Fødselsdepresjon

[Aprilbaby]

Er det noen som har gått igjennom fødselsdepresjon og vil dele erfaringer rundt dette? Tenker da hva som gjorde at dere tenkte det var fødselsdepresjon, hvordan dere tok det opp med lege og erfaringer med medisin (hvordan dere kjente at det virket, type medisin osv). Kanskje et sensitivt tema og forstår om man vil holde det for seg selv.

Barselstiden var preget av mye angst, redsel og stress og det er vel vel helt normalt forstår jeg, problemet mitt et at etter snart 5 mnd føler jeg at jeg fortsatt sliter. Har en mann som er mye hjemme og er fantastisk hjelpsom, han tar mini like mye som meg nesten. Mini legger seg tidlig og sover hele natten. Så alt ligger til rette for at jeg skal være både uthvilt og glad. Føler meg sliten og trett uansett hvor mye jeg sover, føler at jeg fortsatt er i "barselståka", kommer meg ikke ut. hadde lavt jernlager men tar tilskudd hver dag samt b12 sprøyte og tabeletter. Prøver å komme meg ut minst 1 gang hver dag.

Blir veldig lett følsom og kan gråte av ingenting. Føler meg mye tiltaksløs. Nå er jeg fra før av en person som har lett for å bli negativ, stresse osv men føler på meg at det er noe mer enn bare det. Når babyen f.eks ikke vil sove, roe seg osv får jeg av og til tanker om at han ikke "liker" meg, at han ikke føler seg trygg hos meg og at han bare vil til pappaen. Gir da lett opp og gir han til far. Tenker av og til at de hadde hatt det mye bedre uten meg og at mini ikke hadde lagt merke til det om jeg bare hadde forsvunnet. Jeg vet jo innerst inne at dette bare er tull, men når det blir litt tøft kommer tankene. Blir nervøs av tanken på å skulle være helt alene med han. Jeg både leker, pludrer og har det morsomt med han men det er bestandig en liten stemme i bakgrunn som sier at jeg ikke er god nok, at han heller vil ha far.

En periode slet jeg med at jeg ble kjemperaskt sint, f.eks da han ikke ville sove, gråt osv. Slamret med dører, gikk i fra han gråtende da jeg var redd for min egen reaksjon (bare et par minutter) Tok meg selv
I å kjefte på baby slik at han ble skremt og slet selvfølgelig med kjempedårlig samvittighet etterpå. Følte meg som verdens verste mor.

Sleit med ammingen og stresset mye med det. Måtte gi opp etter 2,5 mnd. Føler meg mislykket pga det og enda mere mislykket nå når jeg føler at jeg ikke mestrer hverdagen slik jeg burde. Jeg er så uendelig glad i han og vil ikke at han skal vokse opp og føle seg utrygg, vil så gjerne være sterk og sikker for han! Husker hvor utrygg jeg følte meg da jeg var liten med en mor som satt å gråt om natten og som aldri gjorde seg "sterk" for oss, veldig tydelig at hun hadde både angst og depresjon. Nekter å la det samme skje med oss! Beklager for et langt og sikkert uinteressant innlegg, men hadde håpet noen har gode råd

 

[Bkno2705272]

Hei du og takk for at du skrev ned dine tanker og følelser. Det du skriver treffer nok flere enn du tror. Men det er tabu å snakke om. Jeg har også følt meg så fortvilet at jeg også har sitte inne med mye... Du kan vel kalle det angst og depresjon... jeg blir ganske fortvila over at det er så utrolig mange "perfekte" mammaer der ute som ikke kan innrømme at de er slitne. De setter oss som sliter i et dårlig lys.

Har også kjeftet på babyen min en gang og da gråt jeg hele natta... Jeg var så sliten og lei. Ikke det at hu har hatt no kolikk, men sliter med å finne roen på dagen og på natta. Til slutt sa det bare stopp. Jeg har en fra før av og det betyr mindre avlastning også! Så denne gangen har jeg virkelig blitt satt på prøve! Og kan si at barseltårene satt i veldig lenge. Jeg har mer eller mindre låst meg inne i huset siden hu ble født. Har ikke ork til å sminke meg en gang noen dager. Har ikke gått mange turer heller...I morgen skal jeg ringe legen å sjekke om jeg har noen mangler, for jeg også kan sove mange timer på natta men alikevel føle meg helt kake.

Jeg prøver nå bare å være glad for det jeg har og tenker at dette går jo over.. Jeg har to friske barn, bor godt, har det godt! Prøv å ikke glem alt du har og bruk energien til å tenke på dette istedet for å tenke på at du er lei deg eller trist eller det som ikke fungerer! Det høres ut som du har en fantastisk mann, si det til han og vær glad! Ikke alle som har det

 

[Aprilbaby]

Hei du og takk for at du skrev ned dine tanker og følelser. Det du skriver treffer nok flere enn du tror. Men det er tabu å snakke om. Jeg har også følt meg så fortvilet at jeg også har sitte inne med mye... Du kan vel kalle det angst og depresjon... jeg blir ganske fortvila over at det er så utrolig mange "perfekte" mammaer der ute som ikke kan innrømme at de er slitne. De setter oss som sliter i et dårlig lys.

Har også kjeftet på babyen min en gang og da gråt jeg hele natta... Jeg var så sliten og lei. Ikke det at hu har hatt no kolikk, men sliter med å finne roen på dagen og på natta. Til slutt sa det bare stopp. Jeg har en fra før av og det betyr mindre avlastning også! Så denne gangen har jeg virkelig blitt satt på prøve! Og kan si at barseltårene satt i veldig lenge. Jeg har mer eller mindre låst meg inne i huset siden hu ble født. Har ikke ork til å sminke meg en gang noen dager. Har ikke gått mange turer heller...I morgen skal jeg ringe legen å sjekke om jeg har noen mangler, for jeg også kan sove mange timer på natta men alikevel føle meg helt kake.

Jeg prøver nå bare å være glad for det jeg har og tenker at dette går jo over.. Jeg har to friske barn, bor godt, har det godt! Prøv å ikke glem alt du har og bruk energien til å tenke på dette istedet for å tenke på at du er lei deg eller trist eller det som ikke fungerer! Det høres ut som du har en fantastisk mann, si det til han og vær glad! Ikke alle som har det

Takk for ærlig svar! Ja det er lett å komme inn i en sirkel av "medlidenhet" og glemme alt som er bra og må nok bli bedre til det! Jeg har "bare" en å forholde meg til og han har verken kolikk og gråter ikke så mye så forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig. Jeg har faktisk vært flink å gi kompliment til samboeren min og han er også flink til det, veldig takknemlig for at jeg har han.

 

[Miripiri]

Uff, får litt vondt av å lese sånt. Ikke noe hyggelig at du føler det sånn. Men det er i hvert fall helt normalt! Å bli mor for første gang er utrolig omveltende. Jeg har også tendenser til å føle sånn som du gjør innimellom. Har kjent på det med at kanskje babyen ikke liker meg like godt som pappaen. Det har heldigvis bedret seg nå, men det var ikke noe godt å ha de tankene.

Kanskje et laimt forslag, men kanskje du kan snakke med en helsesøster om det? De skal jo fange opp sånt nå og kan jo ordne hjelp. Man blir så utrolig sårbar av å bli mor, særlig hvis man er litt sensitiv fra før. Men du virker veldig selvbevisst og reflektert, så jeg er helt sikker på at du klarer å komme deg ut av det. Helst uten medisiner, spør du meg. Søk heller hjelp til å endre tankesettet ditt. ikke ment som noe bedrevitende, altså. Men jeg er også litt følsom av meg og har fått veldig fin hjelp bare av å gå til psykolog fire-fem ganger. Hadde nemlig også litt "mommy issues" akkurat som deg. Mamma var veldig usikker i oppveksten min, og det har også gjort meg usikker.

 

[Aprilbaby]

Uff, får litt vondt av å lese sånt. Ikke noe hyggelig at du føler det sånn. Men det er i hvert fall helt normalt! Å bli mor for første gang er utrolig omveltende. Jeg har også tendenser til å føle sånn som du gjør innimellom. Har kjent på det med at kanskje babyen ikke liker meg like godt som pappaen. Det har heldigvis bedret seg nå, men det var ikke noe godt å ha de tankene.

Kanskje et laimt forslag, men kanskje du kan snakke med en helsesøster om det? De skal jo fange opp sånt nå og kan jo ordne hjelp. Man blir så utrolig sårbar av å bli mor, særlig hvis man er litt sensitiv fra før. Men du virker veldig selvbevisst og reflektert, så jeg er helt sikker på at du klarer å komme deg ut av det. Helst uten medisiner, spør du meg. Søk heller hjelp til å endre tankesettet ditt. ikke ment som noe bedrevitende, altså. Men jeg er også litt følsom av meg og har fått veldig fin hjelp bare av å gå til psykolog fire-fem ganger. Hadde nemlig også litt "mommy issues" akkurat som deg. Mamma var veldig usikker i oppveksten min, og det har også gjort meg usikker.

Føles litt feil å si det, men det er litt godt å se at flere opplever mye av det samme (gleder meg jo ikke over at andre ikke har det bra, føles bare mindre ensomt). Har time hos lege i morgen for noe annet, vurderer å ta det opp. Ihvertfall få utelukket en fysisk årsak som kanskje forverrer alt! Merker at jeg blir mer og mer redd for å bli som henne hun måtte legge seg sist vi var på besøk da hun ikke taklet at baby skrek, mente at det var noe galt med han noe som ikke gjorde meg mindre usikker. Skjønner ikke hvordan hun har overlevd 4 barn

 

[Krösa Maja]

Fødselsdepresjon er normalt, men dessverre veldig tabu!
Jeg hadde det med nummer 1 og 2, og jeg har i ettertid fått sjokk av å se bilder av meg på den tiden. Man ser jeg er syk!! Jeg husker svært lite fra det første året til mitt barn, jeg gråt mye, følte meg ensom og følte jeg ikke var bra nok for noen. Det året fikk jeg flere angstanfall, raste ned i vekt, spiste ikke, sov ikke, trakk meg unna alle mine venner.
Etter ca 12 måneder begynte jeg å "våkne" litt, ble sykemeldt, far tok over permisjonen min og jeg fikk endelig hjelp. Gikk ikke på medisiner, men snakket med legen min og det hjalp litt og litt.
Har denne gangen blitt fulgt litt mer opp, kan kjenne litt på følelsene i blant men er mer meg selv. Og det sier alle rundt meg også, bare synd de ikke så meg når jeg var så langt nede. Så mitt råd er dra til lege, fortell hva du føler, få hjelp!

 

[Snart_89]

Føles litt feil å si det, men det er litt godt å se at flere opplever mye av det samme (gleder meg jo ikke over at andre ikke har det bra, føles bare mindre ensomt). Har time hos lege i morgen for noe annet, vurderer å ta det opp. Ihvertfall få utelukket en fysisk årsak som kanskje forverrer alt! Merker at jeg blir mer og mer redd for å bli som henne hun måtte legge seg sist vi var på besøk da hun ikke taklet at baby skrek, mente at det var noe galt med han noe som ikke gjorde meg mindre usikker. Skjønner ikke hvordan hun har overlevd 4 barn

Hei! Jeg føler med deg! Og håper du tok det opp med lege. Hvis ikke vil jeg anbefale deg å ringe helsesøster i morgen. Selv har jeg vært veldig mye opp og ned etter at jeg fikk barn nummer to. I starten prøvde jeg å skjule at jeg syntes det var hardt. Til slutt eksploderte jeg og alt kom ut. Tror ikke det er snakk om dødselsdepresjon i mitt tilfelle, selv om jeg begynte å tenke det når det sto på som verst. Jeg trengte bare tid på å tilpasse meg den nye tilværelsen. For meg ble det bedre da jeg begynte å sette ord på hvordan jeg faktisk hadde det.

Nå orker jeg ikke å pynte på noen ting. Og hvis jeg føler at jeg må gjøre det med noen unngår jeg heller å tilbringe tid sammen med dem. Jeg har innsett at jeg ikke trenger å være perfekt. Jeg spør om hjelp hvis jeg trenger avlastning. Samboer og jeg har snakket mye om hva som skal til for at jeg får det bedre. Og nå begynner ting å bli riktig så bra.
Hvis noen spørr sier jeg at jeg kunne ikke klart meg uten han. Han har virkelig gjort mye for meg, lille jenta og storesøster.

 

[LilleUllsokk]

Sniker fra september 2014. Kjenner meg igjen! Selv om baby var rolig og jeg fikk sove, så følte jeg meg aldri uthvilt. Dersom baby en sjelden gang ikke ville sove, så ble jeg frustrert og lei meg, har også ropt til han ved et par anledninger (med dårlig samvittighet), helst ville jeg bare være inne og i fred, men ikke alene med baby, vikle at pappaen skulle være hjemme, men ingen andre. Har alltid vært ekstrent glad for babyen, morsfølelse med en gang, veldig lykkelig over å ha fått baby, men ville ikke dele babyen med andre enn pappaen, så syntes dt var forstyrrende med besøk. Gråt til stadighet. Samtidig følte jeg meg overlykkelig over å ha fått baby. Mye blanding av følelser. Spiste godt, sov godt etc. Så vet ikke helt om jeg hadde fødselsdepresjon. Prøvde å ta opp problemet på heldestasjonen. Tror de dysset det litt ned. Da lille var noen mndr, så tok jg det med fastlegen. Startet ikke medisiner. Han sa ikke noe om det var depresjon eller ikke, men fikk sykemelding fra permisjon så pappaen kunne være hjemme i 1 mnd, det hjalp.

 

[Lizarella]

Jeg syns du skal ta kontakt med helsestasjon eller fastlege (det som du føler er greiest selv) allerede i morra og be om å få fortelle hvordan du har det, og hjelp til å komme ut av det. Det er veldig vanlig å ha det sånn, men lurt å få hjelp til takle det. Ikke alt man fikser selv. Klem til deg

 

[Aprilbaby]

Takk for ærlige svar! Legen min mente jeg nok har en depresjon og har blitt enige om å prøve ut medisin. Veldig skeptisk til dette, men er villig til å prøve. Litt skuffet over at det må gå så langt og at jeg ikke kan "ta meg sammen" uten medisiner, men dersom det kan gjøre hverdagen bedre for mor, far og barn så får det bare stå til!

 

[Snabeldyret]

Takk for ærlige svar! Legen min mente jeg nok har en depresjon og har blitt enige om å prøve ut medisin. Veldig skeptisk til dette, men er villig til å prøve. Litt skuffet over at det må gå så langt og at jeg ikke kan "ta meg sammen" uten medisiner, men dersom det kan gjøre hverdagen bedre for mor, far og barn så får det bare stå til!

Så bra at du fikk snakket med legen! Håper medisinene virker fort, og at du får nyte permisjonstiden fremover

Ikke noe du skal være skuffet over, vær heller stolt over at du turte å stå frem og gjøre noe for å få det bedre

Tror dette kommer til å ordne seg for deg nå, lykke til!

 

[Sazzaz]

Jeg tror nok jeg er litt i grenseland. Mener jeg ikke er deprimert for det har jeg vært før. Så vet en del hva det går ut på. Jeg kan evt kanskje være mildt deprimert. Føler jeg har litt for lite tålmodighet med han når han gråter og når han ikke vil sove. Har alltid vært veldig tålmodig barn før. Men etter jeg var deprimert og hadde det ikke bra på jobb (barnehage) under og halvåret etter depresjonen. Føler selv det er etter den perioden jeg nesten har fått litt avsmak av unger. Er utdannet barne og ungdomsarbeider, men trenger nok vertfall noen år pause fra barnehage før jeg evt vil jobbe med det igjen. Hadde litt trøblete start etter fødsel her og. Først dårlig form etter jeg nesten blødde i hel. Fikk ikke til amming i det hele tatt (gav opp etter 2 uker. Da var det ekstremt vanskeligt å ta det valget, men er glad for det i ettertid). Hadde jeg ikke gitt opp amminga såpass fort så tror jeg at jeg hadde havnet dypt deprimert. Dei 2 ukene var ikke kos i det hele tatt og jeg merket jeg ble mer og mer frustrert. Jeg gruet meg til han skulle våkne og ville egentlig ikke tilbringe tid med han. For det var bare gråting og følelse av mislykkethet. Dette forbedret seg ekstremt mye når jeg slo meg til ro med at jeg ikke fikk til og amme og kunne slutte prøvinga. Da startet jeg med flaske i stedet for å gi på kopp og måltida tok bare ca 10 min med fornøyd gutt enn 1-1,5 t med hylskrikende gutt.

 

[Miripiri]

Takk for ærlige svar! Legen min mente jeg nok har en depresjon og har blitt enige om å prøve ut medisin. Veldig skeptisk til dette, men er villig til å prøve. Litt skuffet over at det må gå så langt og at jeg ikke kan "ta meg sammen" uten medisiner, men dersom det kan gjøre hverdagen bedre for mor, far og barn så får det bare stå til!

Det er virkelig ikke min sak, men synes du burde prøve å snakke med noen før du tar medisiner. De har nemlig mange rare bivirkninger, paradoksalt nok kan de gjøre deg verre. Og hva skjer når du slutter? Veldig glad for at du får hjelp, men hadde det ikke vært best å få bearbeidet det? Jeg vet jo ingenting om deg, altså. Bare kjente sånn sympati fordi jeg til tider har vært innom de tankene selv, men fikk så god hjelp av psykolog for noen år siden at jeg nå i stor grad er i stand til å komme meg på andre tanker fort. Jeg har blitt mer rasjonell. Men skal ikke kritisere, altså. Jeg forstår at det er lett å ta imot det man får når man har det sånn. Håper virkelig det hjelper!

 

[Førstegangapril15]

Takk for ærlige svar! Legen min mente jeg nok har en depresjon og har blitt enige om å prøve ut medisin. Veldig skeptisk til dette, men er villig til å prøve. Litt skuffet over at det må gå så langt og at jeg ikke kan "ta meg sammen" uten medisiner, men dersom det kan gjøre hverdagen bedre for mor, far og barn så får det bare stå til!

Takk for at du deler, som du skriver så er det faktisk godt å lese om andre som har disse tankene.

 

[Lovebelly]

Sender deg en stor klem!! Jeg vet ikke så mye om fødselsdepresjon, ikke nok til å gi deg noen tips eøler råd om hva du bør/ikke bør gjøre. Men, jeg har 3 barn, og litt erfaringer med følelser om å ikke strekke til.... Jeg tror nok de fleste blir fortvila når babyen gråter og kanskje roer seg med en gang den kommer til ett annet menneske. Jeg tror også det er veldig vanlig å føle at barnet kanskje ikke er glad i en, men hallo, du er mammaen og det beste baby vet, samme som med pappaen
Jeg føler jeg ikke strekker til og klarer å være den mammaen jeg ønsker for barna mine. Jeg smeller med dører, går bort og teller til 10(0), kan kjefte for bagateller for så å sitte med verdens værste sammvittighet senere! Dette vil nok ikke hjelpe med det første, sånn er det å være mamma. Man vil alltid føle man gjør noe feil, at man ikke strekker til. Men vettu, her får jeg klemmer og gode ord mange ganger iløpet av dagen av både 7 åringen og 5 åringen, og gode smil av mini. Jeg får høre at jeg er verdens beste mamma, at de er heldig som har fått meg som mamma, at jeg er verdens snilleste etc... Men jeg får også høre det motsatte, dog kanskje ikke like ofte

Så jeg tror at mange av de følelsene du har er normale, men om følelsene dine, eller tanken på følelsene dine tar overhånd over hverdagen så ville jeg prøvd å snakke med noen. Kanskje ikke direkte en psykolog, men mammaen din,mannen din, ei vennine etc