Fler som er mer redde enn glad?

[KriseKris]

Hei.
Jeg har tidligere hatt 2 spontanaborter med samme partner og 3 før dette. Vi har brukt 1,5 år på å bli gravide og vi hadde gitt opp. Hadde time for utredning av infertilitet i slutten av Mars.
Men den 18. Februar fikk jeg en positiv test. Jeg er i dag 4+6 uker på vei og er ekstremt glad for lille spire som er i magen
Allikevel så klarer jeg ikke slappe av et eneste sekund. Hver gang jeg går på do er jeg redd for å få blod på papiret. Hver gang jeg får vondt er jeg redd for SA. Jeg gruer meg til UL i uke 7 for jeg er livredd de ikke finner hjertelyd. Alt i alt så klarer jeg for det meste bare å tenke på hvor galt det kan gå..

Er det noen andre som har samme greie og som føler på dette? Noen tips til en veldig redd kommende mamma?‍

 

[Håpefullrugemor]

Hei.
Jeg har tidligere hatt 2 spontanaborter med samme partner og 3 før dette. Vi har brukt 1,5 år på å bli gravide og vi hadde gitt opp. Hadde time for utredning av infertilitet i slutten av Mars.
Men den 18. Februar fikk jeg en positiv test. Jeg er i dag 4+6 uker på vei og er ekstremt glad for lille spire som er i magen
Allikevel så klarer jeg ikke slappe av et eneste sekund. Hver gang jeg går på do er jeg redd for å få blod på papiret. Hver gang jeg får vondt er jeg redd for SA. Jeg gruer meg til UL i uke 7 for jeg er livredd de ikke finner hjertelyd. Alt i alt så klarer jeg for det meste bare å tenke på hvor galt det kan gå..

Er det noen andre som har samme greie og som føler på dette? Noen tips til en veldig redd kommende mamma?‍

Hei kjære deg
Jeg synes det var veldig fint at du fortalte hvordan du har det for du er absolutt ikke alene. Jeg har slitt med de samme tankene de siste dagene. Har tatt helt fra meg nattesøvnen. Så trist at du har opplevd å miste så mange ganger.. kan bare forstille meg hvor tøft det må ha vært.
Jeg har en datter på snart 3 år, opplevde kjemisk i juni, og en BO med tre tomme fostersekker i september 2022 i uke 8. Jeg hadde alle symptomer på graviditet, høy HCG, ingen blødning, så det kom som lyn fra klar himmel. Fikk positiv test 14.02 og er 4+6 i dag selv, og er mer redd enn glad om dagen. Prøver å kjenne på alle symptomer hver dag, om puppene er mindre ømme, om jeg tisser mindre osv osv.. skal ta TUL 9 mars og jeg synes det er en evighet til, og jeg er så grusomt nervøs.
Vit at du ikke er alene

 

[Nulltull]

Har ikke mistet på noen måte tidligere selv, men har diabetes type 1 - og vet at det er mye som kan gjøre at dette ikke går veien. Derfor klarer jeg ikke glede meg… Håper selvsagt jeg tar feil, men da får det heller bli en utrolig lykke

 

[Junibaby1687]

Føler veldig på det samme som deg. Hadde en MA i fjor i mai, ikke oppdaget noe selv, men oppdaget på tidlig ul… klarer ikke i det hele tatt å glede meg nå. Går å kjenner på brystene å tar hundre tester… vingler mellom å tro at det skal gå bra å ikke gå bra. Er 6+4 og har time i neste uke til tidlig ul. Bare redd, ingen glede!

 

[AskEmbla]

Jeg har det på samme måte. Har ekstrem angst og har måttet sykemelde meg delvis pga dette. Før jeg fikk datteren min i 2021 hadde jeg 3 SA, og i mai/juni i fjor hadde jeg en MA. Føler nærmest på en klaustrofobisk følelse. Får ikke til å puste skikkelig, hjertet går i 100 hele tiden, sover knapt, gråter hver dag pga panikkangst..
Klarer ikke å glede meg ordentlig. Er selvfølgelig glad for å være gravid, for ønsker jo det barnet her veldig, men akkurat nå skulle jeg ønske jeg kunne legge meg å sove frem til UL..
haff, ikke slik jeg så for meg at svangerskapet ville være

 

[Ellybelly96]

Ja..
Har nettopp funnet ut at jeg er gravid, det var jo alt jeg hadde håpt på i flere år.

Men nå sitter jeg med en ekstrem angst for å bli ensom og deprimert etter baby kommer. Tanken på å sitte alene «i et helt år» er så alt oppslukende, og jeg klarer ikke helt å puste sikkelig. Er førstegangs og aner ikke om det finnes noe hjelp både nå og etter fødsel å få.

Har ikke noe særlig nettverk rundt meg heller, og kjenner ingen som er i samme situasjon heller

Noen som har erfaringer med det samme?

 

[Bkno941]

Jeg har selv mistet to ganger, før jeg endelig fikk et barn
Jeg ble så vandt til å sjekke etter blod at jeg gjorde det hele graviditeten med jenta mi, og har tatt meg selv i det etterpå, når jeg ikke har vært gravid en gang
Det er såå forferdelig å vente på UL, og jeg kjenner igjen panikken akkurat like før..

For meg har det hjulpet å tenke at «Akkurat i dag er jeg gravid» «Akkurat nå går det bra» og prøve å ikke tenke 2,3,7 dager fram

 

[Babydrømmen87]

Kjenner meg så godt igjen. Er 5+0 i dag og har sett at testene har blitt svakere, og symptomene mer eller mindre borte. Så nå er jeg livredd for å igjen miste. Mista i SA i mai og en exu i juli. Redd hver gang jeg går på do, for en sjukt redd for at jeg har begynt å blø.
Jeg var ekstremt optimistisk i starten, men nå er jeg bare pessimistisk, redd, nervøs og føler jeg står i limboland…går dette, går det ikke??
Er helt i fra meg og tenker katastrofe tanker, gråter, er sinna, og i et annet lite minutt tenker jeg optimistisk…man skal jo være glad for å være gravid? For det er jeg jo fortsatt! Men likevel er det bare skummelt og redd for å oppleve på nytt å miste

 

[Solfrøkna]

Ja..
Har nettopp funnet ut at jeg er gravid, det var jo alt jeg hadde håpt på i flere år.

Men nå sitter jeg med en ekstrem angst for å bli ensom og deprimert etter baby kommer. Tanken på å sitte alene «i et helt år» er så alt oppslukende, og jeg klarer ikke helt å puste sikkelig. Er førstegangs og aner ikke om det finnes noe hjelp både nå og etter fødsel å få.

Har ikke noe særlig nettverk rundt meg heller, og kjenner ingen som er i samme situasjon heller

Noen som har erfaringer med det samme?

Jeg var mye alene i begge mine første permisjoner. Ingen jeg kjente var gravid på samme tid som meg, og i det andre svangerskapet hadde vi flyttet til et helt nytt nabolag der alt og alle var ukjent.
Jeg dro etterhvert på babysang i kirken (selv om jeg ikke er kristen) og åpen barnehage, bare for å møte andre mennesker og kanskje snakke litt med en person eller to. Babykino var også en fin ting, og Barnas turlag på flere steder arrangerer felles trilleturer. Bare det å komme seg ut av huset er bra. Jeg ble kjent med noen andre mødre som bodde i nærheten gjennom disse treffene, og ungene er venner i dag.
Jeg vil dermed anbefale deg å delta på det som måtte være av tilbud hos deg.
Snakk også med jordmor og helsesøster om det. Helsesøster kan hjelpe med å danne barselgruppe når babyen er ute. Det er flere nybakte mødre som er ensomme i permisjonen som gjerne vil dele hverdagen med akkurat deg Du er ikke alene.

 

[MIT90]

Vi har prøvd i over 4 år på barn nr 2, har hatt x antall tidlige og «vanlige» SA, MA. Positiv test her er like skummelt som det er fint på en måte?
Prøver å slappe av og tenke at jeg er jo faktisk gravid per akkurat nå! Og det er ganske klisjé å få positiv test når vi skulle ta kontakt for IVF-oppstart på neste mens

 

[Ballerina]

Kan henge meg på denne, har mistet før og vil virkelig ikke gjennom det på ny. Blir også ekstra redd når det er så mange her inne som mister...
Tida går så ekstremt seint, føler jeg er helt i limbo. Hvis man bare visste at det gikk bra...

 

[Saski]

Jeg er gravid for første gang (7+5), så har ikke mistet før. Men mammaen min mistet mange ganger før hun fikk meg. Selv om legen sier at det ikke er noe arv/genetikk forbundet med dette greier jeg ikke å slappe av. Har en konstant følelse av at jeg kan miste, eller at jeg ikke er gravid i det hele tatt. Mannen min gleder seg, og det er deilig. Men jeg blir også litt stresset av at han gleder seg, fordi jeg da føler at om jeg mister skuffer jeg han også. (Men han har barn fra før, og er veldig klar på at det er vanlig å miste, altså. Og flink til å fortelle meg at hvis vi mister nå er det ingen krise).

 

[Fiemor27]

Jeg hadde en MA i høst, og er gravid igjen nå. I går kveld hadde jeg litt vondt i magen, og fikk helt noia for at «nå går det galt igjen». Jeg har vært så utrolig og engstelig i natt, og nesten ikke sovet noen ting. Jeg var bare ligget og gruet meg til å våkne/stå opp fordi jeg var så redd for å se blod på papiret når jeg skulle på do. Jeg lå nesten og overbeviste meg selv om at nå mister jeg. Heldigvis ser det ut til å bare være jeg som overtenker, for i dag virker alt helt normalt. Men jeg kjenner at frykten sitter hardt i meg, og at det skal lite til før jeg krisemaksimerer

 

[MIT90]

Jeg hadde en MA i høst, og er gravid igjen nå. I går kveld hadde jeg litt vondt i magen, og fikk helt noia for at «nå går det galt igjen». Jeg har vært så utrolig og engstelig i natt, og nesten ikke sovet noen ting. Jeg var bare ligget og gruet meg til å våkne/stå opp fordi jeg var så redd for å se blod på papiret når jeg skulle på do. Jeg lå nesten og overbeviste meg selv om at nå mister jeg. Heldigvis ser det ut til å bare være jeg som overtenker, for i dag virker alt helt normalt. Men jeg kjenner at frykten sitter hardt i meg, og at det skal lite til før jeg krisemaksimerer

Samme her med krisemaksimeringen! Har flere ganger for dag overbevisninger om at det ikke går bra. Enten så har jeg et øyeblikk med ingen symptomer og har en krise av det, eller så har jeg litt vondt og har en krise av det Vondtene tror jeg er «voksesmerter» da, siden livmoren utvider seg, men fytti det er stressende!

 

[2 søte små]

Har hatt 3 sa og 2 ma. Men har også 4 flotte barn. Dette blir nr 5. Er ikke så engstelig for å miste nå, selv om det alltid er en mulighet, går og tenker at det kan skje. Men de 2 siste gangene jeg mistet, kjente jeg på en måte på kroppen at jeg kom til å miste før det skjedde. Gruer meg mer noe sinnsykt til fødsel. Selv om jeg vet hva jeg går til, var de siste par månedene med nr 4 helt grusomme, jeg lå og skulle sove og fant ikke roen, mannen måtte komme og holde rundt meg for at jeg skulle klare å falle til ro og sove. Ingen hjelp i jordmor da hun sa at skulle jeg vurdere KS, måtte jeg vurdert det tidligere. Har bare styrtfødsler bak meg så rekker lite og ingen smertelindring utenom lystgass som hjelper lite. Spurte jordmor om jeg kunne på epidural men hun sa nei, jeg kunne klare dette uten. Hun så nok at det ville gå så raskt at jeg ikke ville rekke det, men fødsel var vondt og grusom. Så kjenner på det denne gangen også.

 

[Fiemor27]

Samme her med krisemaksimeringen! Har flere ganger for dag overbevisninger om at det ikke går bra. Enten så har jeg et øyeblikk med ingen symptomer og har en krise av det, eller så har jeg litt vondt og har en krise av det Vondtene tror jeg er «voksesmerter» da, siden livmoren utvider seg, men fytti det er stressende!

Kjenner meg såå igjen! Vanskelig å slappe av, for det er alltid noe å bekymre seg for.. Håper jeg/vi klarer å slappe av mer etterhvert når det er litt «tryggere»

 

[L-40490984]

Hei.
Jeg har tidligere hatt 2 spontanaborter med samme partner og 3 før dette. Vi har brukt 1,5 år på å bli gravide og vi hadde gitt opp. Hadde time for utredning av infertilitet i slutten av Mars.
Men den 18. Februar fikk jeg en positiv test. Jeg er i dag 4+6 uker på vei og er ekstremt glad for lille spire som er i magen
Allikevel så klarer jeg ikke slappe av et eneste sekund. Hver gang jeg går på do er jeg redd for å få blod på papiret. Hver gang jeg får vondt er jeg redd for SA. Jeg gruer meg til UL i uke 7 for jeg er livredd de ikke finner hjertelyd. Alt i alt så klarer jeg for det meste bare å tenke på hvor galt det kan gå..

Er det noen andre som har samme greie og som føler på dette? Noen tips til en veldig redd kommende mamma?‍

Jeg føler der akkurat slik. Jeg har hatt 2 tidligere spontanaborter etterhverandre. Nå er jeg 6+2 og tør nesten ikke å gå meg en tur en gang. Livredd for alt mulig og tiden går drit sakte. Jeg skal også inn på ultralyd i uke 7 og er livredd

 

[L-40490984]

Jeg føler der akkurat slik. Jeg har hatt 2 tidligere spontanaborter etterhverandre. Nå er jeg 6+2 og tør nesten ikke å gå meg en tur en gang. Livredd for alt mulig og tiden går drit sakte. Jeg skal også inn på ultralyd i uke 7 og er livredd

Jeg skreiv feil. Jeg er 5+2

 

[MIT90]

Kjenner meg såå igjen! Vanskelig å slappe av, for det er alltid noe å bekymre seg for.. Håper jeg/vi klarer å slappe av mer etterhvert når det er litt «tryggere»

håper også det tror ikke jeg greier å slappe helt av før jeg kan kjenne liv, da har man liksom noe å kjenne etter selv og er ikke avhengig av at andre sjekker på en måte

 

[BabyBluum]

*sniker*
Jeg har nettopp funnet ut at jeg er gravid (mistet to ganger, PP19 nå) og ikke meldt meg inn her fordi; frykt. Har et barn fra før som det klaffet med engang. Selv om jeg var bekymret for å miste da også, føles det helt annerledes ut nå og som om fallhøyden er stor.
Jeg føler sånn med dere alle! Uansett hvor lenge vi har prøvd, om vi har mistet eller ikke; er det helt forferdelig å gå rundt med en slik frykt som bare vi kan kjenne på.