Føler meg så alene

Bkno4349292

Andre møte med forumet
Hei,
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men trenger å få ut litt følelser og frustrasjon.
Jeg har et barn fra før og en samboer som ikke er mye hjemme. Det betyr at jeg er mye alene med datteren vår. Hun har alltid trengt mammaen sin mye, både kveld og natt. Noe som er krevende..
Så til greia. Jeg er en utrolig sosial person og kunne vært sammen med folk hele tiden. I det siste føler jeg at jeg nesten ikke har noen å være med. Føler meg så utrolig ensom. Jeg savner sånn å ha venner som stikker innom (sånn er det på hjemstedet mitt), besteforeldre osv. Spesielt savner jeg å være sammen med noen som har barn, slik at jeg både får være sosial samtidig som jeg får vært med mitt lille gull. Jeg savner også at noen ønsker å
Det såreste er kanskje at jeg har en søster jeg er veldig nær og som bor nært, men de har liksom aldri tid til å være med oss (de har ikke barn og vet de synes det er travelt med hun lille, det har de sagt). Jeg kunne vært sammen med de annenhver dag uten at det hadde blitt for mye for meg. Men en gang i mnd virker som de synes er nok. Og det skulle være så stas å bli tante og onkel.. vanligvis er jeg en person som bare hadde ringt de og stukket innom, men nå føler jeg at hver telefon eller besøk er mas. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Hvordan skal jeg klare å akseptere at det er sånn de vil ha det? Trenger råd.
savner nok også å ha noen i nærheten som av og til kunne passet lille uten at det bare ble mas.

Ingen tvil om at hormonene for graviditeten her har dukket opp. Jeg bare gråter og gråter, hehe. Skal sies at jeg har verdens beste samboer og masse venner rundt meg, men de har ikke barn og er heller ikke av typen som stikker innom.
 
Hei! Vond lesning og trist at du har det sånn. Dette er ikke svaret på alt, men er det åpenbarnehage der du bor? Her vi bor er det 2 ganger i uken og det er en god sosialarena både for foreldre og barn :)
 
Sender deg en klem ❤️ Føler litt på det samme selv. Har ei «bestevenninne» i nærheten. Hun tar nesten aldri kontakt. Jeg vet jo at jeg som alenemor til et barn med dia ikke har de største mulighetene til å være sosial, men hun kunne jo kommet på besøk. Ikke én gang etter jeg fortalte jeg var gravid, for 4 uker siden, så har hun spurt hvordan det går. Ikke fått en melding på 7-8 mnd, kun tagget meg i memes. Har barndomsvennene mine i Oslo, to av dem er gravide, men får nesten aldri sett dem :( jeg trives godt alene, men kjenner det begynner å bli litt ensomt å sitte alene på sofaen hver eneste kveld, som jeg har gjort siste året. Hadde gjerne funnet på ting sammen med deg/dere hadde du bodd nærmere ❤️ Men det gjør du sikkert ikke :/ (innlandet).
 
Veldig trist å høre at du føler det slik! Kjempeglad for at du lufter tankene dine her, veldig viktig å snakke om :Heartred De vennene dine som ikke har barn, hadde det vært en idé å snakket med noen av dem om hvordan du føler deg, slik dem blir obs på hvordan du har det? Kan jo hende dem tenker at dere har mer en nok med ungen og at hverdagen går i ett? Kanskje dem egentlig har lyst å være mer sammen med dere, men at dem føler dem ikke vil mase? Kan jo i hvert fall spør om noen har lyst å henge mer? Vet flere av mine venner tenker slik iallfall :Heartred Åpenhet og ærlighet er iallfall mitt beste råd, selv om jeg skjønner veldig godt at det ikke alltid er like lett :Heartred
 
Tusen takk for fine svar❤️setter utrolig stor pris på det. Det hjalp mye å bare få sette ord på hvordan det er. Begynner å komme litt til meg selv igjen, er vanligvis en person som tar tak i ting, så skal nok klare dette også. Skal høre med vennene mine. Klem til dere alle❤️
 
Sender deg en klem ❤️ Føler litt på det samme selv. Har ei «bestevenninne» i nærheten. Hun tar nesten aldri kontakt. Jeg vet jo at jeg som alenemor til et barn med dia ikke har de største mulighetene til å være sosial, men hun kunne jo kommet på besøk. Ikke én gang etter jeg fortalte jeg var gravid, for 4 uker siden, så har hun spurt hvordan det går. Ikke fått en melding på 7-8 mnd, kun tagget meg i memes. Har barndomsvennene mine i Oslo, to av dem er gravide, men får nesten aldri sett dem :( jeg trives godt alene, men kjenner det begynner å bli litt ensomt å sitte alene på sofaen hver eneste kveld, som jeg har gjort siste året. Hadde gjerne funnet på ting sammen med deg/dere hadde du bodd nærmere ❤️ Men det gjør du sikkert ikke :/ (innlandet).

Skulle gjerne hengt med deg også Srh, men bor dessverre på vestlandet. Håper du også finner noen, og forhåpentligvis noen andre enn «bestevenninna di». Du fortjener noen som tar mer kontakt enn som så. Jeg ville prøvd å ta kontakt med henne et par ganger og deretter se om hun tar kontakt i ettertid.
 
Skulle gjerne hengt med deg også Srh, men bor dessverre på vestlandet. Håper du også finner noen, og forhåpentligvis noen andre enn «bestevenninna di». Du fortjener noen som tar mer kontakt enn som så. Jeg ville prøvd å ta kontakt med henne et par ganger og deretter se om hun tar kontakt i ettertid.
❤️
 
Du er ikke alene, jeg er selv veldig mye alene, mannen jobber borte... Jeg er avhengig av barnepass da jeg ofte har en del møter på kveldstid... Så føler ikke for å be så mye mer enn det..
Det er også veldig vanlig å føle seg litt ekstra nedstemt i denne perioden med tanke på hormonene... Glad jeg har godt selskap og kos fra mine to, gleder meg til uke 12 og ul sånjeg kan fortelle dem nyheten :Heartpink
 
Synes du er kjempetøff som setter ord på slike følelser - det er mye bedre å få satt ting ned på papiret eller ´snakket´ med oss her inne enn å kun sitte alene med tankene. :Heartred Kjempetøff er du!
 
Kjenner meg godt igjen! Men rekner med du har flytta til samboeren din sin heim plass siden du nevner heimplassen din som noko som var..?

Du klare nok å ta tak i dette og lufte for vennene dine når hormonene lander litt :happy: men, i forhold til søstera di vil eg berre dele litt erfaring. Når eg var gravid var eg veldig nært min lillebror (eg var 24 og han 19), og han skulle bli veeerdens beste onkel. Men når babyen kom syns han det berre var kav. Han fekk også ein kjæreste og ingen av dei kom på besøk til oss noko særlig, og kom dei så var då ungene (eg fekk to tette) berre ork.. var veldig trist og leit og eg nevnte det fleire ganger. Nå, 5-6 år etter er det stoooor forandring. Dei bruker MYKJE tid med barna og tar mykje meir kontakt med oss. Eg og svigerinna mi er også blitt veldig close. Dei bur i Oslo og eg på Vestlandet, men dei er på besøk 3-4 ganger i året. Så eg trur nok at søstera di trenge litt meir tid på seg å bli vande med alt, og kanskje få eit nytt perspektiv også :happy:
 
Back
Topp