Ferie fra eget liv?

[VictoriaH]

Innimellom ja. Stresset med prøvingen, alle som krever ting av meg fra alle hold (jobb, studier, venner, familie). Flere ganger jeg bare skulle ønske jeg kunne tatt med hunden og et telt langt ute i ødemarken for en måned eller to.

Men så kommer jeg på at sånn er livet og det er for en liten stund. Gravid blir jeg med tiden, studiene blir jo snart ferdig, jobben blir mye bedre etter sommeren og venner/familie har jeg for tiden gitt litt mer faen i hva de mener om saker og ting - heller gjort det jeg ønsker.

 

[Minimamma]

Ikke ferie fra eget liv, men alenetid trenger vel alle innimellom

 

[Lutzern]

Innimellom ja. Stresset med prøvingen, alle som krever ting av meg fra alle hold (jobb, studier, venner, familie). Flere ganger jeg bare skulle ønske jeg kunne tatt med hunden og et telt langt ute i ødemarken for en måned eller to.

Men så kommer jeg på at sånn er livet og det er for en liten stund. Gravid blir jeg med tiden, studiene blir jo snart ferdig, jobben blir mye bedre etter sommeren og venner/familie har jeg for tiden gitt litt mer faen i hva de mener om saker og ting - heller gjort det jeg ønsker.

Ja sant. Livet er det som er her og nå også Men vanskelig å slå seg til ro med det i blandt

 

[87'modell]

Ja..

Jeg er 24, snart 25 år gammel. Og på litt over et år så har jeg gått fra singel til forlovet samboer. Arbeidstaker til hjemmeværende nettstudent. Ha kun meg selv å tenke på til stemor til en 13åring. Ikke ha husdyr eller ønske det på enda mange år, til plutselig å ha både hund og katt. Fra å tenke at egne barn lå langt unna i fremtiden, til nå å være i pp7 og slite med tunge tanker over at det har tatt så lang tid.

Livet mitt tok en helomvending når jeg møtte og ble sammen med kjæresten ifjor. Og jeg er jo glad for alt som et forhold med han har gitt meg.. Men jeg er overveldet, sliten av å føle at det blir forventet av meg å gjøre absolutt alt her hjemme, uten at de to jeg bor med skal hjelpe til.

Jeg trenger å få litt meg-tid borte fra hjemmet, for nå når jeg prøver å slappe av så klarer jeg det ikke. Det hadde vært så deilig med spahelg alene for så å komme hjem til ryddig leilighet, mat på bordet og veloppdragen stesønn.

Hei!

Har du tatt opp dette med samboeren din, sånn at han virkelig forstår alvoret, og hvordan du har det?
Det er fint med små avbrekk fra hverdagen, men det er flest hverdager, og livet er mye mer slitsomt med et nytt barn i tillegg, og jeg tenker at det er hjemme du skal kunne slappe av, være trygg og ha din plass.
Det er viktig at hverdagen, og de nære relasjonene våre fungerer, sånn at vi ikke går og ønsker oss vekk hele tiden, for det blir veldig slitsomt.

Kanskje du kan ta en prat med familien din, og se om dere kan finne ut av dette, enten alene, eller med hjelp av noen?

 

[87'modell]

Jeg tror på å skape det livet man vil ha, og ikke nøye seg med "greit nok," eller sette seg selv nederst bestandig.
Det er viktig å lage gode hverdager, sånn at man ikke lever for avbrekkene, for da blir man deprimert og utbrent fortere enn man tror.
Finn små pauser i hverdagen, samtidig som du jobber for å gjøre hverdagslivet så bra som mulig.

 

[VictoriaH]

Ja sant. Livet er det som er her og nå også Men vanskelig å slå seg til ro med det i blandt

Ja, så jeg har tatt steget og bedt om (eller skal når jeg skal til legen på mandag) henvisning til psykolog. Foregår mye på privaten i tillegg til prøvingen (som er slitsom nok i seg selv) og jobben er et evig mas. Pluss eksamenstid om 6 uker og jeg har ikke åpnet boken..

Men alt i alt skal det nok ordne seg med tiden Mye faller jo plass den dagen stresset med prøvingen går bort og jobben blir som sagt bedre etter sommeren. Samt at studiene er ferdig neste vår.

Men klager ikke