Følelsen av å aldri bli mamma....

Det er ikke bare bare Bernt

Gift med forumet
Septembergull'17
Det er en sak jeg har tenkt på å dele her inne på BV en stund nå, og jeg føler at jeg må dele og søker forståelse og håp. Dette er en sak jeg egentlig har følt på lenge, også før vi startet å prøve i januar 2015.
Jeg har alltid, helt siden jeg var liten jente gledet meg til å bli mor. Jeg visste at jeg vil ha barn fra tidlig alder. Men av en eller annen grunn så føler jeg at jeg aldri kommer til å bli mamma.... Og det er en helt forferdelig følelse å ha! Jeg har prøvd å prate om det til gynekolog, lege og homeopaten min, men jeg føler liksom ikke at de forstår 100% hva jeg mener. Jeg mener virkelig at jeg føler at jeg aldri kommer til å se positiv test som holder seg positiv, gå gravid, føde eller se mitt eget barn, og gi h*n den kjærligheten som jeg har. Det virker bare for surrealistisk, og for stort for meg at det skal skje, og jeg føler at jeg aldri kommer til å være så heldig! Alle rundt meg blir gravide, og jeg virkelig unner dem det!:Heartpink Alle her inne på BV som også blir det, unner jeg det 100%. Jeg blir overhode ikke bitter for det, selvom jeg vet at mange får den følelsen. Det er en følelse jeg ikke får, mens denne følelsen av å aldri se mannen min sitt og mitt barn, er bare uutholdelig vond!
Selvom jeg tester etter EL hver måned, tar vitaminer osv, hormoner og holder meg frisk og rask, så føler jeg fortsatt at det aldri vil skje. Jeg har alltid et lite håp når jeg tester med g-test, men sammtidig så får jeg denne følelsen som sier til meg, at det aldri vil skje.. Som sagt, dette er ikke en følelse jeg har fått nå med tiden som en prøver, den har jeg hatt før vi startet aktivt.
Jeg PRØVER å ikke tenke i disse banene, jeg føler jo meg smågal og så sykt negativ, og føler at denne ufivillige barnløsheten er min skyld, men det er jo helt umulig å ikke tenke på noe som føles så sterkt ! Jeg får helt klump i halsen av å bare skrive om det.
Mannen min forstår meg, og han er jo bare verdens fineste støttespiller, men hva hjelper det hva han sier om at vi vil få det til, når jeg føler det stikk motsatt så sterkt? :(.
Vi har nå prøvd aktivt siden januar 2015, 19PP, hans sæd er fin og jeg sliter med moderat PCO, men har EL hver mnd som bekreftes av temperatur. Jeg har tatt HSG-røntgen og eggledere var fine. Vi prøver ut hormoner nå, pergo dobbel kur, og skrekken min er bare å prøve ut noe annet fordi jeg takler ikke å få negative resultater MED hjelp. Jeg tørr rett og slett ikke IVF i frykt om å ikke klare det heller, og da få bekreftet mine følelser om å aldri bli mamma:(...

Er det noen her som virkelig forstår hva jeg mener med dette, og har følt/føler det samme som meg, og som gjerne nå enten er gravid, eller har fått barn? Det er helt forferdelig følelse å ha, da mitt største ønske er å bli mamma. Jeg søker virkelig etter noen som har følt, eller føler det samme.

Setter stor pris på de som tar seg tid til å svare meg <3
 
Jeg kan bare si at jeg kjenner på akkurat de samme følelsene som deg... har vært gravid 2 ganger, en gang for mange år siden, og en MA nå i vår. Vi går i gang med PP14 nå når TR kommer i uka. Mer trøst har jeg dessverre ikke da jeg er svært pessimistisk selv. Sender deg en klem og gode lykkønskninger ❤️
 
Jeg kan bare si at jeg kjenner på akkurat de samme følelsene som deg... har vært gravid 2 ganger, en gang for mange år siden, og en MA nå i vår. Vi går i gang med PP14 nå når TR kommer i uka. Mer trøst har jeg dessverre ikke da jeg er svært pessimistisk selv. Sender deg en klem og gode lykkønskninger ❤️

Tusen takk for svar<3 Så utrolig trist å høre at du har mistet....og at du også er i samme sko som meg... Jeg var også gravid for mange år siden (6 år siden) , med exen min, men det var på p-pille(!!!) og IKKE ønsket/planlagt.. En venninne av meg på den tiden sa at jeg burde ta vare på barnet, og fulgte opp med en historie om sin tante som tok abort og ALDRI ble gravid igjen.. Den historien har bare brent seg fast!! Det er virkelig forferdelig følelse!

Det er "godt" å vite at man ikke er alene. Føles veldig uretferdig å ikke klare å lage et barn som er så ønsket. Jeg øsnker deg masse lykke på veien, og håper VIRKELIG at du får positive tester, som varer i 9 mnd veldig snart<3 God klem
 
Jeg føler med deg ❤️ Der mine venninner er livredde for å bli gravide, er jeg livredd for å aldri bli gravid. Tanken om barn har jeg hatt siden ung alder, men vissheten om mangel på menstruasjon og eggløsning har også vært tilstede siden 13-14 års alder. Jeg er faktisk livredd for å feile med akkurat dette.
 
Så vondt det må være å kjenne på :'-( Sender deg gode styrkeklemmer. På dette forumet vil man jo som langvarig prøver hele tiden bli påminnet andre som blir gravide, så jeg kan jo tenke meg til at det blir sårt selv om du unner andre den lykken.
Vet jo at det ikke var oppmuntring du søkte med det du skrev, og det er ikke sikkert at du en gang ønsker å motta akkurat det nå når alt ser håpløst ut for deg. Men jeg har nå et stort håp for deg i og med at det ikke er funnet noe galt hos deg eller mannen din pr i dag. Om/når du har prøvd alle hjelpemidler som finnes å prøve ut uten IVF, og om du fortsatt da ikke blir gravid så tror jeg veldig på at dere skal få oppleve gleden det er å bli foreldre med ekstra hjelp!
Jeg har jo (heldigvis) ikke måtte kjenne på akkurat den følelsen før... Men kan bare si at jeg føler virkelig med deg! ❤
 
Jeg har alltid tenkt og følt at jeg ikke kunne bli mamma. Så kjenner meg igjen i hva du skriver.

Mannen og jeg hadde prøvd i mange år, men med min pcos, så gikk ikke det så lett! Negative tester hele tiden :yuck:
Men i juni i fjor lyste det en positiv test til meg, og har nå en sønn på 6 mnd :)
Så håpet må du aldri miste, lov meg det! Uansett hva!

Jeg kan ha litt de samme følelsene fortsatt, men heller den at man ikke strekker til, er ikke flink nok som Mamma:shy:

Sender over noen styrkeklemmer :D
 
Jeg kan ikke si at jeg vet hvordan det er, men jeg kan si at jeg forstår at følelsen er vanvittig vond ♡ Ei jeg kjenner forsøkte i godt over 1 år, og de hadde nesten gitt opp. Men de begge skulle inn på sykehuset for å sjekke seg, for sikkerhetsskyld. Et siste krampetak, mens de så på mulighetene for adopsjon og liknende. De slo seg til ro med at det ikke gikk. Men rett før de skulle på sykehuset, så var det klaff ♡ De trodde det ikke selv, men det stemte. En herlig baby på nå 2 måneder ♡ Sender deg en god klem.
 
Du vet hva jeg tenker og føler om det du skriver kjære! <3
 
Huff, så trist å lese! Jeg håper at du tar feil, at du får oppleve positiv test som vokser seg stor og sterk, og som du kan gi kjærlighet ❤ når det er sagt, så kan alt skje. Naturen ville ha det til at min fars søskenbarn (hun er 45 nå) ble gravid mot alle odds. Legen gav henne 1% sjanse. Gutten som kom kunne ikke vært mer ønsket :) det jeg prøver å si er at selv om det virker håpløst, og man er på randen til å gi opp, så finnes det håp. Plutselig en dag så skjer det at spiren sitter, kanskje når man minst venter det. Jeg håper at du får oppleve gleden, og ønsker deg masse lykke til ❤
 
Jeg føler med deg ❤️ Der mine venninner er livredde for å bli gravide, er jeg livredd for å aldri bli gravid. Tanken om barn har jeg hatt siden ung alder, men vissheten om mangel på menstruasjon og eggløsning har også vært tilstede siden 13-14 års alder. Jeg er faktisk livredd for å feile med akkurat dette.

Utrolig trist å lese. Hvor uretferdig ting kan føles til tider. Jeg er sikker på at dere vil lykkes nå med IVF. Hadde du bare hatt EL, så tror jeg du ville fått en spire. Du hadde (dessverre) kjemisk den ene gangen, av alle de få gangene du hadde EL. Det håpet jeg har for deg, skulle jeg selv ønsket jeg hadde om meg selv også, men det sitter LANGT inne. Jeg er rimelig sikker på at du/dere få en positiv overraskelse om ikke lenge. Masse lykke til på samtale i dag, og må dagene fremover gå fort <3
 
Så vondt det må være å kjenne på :'-( Sender deg gode styrkeklemmer. På dette forumet vil man jo som langvarig prøver hele tiden bli påminnet andre som blir gravide, så jeg kan jo tenke meg til at det blir sårt selv om du unner andre den lykken.
Vet jo at det ikke var oppmuntring du søkte med det du skrev, og det er ikke sikkert at du en gang ønsker å motta akkurat det nå når alt ser håpløst ut for deg. Men jeg har nå et stort håp for deg i og med at det ikke er funnet noe galt hos deg eller mannen din pr i dag. Om/når du har prøvd alle hjelpemidler som finnes å prøve ut uten IVF, og om du fortsatt da ikke blir gravid så tror jeg veldig på at dere skal få oppleve gleden det er å bli foreldre med ekstra hjelp!
Jeg har jo (heldigvis) ikke måtte kjenne på akkurat den følelsen før... Men kan bare si at jeg føler virkelig med deg! ❤

Tusen takk for veldig gode ord <3 Jeg forstår veldig godt hva du mener med det du skrev, og mannen min mener jo det samme. Dere har jo rett i det -man stadig blir påminnet andres graviditet. Selvom jeg ikke føler bitterhet, og føler en stor lykke for disse som blir det, så gjør nok det meg enda mer trist at ikke jeg får også kjenne på det. Jeg håper du har rett i at vi vil få det til, jeg forstår bare ikke hvorfor jeg har disse følelsene på å aldri bli mamma.
Takk for oppmuntrende ord. Jeg kan aldri sette meg inn i din situasjon, og de følelsene du har følt på. Jeg får bare vondt langt inn i hjertet av å tenke på det dere har gjennomgått! Jeg håper lykken smiler på nytt til dere veldig veldig snart <3 god klem
 
Jeg har alltid tenkt og følt at jeg ikke kunne bli mamma. Så kjenner meg igjen i hva du skriver.

Mannen og jeg hadde prøvd i mange år, men med min pcos, så gikk ikke det så lett! Negative tester hele tiden :yuck:
Men i juni i fjor lyste det en positiv test til meg, og har nå en sønn på 6 mnd :)
Så håpet må du aldri miste, lov meg det! Uansett hva!

Jeg kan ha litt de samme følelsene fortsatt, men heller den at man ikke strekker til, er ikke flink nok som Mamma:shy:

Sender over noen styrkeklemmer :D

Åh, gratulerer med sønn <3 !! Så godt å lese dette! Kan jeg spørre deg om hvor mange år dere prøvde, hva dere gjorde for å få det til?:) Jeg hater disse destruktive tankene, men oppriktig talt så føles det aldri som at jeg vil bli mor. Det kjennes bare ut som en skikkelig stor kjærlighetssorg !
Jeg fikk håp av å lese dine, og andres meldinger her, og jeg skal love deg å ikke mistet håpet fremover. Tenke nye baner, men det er veldig vanskelig!
Er det ikke rart, at man alltid finner tanker som "slår" en selv? Jeg er sikker på at du er en fantastisk mor!! Og sikker på at du strekker til , og veldig mye ekstra <3 Takk for gode ord, og klemmer. God klem
 
Jeg kan ikke si at jeg vet hvordan det er, men jeg kan si at jeg forstår at følelsen er vanvittig vond ♡ Ei jeg kjenner forsøkte i godt over 1 år, og de hadde nesten gitt opp. Men de begge skulle inn på sykehuset for å sjekke seg, for sikkerhetsskyld. Et siste krampetak, mens de så på mulighetene for adopsjon og liknende. De slo seg til ro med at det ikke gikk. Men rett før de skulle på sykehuset, så var det klaff ♡ De trodde det ikke selv, men det stemte. En herlig baby på nå 2 måneder ♡ Sender deg en god klem.

Tusen takk for oppmuntrende ord. Godt å lese om venninnen din sin lykkehistorie <3 Noe som skal være såååå gøy, og herlig, blir til en drøm man føler man ikke vil oppleve. Skikkelig vondt.
Jeg smiler av å lese det du skriver -de fleste får det jo til når det ser mørkest ut <3 Takk<3
 
Huff, så trist å lese! Jeg håper at du tar feil, at du får oppleve positiv test som vokser seg stor og sterk, og som du kan gi kjærlighet ❤ når det er sagt, så kan alt skje. Naturen ville ha det til at min fars søskenbarn (hun er 45 nå) ble gravid mot alle odds. Legen gav henne 1% sjanse. Gutten som kom kunne ikke vært mer ønsket :) det jeg prøver å si er at selv om det virker håpløst, og man er på randen til å gi opp, så finnes det håp. Plutselig en dag så skjer det at spiren sitter, kanskje når man minst venter det. Jeg håper at du får oppleve gleden, og ønsker deg masse lykke til ❤

Takk for det, og takk for historien du delte <3 Jeg håper jo selvfølgelig at en positiv test skal dukke opp, men en stor del av meg har bare ikke den følelsen av at det vil skje. Jeg er livredd for å bli en av de som prøvde i 10 år, og tilslutt måtte gi opp... Grøsser bare ved tanken. Så godt at det finnes solskinnshistorier om noe som virket så håpløst! God klem
 
Utrolig trist å lese. Hvor uretferdig ting kan føles til tider. Jeg er sikker på at dere vil lykkes nå med IVF. Hadde du bare hatt EL, så tror jeg du ville fått en spire. Du hadde (dessverre) kjemisk den ene gangen, av alle de få gangene du hadde EL. Det håpet jeg har for deg, skulle jeg selv ønsket jeg hadde om meg selv også, men det sitter LANGT inne. Jeg er rimelig sikker på at du/dere få en positiv overraskelse om ikke lenge. Masse lykke til på samtale i dag, og må dagene fremover gå fort <3

Ble mer stimulering med mulig inseminasjon bare.. IVF vil de ikke prøve ennå :(
 
Mye av samme følelsen her. Har alltid gledet meg til å bli mamma å få helt egen baby. Samtidig tror jeg aldri at jeg skal få lov til å oppleve den herlige følelsen alle andre får kjenne på. Så da jeg ble gravid for nesten et år siden fikk jeg sjokk. Var ikke planlagt men ble veeeeeldig glad! Prøvde å være positiv å glede meg til framover. Da skjebnen nok mener jeg er et forferdelig menneske å valgte å ta fra meg babyen. Tenkte etter det at det var nok akkurat dette som var planen. La meg tro at jeg skal bli mamma, for så og ta det ifra meg etterpå.
Nå prøver jeg å bli gravid igjen, men det skulle vise seg å ikke være så lett. Som jeg trodde. Starter snart på PP8 etter MA som jo ikke er så veldig lenge i forhold til mange andre. Men med den følelsen jeg har på det så blir det nok litt ekstra vondt. Alt jeg vil er å bli GRAVID!

Sender masse lykkeønskninger din vei <3 Håper det ordner seg for dere.
 
Det er en sak jeg har tenkt på å dele her inne på BV en stund nå, og jeg føler at jeg må dele og søker forståelse og håp. Dette er en sak jeg egentlig har følt på lenge, også før vi startet å prøve i januar 2015.
Jeg har alltid, helt siden jeg var liten jente gledet meg til å bli mor. Jeg visste at jeg vil ha barn fra tidlig alder. Men av en eller annen grunn så føler jeg at jeg aldri kommer til å bli mamma.... Og det er en helt forferdelig følelse å ha! Jeg har prøvd å prate om det til gynekolog, lege og homeopaten min, men jeg føler liksom ikke at de forstår 100% hva jeg mener. Jeg mener virkelig at jeg føler at jeg aldri kommer til å se positiv test som holder seg positiv, gå gravid, føde eller se mitt eget barn, og gi h*n den kjærligheten som jeg har. Det virker bare for surrealistisk, og for stort for meg at det skal skje, og jeg føler at jeg aldri kommer til å være så heldig! Alle rundt meg blir gravide, og jeg virkelig unner dem det!:Heartpink Alle her inne på BV som også blir det, unner jeg det 100%. Jeg blir overhode ikke bitter for det, selvom jeg vet at mange får den følelsen. Det er en følelse jeg ikke får, mens denne følelsen av å aldri se mannen min sitt og mitt barn, er bare uutholdelig vond!
Selvom jeg tester etter EL hver måned, tar vitaminer osv, hormoner og holder meg frisk og rask, så føler jeg fortsatt at det aldri vil skje. Jeg har alltid et lite håp når jeg tester med g-test, men sammtidig så får jeg denne følelsen som sier til meg, at det aldri vil skje.. Som sagt, dette er ikke en følelse jeg har fått nå med tiden som en prøver, den har jeg hatt før vi startet aktivt.
Jeg PRØVER å ikke tenke i disse banene, jeg føler jo meg smågal og så sykt negativ, og føler at denne ufivillige barnløsheten er min skyld, men det er jo helt umulig å ikke tenke på noe som føles så sterkt ! Jeg får helt klump i halsen av å bare skrive om det.
Mannen min forstår meg, og han er jo bare verdens fineste støttespiller, men hva hjelper det hva han sier om at vi vil få det til, når jeg føler det stikk motsatt så sterkt? :(.
Vi har nå prøvd aktivt siden januar 2015, 19PP, hans sæd er fin og jeg sliter med moderat PCO, men har EL hver mnd som bekreftes av temperatur. Jeg har tatt HSG-røntgen og eggledere var fine. Vi prøver ut hormoner nå, pergo dobbel kur, og skrekken min er bare å prøve ut noe annet fordi jeg takler ikke å få negative resultater MED hjelp. Jeg tørr rett og slett ikke IVF i frykt om å ikke klare det heller, og da få bekreftet mine følelser om å aldri bli mamma:(...

Er det noen her som virkelig forstår hva jeg mener med dette, og har følt/føler det samme som meg, og som gjerne nå enten er gravid, eller har fått barn? Det er helt forferdelig følelse å ha, da mitt største ønske er å bli mamma. Jeg søker virkelig etter noen som har følt, eller føler det samme.

Setter stor pris på de som tar seg tid til å svare meg <3


Hei!
Jeg har så lenge jeg kan huske, visst at jeg ville bli mamma - altså hatt et ønske om å bli mamma! Samtidig med det ønsket har jeg også alltid hatt en frykt for at jeg ikke ville bli det.

Vi begynte å prøve i oktober 2009 og prøvde i et års tid før vi søkte hjelp. Utenom litt dårlige svømmere var det ikke noe "feil" med oss. Så da enkel pergo, etterfulgt av to doble kurer ikke fungerte ble det ivf for oss. Jeg ble først lettet for å endelig få hjelp, men ble så slått i bakken av tanker om at "hva om dette ikke vil fungere for oss, det er jo siste utvei... Hva om jeg aldri får oppleve å bli gravid, gå gravid - alt som kunne tenkes "hva om det ikke" i forbindelse med det å bli gravid og få barn kvernet i hodet mitt. I perioden 2011 til 2013 gikk vi igjennom tre ivf + fryseforsøk. De negative g-testene stod i kø, tiltross for at eggene var av kjempe kvalitet. Så da siste forsøk, aller siste egg ble satt inn gråt jeg mine såre tårer for enda et mislykket forsøk (var jo helt sikker på at det ikke ville gå...). Men, det skulle vise seg at det var akkurat det egget som festet seg og ble til verdens skjønneste jente! Hun er nå to år og storesøster!:Heartred Lillesøster er vår andre vidunder og kom til verden nå i mai! Hun er - til vår store overraskelse - hjemmelaget!:smile
Vi var kommet så langt i bearbeidelsen av at vi nok ikke ble biologiske foreldre i 2013, at vi meldte oss på og gjennomførte adopsjonsforberedende kurs. Så ja, jeg kan relatere meg til følelsene dine og forhåpentligvis gi deg litt håp på veien om at det kan gå tiltross for følelsen du har:Heartred Det er forferdelige tanker å kverne på og jeg måtte til sist ha hjelp å håndtere de, for de ble altoppslukende. Jeg håper du snart får oppleve det å bli mamma - lykkeønsker sendes avgårde!

Om du vil, er det bare til å pm meg :) Det er godt å ha noen å "snakke" med!
 
Ble mer stimulering med mulig inseminasjon bare.. IVF vil de ikke prøve ennå :(

Så leit å høre at det ikke gikk dit du ville, og hadde gledet deg til. Veldig positivt at de mener at det er verdt å prøve noe annet før IVF egentlig. Jeg tror , og håper du klarer det uten IVF. <3
 
Mye av samme følelsen her. Har alltid gledet meg til å bli mamma å få helt egen baby. Samtidig tror jeg aldri at jeg skal få lov til å oppleve den herlige følelsen alle andre får kjenne på. Så da jeg ble gravid for nesten et år siden fikk jeg sjokk. Var ikke planlagt men ble veeeeeldig glad! Prøvde å være positiv å glede meg til framover. Da skjebnen nok mener jeg er et forferdelig menneske å valgte å ta fra meg babyen. Tenkte etter det at det var nok akkurat dette som var planen. La meg tro at jeg skal bli mamma, for så og ta det ifra meg etterpå.
Nå prøver jeg å bli gravid igjen, men det skulle vise seg å ikke være så lett. Som jeg trodde. Starter snart på PP8 etter MA som jo ikke er så veldig lenge i forhold til mange andre. Men med den følelsen jeg har på det så blir det nok litt ekstra vondt. Alt jeg vil er å bli GRAVID!

Sender masse lykkeønskninger din vei <3 Håper det ordner seg for dere.


Huff, så utrolig trist å høre at du mistet:( "Godt " å vite at jeg ikke er alene om disse følelsene. Jeg tenker jo bare på dette! Det er som nikket mitt sier, ikke bare bare.. Håper virkelig du snart får positive tester og går svangerskapet ut. Oppdater meg gjerne<3 Tusen takk for dine ønsker<3 Masse lykke til. Klem
 
Back
Topp