Familiens Første «June Bug»

[hattivatti911]

Ja.
Her skal man begynne.

Lit om meg selv.
Er 26 år gammel, bor i Nordland med mannen min og sønnen på veldig snart 3 år.
Er egentlig ikke norsk, ikke født her, har bodd her sia høst/vinter 2021.

Har stort familie; mannen har bare en søster.
Ingen i min familie, ingen i hans familie er født i Juni.
Håper at den mini mini spiren i magen nå blir til første Juni baby. Juli er akseptabelt og, men har jo en søster født i Juli, og vil helst ikke over termin nok en gang

Min første graviditet var forvirrende og tungt fra første mens dagen. Mensen kom to dager etter jeg og mannen giftet oss; ikke nå særlig god start der
Hadde ikke begynt og teste etter EL, men hadde brukt prevensjon frem til Oktober 2021 (mirena i armen), og livet hadde vært så hektisk så hadde ikke giddet med det.
Hadde derfor ikke peiling på når EL var, men så fort det hadde blitt over en måned uten ny mens, jeg tenkte shit, kanskje jeg er gravid!

Tog selvfølgelig umiddelbart test, trudde jeg kunne skimte en liten skygge strek.
Hadde kjøpt en pakke med to, så tenkte vente til neste morgen og så ta den andre.
Den viste en ny skygge, men den var lit mørkere, lit mer ekte!!
Blei overlykkelig, har ønsket være mamma sia jeg var barn.
Fortalte mannen, han var ikke helt overbevist sia streken var sååå svak… tenkte faen da, må vente noen dager og få en ordentlig sterk strek så at han trur på meg

Kjøpte meg en RFSU tidlig stav test neste dagen. Den viste svakt positiv. Mannen begynte tro lit mer på meg, men var ikke heeelt overbevist enda. Men… vondt i puppene var på plass. Følte meg sliten, små kvalm, og hallo! Hadde vært over 5 uker uten mens!

Plutselig tre dager etter den første positive testen, var di helt blenda. Fikk ikke en sterkere test. Fikk ikke overbevise mannen. Var forvirret og lei meg, men hadde jo hørt om kjemiske graviditeter, så trudde jeg sku begynne bløde straks.

Blødningen kom aldri.

Hadde positive tester da 5-7/2. 8/2 var di negativ. Hadde jo siste mensen 1/1.

Googlet på alt mulig… fortsatt og teste i noen dager… blenda. Hvit og skuffende negativ test etter test. Skyggen var borte, streken hadde forsvunnet. Følte meg helt knust. Ville bare mensen sku kom så kunne jeg gå videre og prøve på nytt.

Dagene blei til uker. Plutselig var det 25/2 og hadde ikke begynt å blø enda. Sa da til mannen, helt frustrert og lei, at hvis jeg begynte ikke bløde denne helgen så måtte jeg ringe legen på mandag. Han var enig.

Lørdag kveld hadde vi noen venner på besøk. Jeg lagde en god middag til oss, og prøvde tenke på alt annet en den graviditeten som blei ikke til nå baby. Vennene måtte hjem ca 20:00 for å legge ungene sine, men sa vi kunne gjerne til dem og fortsette kosa oss med gode snacks og spill.
Di dro, og jeg og mannen begynte rydde opp før vi sku til dem. Jeg kom plutselig på der og da at jeg hadde ikke tisset på over 4 timer. Hadde en eneste test igjen - en pisse dårlig strimmel fra normal.

Jeg sprang in på badet, fant strimmelen, og 5 minutter senere blei møtt med en veldig veldig svak strek. Men - en strek, likevel!!
Selvfølgelig kunne ikke mannen se den. Jeg satt den forsiktig i jakke lommen, og tog den med til venninnen.

Ho så streken umiddelbart! Ho gav meg en RFSU strimmel, og jeg kjøpte meg en RFSU tidlig stav på butikken som jeg kunde ta neste dagen.

Jeg våknet 27/2 spent og angstfylt. Men, det var det. To fine streker på strimmelen og staven. Kunne nesten ikke tro mine egne øyne. Hva skjedde? Hvordan var det mulig?

Shit, det hadde ikke jeg svar til. Har fortsatt ikke helt forstått hva skjedde der og da. Men di to streker blei til en helt perfekt gutt, som ville gjerne vente nesten to ekstra uker, før han gjorde sin entré i november 2022…

 

[hattivatti911]

Sønnen blei født via katastrofe snitt midt i november. Hadde egentlig time å bli igangsatt samme dagen, men fødselen bestemte seg og endelig settes i gang av seg selv kl. 4:00, når jeg var 41+5.
Dessverre blei jeg aldri mer «åpen» enn 4cm, og etter et par skremmende øyeblikk der di mistet pulsen på sønnen, bestemte di at det må bli katastrofe snitt.

Ca 20:00 blei sønnen våres fødd… jeg var ikke våken da, og mannen kunne ikke heller være i rommet. Føles fortsatt helt drit at ingen av oss var egentlig «der» når sønnen fødes. Men, er takknemlig at alt gikk bra!
Og var så takknemlig at den graviditeten var endelig over!

Fra siste mens 1/1 til sønnen fødes på overtid midten av november… føltes som at jeg hadde vært gravid i et år

Og nå er vi her igjen. Denne gangen vet jeg når EL skjedde (2/10). Og jeg var ordentlig sjokkert når jeg plusset 10/10, altså 8DPO.

Håper det blir terminspire; hadde tidlig SA i august, og føler fortsatt at den påvirker meg lit. Hver eneste stikking gjør meg nervøs…

Men hittil har det følt bedre sia det har vært verre
Symptomene er ekstra grusomme men jeg tar det!! Takk og bukk! Tar gjerne grusomme symptomer hvis det er tegn på at livet utvikler seg

Det blir blodprøve på fredag for å male HCG, og første jordmor time 29/10.
Tiden går sakte, men skal forsøke finne ting som hjelper det gå raskere. Som å skrive masse her

Følte det var på tide og starte en dagbok sia jeg klarer ikke bare svare kort på noen ting som helst her… må bare skrive masse masse MASSE

Blir noen å lese? Nei det vet jeg ikke, men det er ikke så viktig. Liker å ha et stede jeg kan skrive av meg og bare få ut tankene og følelsene. Føles litt bedre når jeg får luftet tankene. Nå tar jeg kveld, og gleder meg til 4+0 i morgen

 

[hattivatti911]

Nå er det lit over ei uka sia jeg fikk positiv test.
Di fortsetter å bli sterkere, di tester, og føler jeg kan snart slutte å dyppe en test hver morgen.
Er 4+4 hvis du går etter siste mens, men 4+2 ca hvis man går etter EL.
Akkurat nå må jeg ha det etter siste mens så at det føles ikke som en hel evighet igjen

Men når dagen kommer til første UL, blir jeg ikke sjokkert hvis jeg blir satt et par dager bak.
I går var jeg på helsestasjonen og fikk blodprøve tatt for å male HCG. Ikke nå jeg måtte gjøre, men nå jeg hadde ønsket. Noen ting som kanskje roer tankene litt.
Selvfølgelig var det jo fredag i går, så blir nok ikke resultat før mandag… føles som at denne helgen blir jo aldri å ta slutt

Kvalmen fortsetter, kommer jo i våger. Av og til er jeg på grensen å spring på do og kasta opp, og så plutselig gir det seg, og jeg føler meg helt ok en stund. Begge to er forferdelige. Kvalmen er jo ikke gøy, men så fort det forsvinner tar du ekle tanker plassen. Kanskje man blei mindre kvalm fordi HCGn begynner senke. Kanskje det går ikke veien denne gang heller. Kanskje jeg blir å begynne bløde i dag.

Hver gang jeg er på do (og det er OFTE - her er det myyye tisse behov!), ser jeg så fort som mulig på papiret. Ikke vært nå blod enda, takk og lov. Men det føles som at det bli å komme, når som helst.

Ser så veldig fram til første jordmor timen, og evt å få time til første UL. Er ingen private klinikker i nærheten, så i tillegg til prisen på UL hadde jeg trengt å betale en god del tid og penger for å kjøre til en privat klinikk.

Prøver å tenke at så her tidlig, hvis noen ting blir å gå galt, er det egentlig ingenting jeg kan gjøre om det. Det blir å skje uansett om jeg får tidlig UL eller ikke. Selvfølgelig ønsker jeg at det fant en UL klinikk rett ved siden av huset vårt, som gav helt gratis UL hver eneste dag…
Men jeg vet at det sku ikke heller gjøre noe særlig forskjell på slutt resultatet.

Enten så blir det å gå veien, eller ikke.

Vi håper å satser på at det går. Vi krysser fingrene, beina, alt vi har, at det skal gå bra. Men, på slutten av dagen, er det ikke så mye man kan gjøre for å SIKRE at det blir bra. Dessverre.

Logisk sett vet jeg at hvis det ikke går bra så var det en god grunn til det. Noe som gjorde at babyen hadde ikke klart å leve uansett. Eller kanskje det fantes aldri en baby, bare en tom fostersekk.
Er så mye som er ukjent så tidlig; det er så nervepirrende, så tungt. Men så magisk!

Tenk at det er mest sannsynlig en bitte liten baby der inne, som vokser lit til hver eneste dag! At en så liten ting kan årsake så mye kvalme, så mye trøtthet, så mange dobesøk!

Nei altså, jeg tar det som det kommer. Dag for dag. Er ikke mye annet man KAN gjøre, som sagt. Bare håpe og be at det blir bra

 

[hattivatti911]

Da var HCG resultatet kommet…
Di blei tatt på fredag, da jeg var 15DPO.
Hadde håp om at det sku være over 200 i hvert fall. Det var største håpet.
Ringte i dag for å spørre, fikk høre den var 624 på fredag
Tenk det!! 3 ganger mer enn det jeg hadde ønsket og håpet! Og ikke minst - 624 er den «amerikanske» måten å skrive BF datoen - 6/24. Det må vel bety noe!

624. Det MÅ altså gå bra, eller?

Er så kvalm nå at det eneste som hjelper er å sitt helt i ro, ikke røre på meg i det hele tatt. Det kan plutselig avta, men så fort jeg står opp, begynner gjøre nå, så kommer det voldsomt tilbake…

Tar det dag for dag, er ikke mer en det man kan gjøre.
4+6 etter mens, 4+4 etter EL dato.
Snart er vi 5+0 uansett

 

[hattivatti911]

I dag er jeg 5+0 hvis man regner etter siste mens, 4+5 etter EL.
Har så forferdelig vondt i puppene hver morgen…
Di føler hoven og «spreng» på en måte. Gjør ekstra vondt på brystvortene og på sidene av puppene.
Må altså ta ordentlig tak i dem før jeg kommer opp fra sengen
Bruker ikke ha BH på nå, sia det er så ubehagelig og blir enda mer kvalm av det.
Kvalme kommer noen time etter jeg har våknet, og holder seg til kvelden.

Er ekstra tungt sia det er egentlig bare da jeg kan jobbe - akkurat di timene jeg er dårligst.
Det var helt likens sist, med sønnen min, men det passet mye bedre sia jeg jobbet da som renholder. Var jo toalett overalt! Og var ikke rundt masse folk da.
Når man jobber med mat og masse folk, det blir annerledes. Det er ikke den beste jobben å ha når man når kvalm og alt lukter ekkelt.

Håper det ikke holder seg til uke 16+ denne gangen. Håper det går over fortere. Det må det, mtp at det begynte tidligere…?
Blir sikkert motsatt da, men men, det er vel lov å drømme!

Ellers går livet som det skal…
Blir snart dags å begynne planlegge bursdag til lill gutten her hjemme, og rett etter begynne planlegge til jul

Her er det allerede snø ute sia i går, veldig koselig, men glatt og en sur påminnelse om at det blir bare mørkere og kaldere.

Men at man er (forhåpentligvis) gravid under juletid?! Beste gaven
Tenker begynne bake/lage ferdige deig emner som jeg kan ha i frysen så blir jul baking lit enklere. Kanskje man starter med det i dag hvis formen er bra nok…

 

[hattivatti911]

Nå har jeg vært hos legen.
Og nå er jeg offisielt sykemeldt.
Trudde jeg sku føle en lettelse av å få en offisiell sykemelding, men egentlig så føler jeg meg fortsatt helt drit. Føler meg helt ubrukelig…
Vet at jeg gjør et stort arbeid med å gro en baby, men altså, å bli sykemeldt bare 5 uker på vei
Var legens anbefaling, og med jobben jeg har går det altså ikke å stå kjempe kvalm og måtte springe på do hele tiden.
Men føles uansett kjipt.
Håper det går over fort, men ikke hvis det betyr alt går galt.
Hvis jeg må stå i kvalmen og bare prøve overleve til det eventuelt gir seg, for at ting skal gå bra, så gjør jeg det med glede.

Men er fortsatt ikke nå artig, dette.

 

[hattivatti911]

En uke igjen til første jordmor time
I dag har kvalmen gitt seg lit, og selvfølgelig blir jeg bekymret da.
Men er like vondt i puppene som i går, og tisse behov er like stor, og føler meg sliten, så alt går nok sikkert fint…
Må di første ukene være så slitsomt mentalt? Ønsker det fantes en konkret tegn på at alt går bra.
Det får man senere, selvfølgelig, men føles som en evighet igjen til jeg begynner faktisk kjenne liv og bevegelse.

Anbefaler til alle andre som ønsker seg bli gravid: FINN IKKE UT NÅR DU ER BARE 3+2!!! Er IKKE verdt det i lengden
Føles som det eneste jeg fikk av det var en ekstra uke å være gravid

Selvfølgelig mener jeg ikke det (ikke helt, anyways), men vet at mange vet ikke at di er gravide før i hvert fall 4+0. Når man finner ut så fort det er mulig - 8DPO - så trur jeg at tiden går faktisk myyye saktere

Men men, var jo mitt eget valg, og mitt feil sia jeg er en sånn testetøs
Det må utforskes, hvorfor er det så gøy, så artig, så spennende å ta graviditetstester?

 

[hattivatti911]

I dag er jeg 5+3 hvis man regner etter siste mens.
Jeg var 5+2 når jeg mistet sist.
Føler jeg har gått rundt med klump i halsen hele dagen, bare ventet på at blødningene skulle komme og det sku gå feil denne gangen og.
Hver eneste smerte, hver eneste ting som ikke føles helt 100% rett, har gjort meg livredd.

Står nu og lager tacos til middag.
Det gjorde jeg og akkurat to uker siden; det var dagen jeg fant ut - eller, bekreftet - at jeg er gravid!
Ja, 3+3. Veldig tidlig, det vet jeg
Husker at jeg var så så glad, ventet i spenning på at mannen sku komme hjem, og jeg kunne fortelle han at nå! Nå er vi der igjen!

Er selvfølgelig glad i dag og, at det har gått to uker og jeg er fortsatt gravid, har passert den dagen jeg kom ikke forbi sist, men…
Det er fortsatt tungt. Det er fortsatt vanskelig. Jeg skulle ha vært over 12 uker nå.
Vi hadde kunnet fortelle di venner vi får på besøk i morgen, at vi venter nr 2.
Alt hadde kunnet vært så annerledes.

Er så heldig og takknemlig at jeg blei gravid på nytt ikke så lenge etter, men det er fortsatt vanskelig. Det svir fortsatt i hjertet.

Håper det fortsetter gå bra, håper det blir flere fredager jeg står og lager tacos som gravid.
Det høres lit dumt ut, men det er disse småtingene som gjør så stor inntrykk.

Snart er mannen hjemme. Da skal vi sitte og kose oss; han, jeg, og sønnen. Skal lage ostekake i kveld, som serveres i morgen. Blir en lang, varm dusj i kveld og, og tidlig i seng. Er så ekkelt sliten

Håper alle får en fin kveld og helg

 

[hattivatti911]

Helgen har gått og en ny uke er her.
I morgen blir det 6+0, men symptomene sier minst 8 uker…
Kvalm hele helgen; på lørdag hadde jeg så vondt i magen jeg nesten gråt. Var så oppblåst samt kvalm, og det føltes som at ingenting hjalp. Til slut kom det opp masse, så ille jeg trodde det var kanskje omgangssyke på gang. Men det gav seg da under natten… og det kom ikke på nytt før ca 11:00 neste morgen.
Nå er det ca 10:00, og er så sinnsykt kvalm, sitter og bare venter på at jeg må springe til do og få det gjort.
Er blitt veldig tett i nesa og, og det gjør meg bare enda mer kvalm.
Hver dag blir symptomene mine mer og mer plagsomme. Men tar det som et godt tegn, det er jo lit trøst egentlig. To dager igjen til jordmor time, håper jeg får UL time satt snart og

 

[hattivatti911]

Nå sitter jeg på sykehuset og venter, spent, på ultralyd.
Når jeg var på jordmor på onsdagen, sa ho at ho sku gjøre alt ho kunne for at jeg sku få tidlig tidlig UL.
Senere på dagen fikk jeg innkalling - fikk allerede til fredag!
Som er i dag, altså. Nå. Om 11 minutter.
Sitter her med hjertet i halsen og håper, håper, håper at alt skal gå bra. At det er ikke utenfor livmoren, at jeg får se hjerteslag, at alt ser bra ut.
Håper ikke at det er for tidlig…

Og TENK hvis det er to
Har noen nære og kjære som er helt 100% sikker på at det er tvillinger. Er veldig 50/50 der selv - blir ikke overrasket hvis det er det, men blir heller ikke overrasket hvis det er bare en som er årsaken til det forferdelige oppkasting som har begynt nå i full fart.
Alle tegn, alle symptom, vil foreslå at alt går bra. At alt går som det skal.

Men uansett…
Det kommer lit rosa, lit brunt på papiret av og til. Spesielt di siste 24 timer. Blir så ubeskrivelig stresset over det… hvorfor kommer det? Er det bare uskyldig? Er det starten på det verste?

Mindre enn 10 minutter nå til jeg endelig får svar. Og forhåpentligvis får slappe av litt. Håper og ber for at alt ser bra ut…

 

[Mymlens]

Nå sitter jeg på sykehuset og venter, spent, på ultralyd.
Når jeg var på jordmor på onsdagen, sa ho at ho sku gjøre alt ho kunne for at jeg sku få tidlig tidlig UL.
Senere på dagen fikk jeg innkalling - fikk allerede til fredag!
Som er i dag, altså. Nå. Om 11 minutter.
Sitter her med hjertet i halsen og håper, håper, håper at alt skal gå bra. At det er ikke utenfor livmoren, at jeg får se hjerteslag, at alt ser bra ut.
Håper ikke at det er for tidlig…

Og TENK hvis det er to
Har noen nære og kjære som er helt 100% sikker på at det er tvillinger. Er veldig 50/50 der selv - blir ikke overrasket hvis det er det, men blir heller ikke overrasket hvis det er bare en som er årsaken til det forferdelige oppkasting som har begynt nå i full fart.
Alle tegn, alle symptom, vil foreslå at alt går bra. At alt går som det skal.

Men uansett…
Det kommer lit rosa, lit brunt på papiret av og til. Spesielt di siste 24 timer. Blir så ubeskrivelig stresset over det… hvorfor kommer det? Er det bare uskyldig? Er det starten på det verste?

Mindre enn 10 minutter nå til jeg endelig får svar. Og forhåpentligvis får slappe av litt. Håper og ber for at alt ser bra ut…

Hvordan gikk det?

 

[hattivatti911]

Hvordan gikk det?

Glemte oppdatere

Det gikk kjempebra
Ble malt til 6+3, så jeg er egentlig (akkurat nå i hvert fall) perfekt etter siste mens. Etter EL sku jeg ha vært 6+1, men hadde jo veldig tidlig implantasjon (pos test 8DPO), så det kanskje påvirker.

Fikk se hjerteslag, alt så bra ut med lille bønnen
Gleder meg til OTUL da det blir mye mer å se

 

[Mymlens]

Glemte oppdatere

Det gikk kjempebra
Ble malt til 6+3, så jeg er egentlig (akkurat nå i hvert fall) perfekt etter siste mens. Etter EL sku jeg ha vært 6+1, men hadde jo veldig tidlig implantasjon (pos test 8DPO), så det kanskje påvirker.

Fikk se hjerteslag, alt så bra ut med lille bønnen
Gleder meg til OTUL da det blir mye mer å se

Så kjekt!! Gratulerer!

 

[hattivatti911]

Så kjekt!! Gratulerer!

Tusen takk!
Det føles så mye mer «ekte» nå, når man har sett hjertet slå

 

[hattivatti911]

Dette er så utrolig slitsomt.
Trudde jeg skulle føle med så mye bedre etter UL, og at ting sku føles tryggere.
Men etter en lit skremmende blødning natten etter UL, som var helt borte til morgen, det har vært lit brunt spotting nesten hver dag.
Natten mot lørdag, ca 00:00, kom det en del friskt blod på papiret. Det hadde jeg egentlig forventet meg, sia det var vaginalt UL.
Det brune blodet som kom på papiret dagen etter var og forventet - gammelt blod, ikke sant? Det må vel komme ut noen gang!

Men i går, og i dag, det har av og til vært lit lyst rosa på papiret. Og så litt brunt, mørkt brunt, resten av dagen.

Ringte jordmor og fikk snakket lit ut med ho, det føltes i hvert fall bra.
Meeen trur at det kan egentlig være pga at jeg kaster opp så voldsomt, at jeg begynner spotte bitte lit. Og så legger jeg meg på sofaen umiddelbart etter, så all blod «samles», og når jeg da reiser meg opp fra sofaen, så kommer det ut brunt. Det er teorien min. Det må bare være det. Det KAN ikke være nå feil nå.
Jeg klarer ikke gå igjennom dette på nytt. Ikke mentalt, ikke fysisk, nei.
Det MÅ bli baby til sommer neste år. Tåler ikke en til SA.

Håper og håper at det slutter snart. Gidder ikke med dette stresset heeele tiden. Håper jeg får snart OTUL time, håper jeg fortsetter være gravid, håper alt går bra.

I morgen er jeg 7+0… det begynner nærme seg, den magiske tallet - 12!
Må di neste 36 dager gå fort forbi. Må denne babyen sitt fast der i livmoren. Dette svangerskapet MÅ gå bra!

 

[Honningbie]

Huff, kjenner meg igjen. Og det hjelper ingenting å høre at «det er helt vanlig med små blødninger/spotting tidlig i graviditeten.» Slitsomt å være så bekymret, men jeg håper for deg at det ikke er noe å bekymre seg for

 

[hattivatti911]

Huff, kjenner meg igjen. Og det hjelper ingenting å høre at «det er helt vanlig med små blødninger/spotting tidlig i graviditeten.» Slitsomt å være så bekymret, men jeg håper for deg at det ikke er noe å bekymre seg for

Tusen takk
Begynner føle at håpet forsvinner… mer og mer spotting i kveld… forstår ikke hvorfor det kommer. Ønsker jeg hadde konkret svar…

 

[hattivatti911]

Skjønner egentlig ikke hva jeg skal tenke.
Helt rotet i hodet. Forstår ingenting. Finnes ikke en står grunn til å stresse, men finns heller ikke god grunn til å ikke være stresset. Har spandert dagene i stort sett på sofaen. Ikke gjort nå tungt, ikke vært aktiv. Ingen samleie, ingenting som sku egentlig årsake blødning/spotting.

Så… hvorfor kommer det? Hvorfor er det lit brunt, lit rosa, hver eneste gang jeg tørker? MÅ det være der?
Hvis dette skal ikke gå veien må det bare bli ferdig og gjort nå. Har ikke energien med dette bak og frem.

Klarer ikke, tåler ikke en til SA. Vil selvfølgelig ikke heller få MA… vil helst unngå abort helt. Føler at alt begynner å krasje. All håp jeg hadde begynner forsvinne.

Er kanskje lit dramatisk; har ikke nå kjempe vondt, har ikke kraftig blødninger, og fikk se hjertet slå for bare noen dager sia. Men uansett. Det er så slitsomt og demoraliserende å se blod så ofte. Selv om det er ikke friskt, rødt blod. Selv om det er bare små mengder. Det er fortsett skremmende; er ikke direkte en god tegn, så som kvalme, og ømme bryst, og trøtthet.

Gruer meg nesten til i morgen. Føler at hvis dette går galt, så blir det å gå galt i morgen. Jeg som hadde gledet meg så skikkelig til i morgen, da jeg sku bli 7+0. Skal bli. Det vet jeg ikke egentlig.
Tallene sier det går bra. Legen sier det går bra. Logikken er 50/50. Mine hormoner sier det er allerede over. Jeg selv vet ikke hva jeg skal tenke, gjøre, tro.
Er helt kaos i hodet.

Ligger i sengen med tårer i øynene og en liten flamme håp i hjertet. Håper så mye det gjør vondt. Men tør ikke, samtidig. Vil så gjerne at det skal gå bra, men hvis det ikke skal gå bra, så vil jeg at det skal bare være over allerede…

Gidder ikke med dette 50/50

 

[hattivatti911]

Våkner til mer blod. Blir mer og mer sikker at dette ikke går veien. Er det mulig?? Må dette skje meg på nytt???

Prøvde ringe for å se om jeg kan komme in på sjekk. Di satt i møte til va 9:15, så må sitte her og vente i 20ish grusomme minutter…
Forstår ingenting. Jeg sku ikke stresse lenger. Jeg sku bare ta det med ro, slappe av.
Dette blir umulig. Forstår ikke hva det er jeg gjør feil. Forstår ikke hvorfor dette må skje nå.

Forstår ingenting.

Selvfølgelig er ikke blødninger på helt krise nivå enda, men det ser ikke bra ut. Forbereder meg selv på det verste. Alt føles så tomt.

 

[Honningbie]

Våkner til mer blod. Blir mer og mer sikker at dette ikke går veien. Er det mulig?? Må dette skje meg på nytt???

Prøvde ringe for å se om jeg kan komme in på sjekk. Di satt i møte til va 9:15, så må sitte her og vente i 20ish grusomme minutter…
Forstår ingenting. Jeg sku ikke stresse lenger. Jeg sku bare ta det med ro, slappe av.
Dette blir umulig. Forstår ikke hva det er jeg gjør feil. Forstår ikke hvorfor dette må skje nå.

Forstår ingenting.

Selvfølgelig er ikke blødninger på helt krise nivå enda, men det ser ikke bra ut. Forbereder meg selv på det verste. Alt føles så tomt.

Huff, det er ikke noe moro å ha det sånn
Håper du får tatt en sjekk i dag, og at du får svar!
Satse på at det ikke er noe farlig, og at spiren har det bra