lettet, men det fikk meg til å innse at jeg kanskje er i overkant egoistisk. (Selv om jeg mener at jeg har all rett til å velge selv, jeg har bare kanskje ikke så veldig god grunn når årsaken bare er at jeg ikke vil).

Har prøvd å sette opp en liste med for og i mot, men det er jo bare veldig mange (mindre gode) årsaker i mot og den ene med lekekompis til minsten som er på for-listen.
Kan legge til at mannen ønsker en til, men har godtatt (maser i hvert fall ikke) at jeg ikke vil ha fler.

Er det noen som har vært i en liknende situasjon som vil dele litt av tankeprosessen?
Jeg føler jeg må ta et valg ganske fort for at det ikke skal bli altfor stor aldersforskjell om jeg bestemmer meg for å gå for det.

Jeg tenker at om det er ett område vi kvinner har rett til å være «egoistiske» på, så er det om hvorvidt vi vil ha (flere) barn eller ikke. Dette er faktisk ditt valg og 100% avhengig av hva DU har lyst til. Det er ikke dårlig gjort ovenfor noen som helst om du ikke ønsker flere barn.

 

[NestenGal]

Jeg hater svangerskap, dypt og inderlig. Det er skummelt, stressende og vondt! Og selvfølgelig er jeg gravid nå...
Men før jeg ble gravid, var mannen og jeg I en prosess for å adoptere. Det er en fin måte å få barn på, uten å måtte bære det frem selv!
Og det er mange måter å adoptere på. Her i Norge, for eksempel, er det frivillig adopsjon (mor ønsker å adoptere bort barnet før det er født, det er ikke barnevernet som har "tatt" barnet) og barnet blir satt i beredskapshjem i ca 2 mnd, så fødemor har mulighet til å ombestemme seg. Etter disse to mnd, får barnet sine nye foreldre. Da får man bitteliten baby, uten alt det vanskelige med svangerskap.

Håper det hjalp med flere alternativer enn bare gravid/ikke gravid.

 

[Ikke i bruk lenger]

Man angrer ikke på de man får. Vi hadde to og tenkte på nr 3. De to andre er født 2013 og 2016. Men han som er født i 2016 har en del problemer og er en del oppfølging med han både i bhg og på sykehus. Vi tenkte å kanskje få en når alt roet seg ned og i så fall før jeg ble 35. Jeg var litt på at det ikke ble flere. Men jeg tålte ikke kobberspiral og ga opp prevensjon siden sykehuset sa vi måtte ha hjelp til å bli gravide. Vi brukte da hoppe av metoden. Ene gangen gikk det ikke og jeg ble gravid. Den ungen kom i 2019 og er verdens beste 1.5 åring.

Er nok mer at man ikke sier det høyt hvis man angrer på flere barn av hensyn til barnet enn at man ikke angrer på barna man får. Jeg kjenner flere der et barn til ble for mye for forholdet eller den ene parten.

 

[Ikke i bruk lenger]

Har dere lyst på et barn til: kjør på. Er det av hensyn til barnet kan du la være med god samvittighet. Du har ingen garanti for at de får et godt søskenforhold. Selv om neste barn ikke får spesielle behov så vil du komme i situasjoner der du ikke har tid til å være der for barn nummer to fordi du er opptatt med barn nummer tre. Blir du dårlig under svangerskapet er det tid der du ikke får vært der for barna du har.

Listen kunne vært mye lenger. Kort fortalt: det er masse gode grunner til ikke å få en til. Det er på ingen måte et egoistisk valg.

 

[Snurri]

Har dere lyst på et barn til: kjør på. Er det av hensyn til barnet kan du la være med god samvittighet. Du har ingen garanti for at de får et godt søskenforhold. Selv om neste barn ikke får spesielle behov så vil du komme i situasjoner der du ikke har tid til å være der for barn nummer to fordi du er opptatt med barn nummer tre. Blir du dårlig under svangerskapet er det tid der du ikke får vært der for barna du har.

Listen kunne vært mye lenger. Kort fortalt: det er masse gode grunner til ikke å få en til. Det er på ingen måte et egoistisk valg.

Helt enig med deg. Ser man på det med perspektivet «for barnets beste», ville jeg jo heller påstå at det er bedre å ikke få flere barn. Da har man energi og kapasitet til å følge opp de barna (eller barnet) man har fra før. All tid du bruker på et nytt barn «stjeler» jo fra tiden du kunne brukt på det barnet du hadde fra før.
Ikke at det betyr at man er egoistisk om man får flere barn, men man har da absolutt barnets beste i tankene også om man velger å ikke få flere barn.
Er også helt enig i at selvsagt sier ingen høyt at de angrer på et barn de har fått. Og man angrer jo vel ikke på å ha selve barnet i livet sitt uansett, men man kan likevel godt tenke at ting kunne vært bedre om man ikke hadde fått barn/flere barn. Man tenker da kanskje ikke «jeg angrer på at jeg fikk et barn til» (selv om jeg ærlig talt tror folk tenker dette også), men tenker kanskje «skulle ønske jeg hadde kortere arbeidsdag» eller «skulle ønske jeg tjente mer» eller «skulle ønske jeg hadde mer hjelp hjemme».

 

[Snurri]

Her er forresten en tråd som viser veldig godt at jo, det finnes de som angrer på at de fikk et barn til, og også grunnen til at nesten ingen tør å snakke om dette med andre (hele denne morens omsorgsevne blir jo mistenkeliggjort).
https://forum.babyverden.no/threads/det-å-angre-på-et-barn.1584303/

 

[Veslejenta88]

Er nok mer at man ikke sier det høyt hvis man angrer på flere barn av hensyn til barnet enn at man ikke angrer på barna man får. Jeg kjenner flere der et barn til ble for mye for forholdet eller den ene parten.

Jeg kjenner til mange der det holdt. Men kjenner til ett par som fikk barn for å redde ekteskapet, det er ikke så lurt. Hvis man har ett vaklende forhold eller ting er vanskelig med små barn så veit jo man selv om det er lurt eller ikke, men det betyr ikke at man ikke får flere barn. I vår situasjon så gjorde det ingenting. Det var jeg som var skeptisk og hatet hele graviditeten, men når han ble født så ble alt bra. Han er helt nydelig og angrer ikke ett sekund. Jeg veit ting er lettere med færre barn men angrer ikke. Han var i teorien ett uhell siden sykehuset mente vi ikke kunne få det til selv, men fortsatt like velkommen.

 

[Ikke i bruk lenger]

Jeg kjenner til mange der det holdt. Men kjenner til ett par som fikk barn for å redde ekteskapet, det er ikke så lurt. Hvis man har ett vaklende forhold eller ting er vanskelig med små barn så veit jo man selv om det er lurt eller ikke, men det betyr ikke at man ikke får flere barn. I vår situasjon så gjorde det ingenting. Det var jeg som var skeptisk og hatet hele graviditeten, men når han ble født så ble alt bra. Han er helt nydelig og angrer ikke ett sekund. Jeg veit ting er lettere med færre barn men angrer ikke. Han var i teorien ett uhell siden sykehuset mente vi ikke kunne få det til selv, men fortsatt like velkommen.

Stor forskjell på "jeg angrer ikke på de barna jeg har fått" og "man angrer ikke på de barna man får". Det ene er din opplevelse, og den er det flott at du deler. Det er kjempebra at dere trives med alle barna og ikke angrer et sekund. Det betyr ikke at det samme gjelder for alle andre.