Følelsen av å aldri bli mamma....

[Det er ikke bare bare Bernt]

Hei!
Jeg har så lenge jeg kan huske, visst at jeg ville bli mamma - altså hatt et ønske om å bli mamma! Samtidig med det ønsket har jeg også alltid hatt en frykt for at jeg ikke ville bli det.

Vi begynte å prøve i oktober 2009 og prøvde i et års tid før vi søkte hjelp. Utenom litt dårlige svømmere var det ikke noe "feil" med oss. Så da enkel pergo, etterfulgt av to doble kurer ikke fungerte ble det ivf for oss. Jeg ble først lettet for å endelig få hjelp, men ble så slått i bakken av tanker om at "hva om dette ikke vil fungere for oss, det er jo siste utvei... Hva om jeg aldri får oppleve å bli gravid, gå gravid - alt som kunne tenkes "hva om det ikke" i forbindelse med det å bli gravid og få barn kvernet i hodet mitt. I perioden 2011 til 2013 gikk vi igjennom tre ivf + fryseforsøk. De negative g-testene stod i kø, tiltross for at eggene var av kjempe kvalitet. Så da siste forsøk, aller siste egg ble satt inn gråt jeg mine såre tårer for enda et mislykket forsøk (var jo helt sikker på at det ikke ville gå...). Men, det skulle vise seg at det var akkurat det egget som festet seg og ble til verdens skjønneste jente! Hun er nå to år og storesøster! Lillesøster er vår andre vidunder og kom til verden nå i mai! Hun er - til vår store overraskelse - hjemmelaget!
Vi var kommet så langt i bearbeidelsen av at vi nok ikke ble biologiske foreldre i 2013, at vi meldte oss på og gjennomførte adopsjonsforberedende kurs. Så ja, jeg kan relatere meg til følelsene dine og forhåpentligvis gi deg litt håp på veien om at det kan gå tiltross for følelsen du har Det er forferdelige tanker å kverne på og jeg måtte til sist ha hjelp å håndtere de, for de ble altoppslukende. Jeg håper du snart får oppleve det å bli mamma - lykkeønsker sendes avgårde!

Om du vil, er det bare til å pm meg Det er godt å ha noen å "snakke" med!

Hei Først av alt, gratulerer med dine to barn<3 Så deilig. Ja, jeg har alltid ønsket meg barn, men til motsetning av deg så føler jeg at jeg aldri vil bli mamma. Det er så vanskelig følelse å forklare bare. Jeg ønsker og håper, og har alltid visst hva jeg vil , men har en følelse av at det aldri vil skje. Skikkelig forferdelig følelse. Jeg tror den kan sammenlignes med de som er overbevist om at de er syke, eller vil få en sykdom. Det er det eneste jeg kan relatere det til.
Jeg får MYE mer håp av å lese solskinnshistorier som dine, så det er håp der <3 Jeg skal prøve tenke anderledes fremover, noe jeg lovte en annen her inne, men det er jo veeeeldig vanskelig når det er en ting man bare ikke føler at skal skje. Jeg føler så sykt hva du mener med den frykten for å prøve IVF tilfelle ikke det heller funker, hva skjer da liksom.? Det hadde jeg bare ikke taklet å høre, så jeg tørr ikke å prøve noe mer enn hormoner og inseminasjon. Jeg unner deg, og alle andre, så sykt mye for deres iherdige innsats og tålmodighet på denne veien. Hvem skulle tro at dette ville bli så altoppslukende og følelser av umulighet.. Jeg er så glad for at det gikk deres vei, da det gir sunn næring til å bryte ned min destruktive tankegang. Tusen hjertelig takk for din historie, og varme ord <3 Jeg kommer garantert til å pm deg, da jeg føler at dette er min måte å få hjelp på. Dere her inne er jo de beste til å forstå.

 

[forevermamma]

Sender deg en klem Ikke mist håpet!

 

[<3 Juli2014 - mai2016 <3]

Hei Først av alt, gratulerer med dine to barn<3 Så deilig. Ja, jeg har alltid ønsket meg barn, men til motsetning av deg så føler jeg at jeg aldri vil bli mamma. Det er så vanskelig følelse å forklare bare. Jeg ønsker og håper, og har alltid visst hva jeg vil , men har en følelse av at det aldri vil skje. Skikkelig forferdelig følelse. Jeg tror den kan sammenlignes med de som er overbevist om at de er syke, eller vil få en sykdom. Det er det eneste jeg kan relatere det til.
Jeg får MYE mer håp av å lese solskinnshistorier som dine, så det er håp der <3 Jeg skal prøve tenke anderledes fremover, noe jeg lovte en annen her inne, men det er jo veeeeldig vanskelig når det er en ting man bare ikke føler at skal skje. Jeg føler så sykt hva du mener med den frykten for å prøve IVF tilfelle ikke det heller funker, hva skjer da liksom.? Det hadde jeg bare ikke taklet å høre, så jeg tørr ikke å prøve noe mer enn hormoner og inseminasjon. Jeg unner deg, og alle andre, så sykt mye for deres iherdige innsats og tålmodighet på denne veien. Hvem skulle tro at dette ville bli så altoppslukende og følelser av umulighet.. Jeg er så glad for at det gikk deres vei, da det gir sunn næring til å bryte ned min destruktive tankegang. Tusen hjertelig takk for din historie, og varme ord <3 Jeg kommer garantert til å pm deg, da jeg føler at dette er min måte å få hjelp på. Dere her inne er jo de beste til å forstå.

Takk for gratulasjoner
Ser at jeg formulerte meg litt klumsete; hos meg var det mer en frykt for at jeg aldri skulle bli mamma, enn en følelse. Så da vi trengte hjelp for å bli gravid ble det en bekreftelse på frykten min og tankene om at jeg aldri skulle få oppleve det å bære frem et barn... Jeg måtte prøve IVF, selv om jeg kjente fysisk og psykisk på frykten av vi ikke ville klare det. Vi er alle forskjellige og der du sier du ikke hadde taklet evt nederlag ved ivf, hadde ikke jeg taklet å gå videre i livet uten å prøve IVF, for tenk visst det fungerte... og det gjorde jo heldigvis det for vår del

 

[Det er ikke bare bare Bernt]

Takk for gratulasjoner
Ser at jeg formulerte meg litt klumsete; hos meg var det mer en frykt for at jeg aldri skulle bli mamma, enn en følelse. Så da vi trengte hjelp for å bli gravid ble det en bekreftelse på frykten min og tankene om at jeg aldri skulle få oppleve det å bære frem et barn... Jeg måtte prøve IVF, selv om jeg kjente fysisk og psykisk på frykten av vi ikke ville klare det. Vi er alle forskjellige og der du sier du ikke hadde taklet evt nederlag ved ivf, hadde ikke jeg taklet å gå videre i livet uten å prøve IVF, for tenk visst det fungerte... og det gjorde jo heldigvis det for vår del

Ja, akkurat sånn føler jeg det! Frykten for at frykten min og følelsene mine skal bekreftes. Seriøst, den siste linjen din der fikk meg til å våkne litt! Tenk HVIS det faktisk fungerer, så skal man droppe det pga sin egen frykt. Nei, vettu hva, det var virkelig wake up call. Hadde ikke du gjort det, så hadde jo ikke du hatt dine. Så sant det du skriver. Dette hjalp veldig. Tenk hvis vårt barn blir til gjennom IVF, og så skal jeg velge å ikke gjøre det pga frykt og en følelse? Tusen takk, kjære deg❤ Så kloke ord. Jeg føler at du forstod frykten min, og at det kanskje er mer normalt enn hva jeg tror. Jeg hater bare den magefølelsen min, som ikke alltid har rett! Jeg vil nok en dag se tilbake å ikke angre ett sekund, på noen valg, uansett hvor tøft og håpløst det virker og vil virke fremmover, nettopp fordi man sitter med ett, eller flere barn rundt seg sånn som du ❤ Igjen, takk. God klem

 

[TGjest]

Kjenner meg så UTROLIG godt igjen i det du skriver.. Men samtidig er jo så heldig å vær Mamma til 2
MEN! Jeg er ikke sammen med barnefaren lengre og vi deler barna 50/50...
Det er UTROLIG sårt den uken jeg ikke har dem, jeg føler meg misslykket som Mamma rett å slett.
Har funnet verdens fantastiske reverve Pappa, en som virkelig hadde stilt opp og tatt Fars rollen 100%...
Men så fikk min nye sambo lymefekreft
Vi har ikke fryst ned noe og tar det som det kommer, men jeg har sagt det til han at jeg virkelig håper å bli Mamma igjen, for jeg vil så gjerne ha noen med meg 24/7 og at vi skal "fungere" som en felles familie.
Han hadde blitt verdens beste Pappa, jeg føler skikkelig presset at vi skal klare det.. Men vet egentlig at det blir så å vinne i lotto nå som han har hatt cellegift behandling.

Helt forferdelig følelse og IKKE få det til, og ønsket er så UTROLIG stort!

 

[<3 Juli2014 - mai2016 <3]

Ja, akkurat sånn føler jeg det! Frykten for at frykten min og følelsene mine skal bekreftes. Seriøst, den siste linjen din der fikk meg til å våkne litt! Tenk HVIS det faktisk fungerer, så skal man droppe det pga sin egen frykt. Nei, vettu hva, det var virkelig wake up call. Hadde ikke du gjort det, så hadde jo ikke du hatt dine. Så sant det du skriver. Dette hjalp veldig. Tenk hvis vårt barn blir til gjennom IVF, og så skal jeg velge å ikke gjøre det pga frykt og en følelse? Tusen takk, kjære deg❤ Så kloke ord. Jeg føler at du forstod frykten min, og at det kanskje er mer normalt enn hva jeg tror. Jeg hater bare den magefølelsen min, som ikke alltid har rett! Jeg vil nok en dag se tilbake å ikke angre ett sekund, på noen valg, uansett hvor tøft og håpløst det virker og vil virke fremmover, nettopp fordi man sitter med ett, eller flere barn rundt seg sånn som du ❤ Igjen, takk. God klem

Så bra at du føler at det jeg skrev gav deg nye vinkler på de tunge følelsene og forhåpentligvis setter spirer for andre tanker om ivf.
Vi tar en sats på at magefølelsen din er HELT på bærtur akkurat i dette spørsmålet
Du er ikke alene med følelsen, det er nok mange som oss som har slitt og sliter med lignende tanker. Jeg tror frykten for at jeg ikke kunne bli mor "alltid" har vært hos meg pga det sterke ønsket om å nettopp; bli mor... Så det er muligens det magefølelsen din er - frykten for at det inderlige ønsket om å bli mor, ikke skal bli realisert? Uansett, veien er tung når ønsket er så stort og det tar tid. Det skulle jo helst ha skjedd i går!

 

[LuckyGirl29]

Åh, gratulerer med sønn <3 !! Så godt å lese dette! Kan jeg spørre deg om hvor mange år dere prøvde, hva dere gjorde for å få det til? Jeg hater disse destruktive tankene, men oppriktig talt så føles det aldri som at jeg vil bli mor. Det kjennes bare ut som en skikkelig stor kjærlighetssorg !
Jeg fikk håp av å lese dine, og andres meldinger her, og jeg skal love deg å ikke mistet håpet fremover. Tenke nye baner, men det er veldig vanskelig!
Er det ikke rart, at man alltid finner tanker som "slår" en selv? Jeg er sikker på at du er en fantastisk mor!! Og sikker på at du strekker til , og veldig mye ekstra <3 Takk for gode ord, og klemmer. God klem

Åååååå tusen takk for mange fine ord Blir helt rørt jeg Trengte det på en grå mandag

Vi har ikke brukt prevensjon på iallfall 6 år, så tok litt tid før den satt! Men det er alltid håp, og du kommer til å oppleve å bli Mamma

 

[endeli'85]

Jeg skjønner godt følelsen! Jeg var helt overbevist om at vi aldri kom til å få egne barn, og den følelsen er så vond! Etter at vi hadde prøvd i 1,5 år dro vi til et fertilitetssenter og begge to ble utredet, uten å finne en årsak til barnløsheten. Vi fikk valget mellom pergo, innseminering og ivf, og valgte å forsøke med pergo. Fikk da enkel kur, men fikk også ovitrelle sprøyte etter at gynekologen hadde sett med ultralyd at pergo hadde fungert som den skulle. Skulle starte med crinone get etterlengtet dager, og jeg husker jeg spurte legen "skal jeg bare fortsette å ta den til jeg får mensen da?" "Nei, til du er 8 uker på vei" svarte han og smilte. Jeg smilte tilbake, men hadde null tro på akkurat det. Men mensen kom ikke, og plutselig satt vi der med en positiv test i hånda, 2 år etter at vi begynte å prøve. Og den følelsen, den unner jeg deg virkelig. Nå er jeg 18 uker på vei, og nyter det!

Ikke gi opp. Og som en skrev over her, ikke avskriv ivf pga frykt, for når du sitter der med en positiv test i hånda vil det være så verdt det! Og jeg har troa på at det vil du få oppleve en dag! Jeg ønsker deg lykke til!

 

[Det er ikke bare bare Bernt]

Kjenner meg så UTROLIG godt igjen i det du skriver.. Men samtidig er jo så heldig å vær Mamma til 2
MEN! Jeg er ikke sammen med barnefaren lengre og vi deler barna 50/50...
Det er UTROLIG sårt den uken jeg ikke har dem, jeg føler meg misslykket som Mamma rett å slett.
Har funnet verdens fantastiske reverve Pappa, en som virkelig hadde stilt opp og tatt Fars rollen 100%...
Men så fikk min nye sambo lymefekreft
Vi har ikke fryst ned noe og tar det som det kommer, men jeg har sagt det til han at jeg virkelig håper å bli Mamma igjen, for jeg vil så gjerne ha noen med meg 24/7 og at vi skal "fungere" som en felles familie.
Han hadde blitt verdens beste Pappa, jeg føler skikkelig presset at vi skal klare det.. Men vet egentlig at det blir så å vinne i lotto nå som han har hatt cellegift behandling.

Helt forferdelig følelse og IKKE få det til, og ønsket er så UTROLIG stort!

Veldig trist å høre om situasjonen til samboeren din. Forferdelig vanskelig også for de som er pårørende. Jeg håper først og fremst at situasjonen hans blir bedre, og blir frisk Er jo godt å sette fokus på noe helt annet. Men det blir veldig sårt når man ikke får det til, ja. Håper han blir frisk slik at dere kan få en spire raskt etter avsluttet cellegift. Mange gode klemmer

 

[Det er ikke bare bare Bernt]

Så bra at du føler at det jeg skrev gav deg nye vinkler på de tunge følelsene og forhåpentligvis setter spirer for andre tanker om ivf.
Vi tar en sats på at magefølelsen din er HELT på bærtur akkurat i dette spørsmålet
Du er ikke alene med følelsen, det er nok mange som oss som har slitt og sliter med lignende tanker. Jeg tror frykten for at jeg ikke kunne bli mor "alltid" har vært hos meg pga det sterke ønsket om å nettopp; bli mor... Så det er muligens det magefølelsen din er - frykten for at det inderlige ønsket om å bli mor, ikke skal bli realisert? Uansett, veien er tung når ønsket er så stort og det tar tid. Det skulle jo helst ha skjedd i går!

Det satte ting i perspektiv, ja Takk for så mange forståelsesfulle og gode ord! Jeg skal lese igjennom denne tråden hver gang jeg føler den følelsen og frykten. Det er så sant det du skriver : ". Jeg tror frykten for at jeg ikke kunne bli mor "alltid" har vært hos meg pga det sterke ønsket om å nettopp; bli mor... Så det er muligens det magefølelsen din er - frykten for at det inderlige ønsket om å bli mor, ikke skal bli realisert? " .... Veldig godt poeng.
Igjen, tusen takk. Og ja, alt skulle gjerne skjedd i går

 

[Anwēn]

Åh! Jeg får vondt i hjerterota av å lese hvordan du har det..

Selv stod jeg utenfor Kirkenes sykehus på parkeringsplassen alene for noen måneder siden og gråt og gråt, da jeg akkurat hadde fått beskjed om at jeg hadde PCOS og at det kom til å bli vanskelig for oss å få barn. Jeg er i PP2 nå og prøver å tenke positivt, men kjenner igjen noen av tankene du har..

Ikke gi opp! Det er enda masse hjelp å få, og mange sjangser igjen! Skjønner at det er tøfft, du kan alltid sende PM om du vil

 

[miriam85]

Tusen takk for svar<3 Så utrolig trist å høre at du har mistet....og at du også er i samme sko som meg... Jeg var også gravid for mange år siden (6 år siden) , med exen min, men det var på p-pille(!!!) og IKKE ønsket/planlagt.. En venninne av meg på den tiden sa at jeg burde ta vare på barnet, og fulgte opp med en historie om sin tante som tok abort og ALDRI ble gravid igjen.. Den historien har bare brent seg fast!! Det er virkelig forferdelig følelse!

Det er "godt" å vite at man ikke er alene. Føles veldig uretferdig å ikke klare å lage et barn som er så ønsket. Jeg øsnker deg masse lykke på veien, og håper VIRKELIG at du får positive tester, som varer i 9 mnd veldig snart<3 God klem

Da er det ikke umulig for deg å bli gravid, hvis har vært gravid. Nå vet jeg ikke om du er overvektig, men jeg har enn venninne som ikke brukte prevensjon på 5år og hun ble ikke gravid. Så slanket hun seg og ble gravid med en gang og fikk 2 barn til de neste årene.

 

[lillemmy]

Her tok dæ 2 år før vi vart gravid og alt va fint her. Husk å ikke stress å ta dæ mæ ro og lev normalt vi stressa mye den første tia og vips så skjedde dæ her

 

[Det er ikke bare bare Bernt]

Da er det ikke umulig for deg å bli gravid, hvis har vært gravid. Nå vet jeg ikke om du er overvektig, men jeg har enn venninne som ikke brukte prevensjon på 5år og hun ble ikke gravid. Så slanket hun seg og ble gravid med en gang og fikk 2 barn til de neste årene.

Jeg er bare livredd for å ikke bli det igjen:/ Nei, jeg er ikke overvektig. Jeg har en del muskler, så BMI blir feil å regne på meg (men den er ca 23) Trener regelmessig og spiser sunt, så her kan ikke det gjøres noe tiltak. Men når det er sagt, når jeg var på mitt tynneste (Jeg bare løp, og mistet mye muskler og resten av fettet mitt ) og veide 62 kg, da var syklusene mine 28-29 dager. Men det var ekstremt slitsomt å holde den lave vekten for meg. Vi har blitt veldig raskt tilbudt IVF, men vi har takket nei.. Det er sikkert fordi jeg er "normal" , trener , spiser bra, har EL av meg selv, men fortsatt ikke får det til.

Takk for at du delte<3

 

[Det er ikke bare bare Bernt]

Her tok dæ 2 år før vi vart gravid og alt va fint her. Husk å ikke stress å ta dæ mæ ro og lev normalt vi stressa mye den første tia og vips så skjedde dæ her

<3 Gratulerer. Hvor langt er du på vei? Eller har du født?=)

 

[lillemmy]

<3 Gratulerer. Hvor langt er du på vei? Eller har du født?=)

E har ei på snart 10 mnd no husk å ikke gi opp håpe husk å kjenn på livmortappen kvar dag og så kjenn du meir sjøl enn å ta el test og tar mye på kroppen å tæst heile tia.. å vagirtor tbl kan og jølp vess ph verdien e sur og brukte dæ i nån daga og då satt lille i magen

 

[Glad sau]

Forstår godt det er tungt og bære på disse tankene. Og dere har prøvd en god stund så da blir det ikke lettere :-/ jeg hadde selv den følelsen. Helt forferdelig.. brenn sikker på at jeg ikke kunne få barn. Nå har vi ei jente på 1.5 år og skal prøve på nr 2. Og den samme følelsen er tilbake. Er i pp 7 og sikker på at vi aldri får nr 2. Så kjenner følelsen :-/ håper spiren din snart sitter. Det fortjener du <3

 

[Det er ikke bare bare Bernt]

E har ei på snart 10 mnd no husk å ikke gi opp håpe husk å kjenn på livmortappen kvar dag og så kjenn du meir sjøl enn å ta el test og tar mye på kroppen å tæst heile tia.. å vagirtor tbl kan og jølp vess ph verdien e sur og brukte dæ i nån daga og då satt lille i magen

Tusen takk for gode råd <3 Hva het de tablette, og hvor kjøpte du dem?

 

[Det er ikke bare bare Bernt]

Forstår godt det er tungt og bære på disse tankene. Og dere har prøvd en god stund så da blir det ikke lettere :-/ jeg hadde selv den følelsen. Helt forferdelig.. brenn sikker på at jeg ikke kunne få barn. Nå har vi ei jente på 1.5 år og skal prøve på nr 2. Og den samme følelsen er tilbake. Er i pp 7 og sikker på at vi aldri får nr 2. Så kjenner følelsen :-/ håper spiren din snart sitter. Det fortjener du <3

Så "godt" å høre at du kjenner deg igjen, og du har klart å få det til -det gir meg positive tanker Hvor lenge brukte dere på førstemann? Jeg tror spiren sitter for deg veldig snart <3
Takk for gode ord <3

 

[Glad sau]

Så "godt" å høre at du kjenner deg igjen, og du har klart å få det til -det gir meg positive tanker Hvor lenge brukte dere på førstemann? Jeg tror spiren sitter for deg veldig snart <3
Takk for gode ord <3

Vi brukte 5 pp på førstemann. Men mannen jobber på sjøen så han var ikke alltid hjemme under el. Samme problemer nå også:-/

Satser på at vi kommer på termin forum snart begge to