Fødselsangst

B

Bkno4448542

Flørter med forumet
Er det en dag jeg ikke ser frem til så er det den o store dagen vi alle venter på. Er vel egentlig ikke så mange som gleder seg til å føde. Ser ikke frem til smertene og de å ikke vite hva man går til. Håper ikke de er dumt for noen at jeg tar dette opp. Men føler kansje det kan hjelpe litt å ha en skravletråd for å finne litt positive tanker og følelser rundt det hele. Så hvis du har lyst å dele dine følelser en plass "feel free"
 
Jeg gleder meg, enda min første fødsel godt kunne gått litt bedre :) tenker som så at kvinner har født barn i tusenvis av år, syns det er fint å tre inn i rekken av fødende medkvinner! Nå føler jeg at jeg får en ny sjanse på å oppleve at det starter naturlig, ble igangsatt i uke 37 forrige gang :) klart det er vondt, og fryktelig vondt og (lovte meg selv aldri mer sist gang, hehe), men er det ikke litt fint å kunne si at man har opplevd det og overlevd? :)
 
Jeg har født før og vet hva jeg går til. Samtidig vet man jo aldri på forhånd akkurat hva og hvordan det skjer.. Min største frykt er vel komplikasjoner under selve fødselen.. Jeg hadde en normal fødsel, men det betyr ikke at denne blir det automatisk.. Dette er tanker som streifer meg. På tross av disse tankene, kan jeg ikke annet enn å si at jeg på en måte gleder meg! Å føde er en utrolig fin opplevelse! Ja, det er ikke særlig behagelig og det gjør vondt, men om man setter det litt til sides så er det så utrolig mye annet som er positivt :) Min erfaring fra sist er at selve utdrivningsfasen var verst men også den som var kortest og gikk raskest over.. Heldigvis finnes det så mange gode hjelpemidler, og man kan nesten ikke få et tryggere miljø rundt seg enn å få føde på sykehus her i norge. Og det trøster meg å vite at jeg er i gode hender og sjangsen for at det vil gå bra er veldig stor :)
 
Da jeg fikk vite at jeg ventet tvillinger, så var fødsel noe det første jeg "leste" om og kjente at tanken ikke var lett å forsone seg med. MEN.... så fikk tvillingene TTTS, og den lille har i tillegg SUA.... så jeg har en liten og en stor. Jeg har gått til ul 2 ganger i uka og hver uke vurderes det om de har det bedre inni meg eller utenpå. Dette har gjort at jeg har tenkt som så: Dersom de er friske og greier seg, så skal jeg i allefall greie å få de ut! Joda fødsel tar tid, men det er ikke snakk om ukesvis og man er under kyndig overvåking. Jeg vet jeg hver gang (har 3 fra før), har tenkt at: I morgen koser jeg med et lite nurk :) Så når det pågår som verst, har jeg to råd. Nummer 1: Ikke skrik og rop, for da mister du mye verdifull energi, tenk heller på pusten - og pust. Nummer 2: Se for deg morgendagen, da er alt over og du kan kose med og se på babyen din. :) Mine fødsler gjorde også vondt, men her er jeg med svangerskap nummer 4, så det er rart det der.... :)
 
Var kjemperedd første gang.. Tenkte at dette klarer alle andre ikke jeg..er mye engstelig generelt;) det gikk så mye bedre enn forventet! Jeg rakk liksom ikke bekymre meg som jeg hadde trodd, man blir jo naturlig opptatt med å føde.. Gikk bra andre gang også, men
nå er jeg mer redd for komplikasjoner
.. Men det er jo legene også gode på når man er på sykehus:)
 
Jeg ser faktisk frem til å føde igjen, til tross for at jeg har endt opp med en liten fødselsskade sist gang :) Husker jeg grua meg fælt sist, for eldste er tatt med keisersnitt i uke 30+3, så jeg hadde jo aldri vært i fødsel før. Jeg så for meg overtid og igangsetting uten resultater, og at det sikkert kom til å bli haste ks :p Gikk til ei fantastisk jordmor som sa det var bra jeg var forberedt på det verste, for da ble ikke skuffelsen så stor. Ble jo overrasket når vannet gikk i uke 39+3, men måtte settes igang 33 timer senere og lillegutt ble tatt med sugekopp da han lå skjevt i bekkenet. Alikevel sa jeg etter nesten 2 døgn med rier, at det å løpe halvmaraton var mye verre! Så jeg er ikke blitt avskrekket fra å føde, da man aldri vet hvordan det blir og ikke kan du gjøre noe med de situasjonene som oppstår ;) Jeg hadde stor glede av å lese fødselshistorier her på forumet før fødselen, så det anbefaler jeg på det sterkeste :)
 
har blandet følelser. førstmann var drømmefødsel der jeg fryktet ingenting og alt gikk naturligt (i badekar uten annen smertelindring) Jeg GLEDET meg til nr.2.. men nr.2 gikk bare vannet og jeg måtte settes i gang.. Igjen uten smertelindring som er et personlig valg og bevisst mål, men fikk jo drypp og det var unaturligt. (ikke misforstå, jeg er ikke veganer med alt økologiskt osv, men det var en veldig viktig detalj jeg ikke fikk styre) Dette ble etterfulgt av nesten 2år med depresjon (av mange andre grunner i tillegg) Går alt av seg selv og jordmora passer mitt vesen så blir oppgaven lett. men jeg skal gjøre som jeg gjorde med nr.1 denne gang og gå inn med null planer og legge ifra meg kontrollfreaken hjemme. Så hvis kroppen får ordne selv er jeg fornøyd..
 
Jeg grudde meg veldig til første fødsel, var forbredt på det værste, å at det skulle være helt grusomt.. Å enda hvor forbredt jeg var på hvor lang tid det kunne ta, og hvor store smerter, og hvor sliten jeg kom til å bli, syns jeg alt var mye værre enn jeg trodde var mulig!.. (Ble igangsatt på overtid)
Så jeg gruer meg minst like mye denne gangen, enda "alle" forteller meg at det blir anderledes nå, at det kanskje starter av seg selv, og går kjappere og enklere for seg.. Men jeg klarer ikke å slå meg til ro med det, å er livredd for samme opplevelsen igjen.. Har egentlig bare skjøvet tankene om fødsel fra meg, tenkt at det er så lenge til, at det ikke er noe å tenke på enda osv.. Men nærmer seg jo nå da...
Håper ihvertfall jeg får mindre smerter i etterkant av fødselen denne gang, sånn at jeg kan klare å sitte/gå/stå noenlunde normalt før enn det har gått mange uker.. Har jo trossalt et barn til å ta meg av denne gangen..
 
Tenk at når dagen er kommet så får du endelig møte dette lille mirakelet av en sønn eller datter du har båret på i 9 mnd hvordan ser han eller hun ut, hvilke følelser kommer ved første møte, osv... Fysisk smerte er somregel forbigående, lønnen er årevis med ubetinget kjærlighet, glede, minner, alt hva en kan drømme om<3
 
Jeg gled gruer meg damin forrige og første fødsel var 3 dager med sterke rier som hendte i et haste keisersnitt. Noe som var veldig traumatisk for meg. Og håper og gjør mye for å slippe unna enda en slik fødsel. Iik
 
Jeg vet ikke hva jeg går til.. og i mitt hode kan jeg da heller ikke grue meg. At det vil gjøre vondt, tar jeg som en selvfølge.

Jeg tar fødselen som det kommer, og satser på at jordmor vet hva hun gjør, og kan komme med anbefalinger underveis. Eneste jeg vet at jeg vil gjøre, er at jeg vil skrive opp at jeg vil ha Epidural (hvis jeg ønsker det under fødsel, kan det være greit å ha det notert i fødselsplanen), samt ha sen avnavling.

Det siste har jeg hørt at de praktiserer på SUS, så antar det går bra.
 
Kjempebra at du tar det opp syns jeg! For er det noe som er viktig er det å snakke om det!
Jeg gleder meg selv ikke til fødsel og vonde smerter, men det jeg har valgt å si til meg selv før denne fødsel er:
-Jeg får prøve dette på nytt og håper jeg får en god opplevelse.
-Jeg har sjansen til å styre mer selv om det starter av seg selv (ble igangsatt sist) Fikk ikke prøvd badekar bla eller bevege meg særlig pga mye slanger her og der.
-Jeg har kanskje sjansen til å presse ut ungen selv (sist mistet jeg følelse i bena pga epidural)
-Oddsene for raskere og lettere fødsel med nr 2 er store.
-Jeg har gode og dårlige erfaringer jeg kan tenke tilbake til som kan hjelpe meg.

Viktigste av alt er at jeg holder alt åpent og det som skjer skjer. Blir det ikke fødsel men KS skal jeg ikke bli skuffet.
Blir det overtid og igangsettelse denne gangen og så skal jeg ikke bli skuffet av det heller. Viktigste er at det kommer en frisk bebis i armene mine <3
 
er redd for å revne, for jeg kommer ikke til å takle for mye "styr" nedentil (anal inkontinens gjør meg suicidal bare ved tanken, og har vel bidratt til den hormonelle depresjonen jeg er inni). Er ikke redd for smertene, for jeg vet (håper) at de blir glemt ganske raskt etter fødsel. men det er ikke et alternativ med planlagt KS på HUS/KK og jeg vet ikke lenger om det er det jeg vil. Er mest bekymret for tiden på klinikken etter fødselen da far ikke får bo der med oss.
 
Jeg er der at jeg skulle ønske jeg fikk føde. Med første ble det planlagt ks og jeg har ikke noe vondt å si om det, men hadde håpt at denne gangen fikk jeg føde normalt. Men nei, blir nok en planlagt ks igjen her.
 
Gruer meg mye jeg også, faktisk både jeg og mannen min. Forrige fødsel var traumatisk og hele barseloppholdet var forferdelig! Da føder jeg på Haugesund sykehus, også kaldt slakterhuset.... Noe jeg forstår godt!
Nå skal jeg føde på et mindre sykehus, og tenker at det kan vel ikke bli anna enn en positiv opplevelse bortsett fra alle ontene da :p
Gleder med spesielt til den spenningen som kommer rundt termin, når ting begynner sånn smått å skje.... Alle tankene: skjer det nå?? Kommer han i dag? Er det bare mageknip!! :D
 
Er førstegangsfødende og aner ikke hva jeg går til :P
Mor og søsters fødsler var veldig ulike, så jeg tenker jo at jeg skal ikke sammenligne med selv med noen av de. Det roer meg litt.

MEN det var veldig deilig å lese i avisen at føden på Stord kom ut som en av de beste i undersøkelsene de har utført blant fødende:) Krysser fingrene for at barnet fester seg når den tiden kommer, og jeg ikke må sendes noen annen plass:)
 
sniker fra mai.
Jeg gleder meg egentlig mer enn jeg gruer meg. Jeg er veldig spent på hvordan jeg og kroppen min skal reagere på noe så flott. Og uansett hvor vondt det skal gjøre så får jeg livets gave etterpå.
Jeg tenker hele tiden på at det er 1000 vis av kvinner som føder hver dag og uten hjelp. Så jeg velger å stole på fagfolkene som skal hjelpe meg den dagen og bare tenke at det er helt natulig.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp