Bkno4349292
Andre møte med forumet
Hei,
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men trenger å få ut litt følelser og frustrasjon.
Jeg har et barn fra før og en samboer som ikke er mye hjemme. Det betyr at jeg er mye alene med datteren vår. Hun har alltid trengt mammaen sin mye, både kveld og natt. Noe som er krevende..
Så til greia. Jeg er en utrolig sosial person og kunne vært sammen med folk hele tiden. I det siste føler jeg at jeg nesten ikke har noen å være med. Føler meg så utrolig ensom. Jeg savner sånn å ha venner som stikker innom (sånn er det på hjemstedet mitt), besteforeldre osv. Spesielt savner jeg å være sammen med noen som har barn, slik at jeg både får være sosial samtidig som jeg får vært med mitt lille gull. Jeg savner også at noen ønsker å
Det såreste er kanskje at jeg har en søster jeg er veldig nær og som bor nært, men de har liksom aldri tid til å være med oss (de har ikke barn og vet de synes det er travelt med hun lille, det har de sagt). Jeg kunne vært sammen med de annenhver dag uten at det hadde blitt for mye for meg. Men en gang i mnd virker som de synes er nok. Og det skulle være så stas å bli tante og onkel.. vanligvis er jeg en person som bare hadde ringt de og stukket innom, men nå føler jeg at hver telefon eller besøk er mas. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Hvordan skal jeg klare å akseptere at det er sånn de vil ha det? Trenger råd.
savner nok også å ha noen i nærheten som av og til kunne passet lille uten at det bare ble mas.
Ingen tvil om at hormonene for graviditeten her har dukket opp. Jeg bare gråter og gråter, hehe. Skal sies at jeg har verdens beste samboer og masse venner rundt meg, men de har ikke barn og er heller ikke av typen som stikker innom.
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men trenger å få ut litt følelser og frustrasjon.
Jeg har et barn fra før og en samboer som ikke er mye hjemme. Det betyr at jeg er mye alene med datteren vår. Hun har alltid trengt mammaen sin mye, både kveld og natt. Noe som er krevende..
Så til greia. Jeg er en utrolig sosial person og kunne vært sammen med folk hele tiden. I det siste føler jeg at jeg nesten ikke har noen å være med. Føler meg så utrolig ensom. Jeg savner sånn å ha venner som stikker innom (sånn er det på hjemstedet mitt), besteforeldre osv. Spesielt savner jeg å være sammen med noen som har barn, slik at jeg både får være sosial samtidig som jeg får vært med mitt lille gull. Jeg savner også at noen ønsker å
Det såreste er kanskje at jeg har en søster jeg er veldig nær og som bor nært, men de har liksom aldri tid til å være med oss (de har ikke barn og vet de synes det er travelt med hun lille, det har de sagt). Jeg kunne vært sammen med de annenhver dag uten at det hadde blitt for mye for meg. Men en gang i mnd virker som de synes er nok. Og det skulle være så stas å bli tante og onkel.. vanligvis er jeg en person som bare hadde ringt de og stukket innom, men nå føler jeg at hver telefon eller besøk er mas. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Hvordan skal jeg klare å akseptere at det er sånn de vil ha det? Trenger råd.
savner nok også å ha noen i nærheten som av og til kunne passet lille uten at det bare ble mas.
Ingen tvil om at hormonene for graviditeten her har dukket opp. Jeg bare gråter og gråter, hehe. Skal sies at jeg har verdens beste samboer og masse venner rundt meg, men de har ikke barn og er heller ikke av typen som stikker innom.