Termindagen 26 mai var forbi, og jeg gikk no bare rundt å vagget og ventet. Lå mye i sengen og så på meningsløs daytime-tv mens jeg strikket og satt og ventet på lillebror. Kjente etter hvert minste lille tegn på fødsel - men det skjedde jo ingenting mer ;-)
Etter at termindatoen var forbi kjente jeg meg litt sånn "sukk-ingenting er særlig kjekt", men var likevel ikke særlig sur, eller utholdmodig. Bare kjente meg litt sånn tafatt
(Jeg var mest livredd for at jeg snart skulle få to barn...) Så når pappa sendte melding på onsdagen om vi ville komme ut å grille hos han så takket jeg selvfølgelig ja - det var fint vær, ingen tegn på fødsel og mannen hadde tatt seg langhelg siden det var himmelsprett torsdagen og planleggingsdag i bhg på fredagen, og jeg aldri i verden hadde klart å aktivisere en 4 åring aleine 4 dager på overtid med bekkenløsning ;-)
Mens vi satt ute og hadde fortært grillmåltidet begynte jeg å kjenne at nå kommer det faktisk ganske regelmessige kynnere. Jeg gikk jo rundt å kjente etter, så tenkte at jeg ble lurt nok en gang, så jeg sa ingenting til de andre og later som ingenting. Når vi kjørte hjem sent på kvelden sa jeg til min kjære at jeg tror jaggu at han kommer i morgen jeg. Har hatt mye kynnere, eller rier? I hele kveld..
Forrige fødsel drøyde an i mange mange timer, og åpningsfasen den gang varte i dagesvis. Så jeg hadde ingen tro på at dette skulle gå særlig fort.. Sa til min kjære at han bare fikk legge seg, og jeg prøvde å gjøre det samme. Lå å døste mellom "riene" fra sånn 00-3,4 ca. Da ble jeg mer og mer sikker på at noe var i gjerde og leste litt rundt på nett ;-) Jeg begynte å pakke ting til meg i sykehusbagen, og saker og ting til den vordende søsteren. Gikk i dusjen og rundt hjemme og vaste. Når riene kom med 3-4 minutters mellomrom og hadde gjort det en stund ringte jeg føden litt før 6. I og med at vi hadde ca en times reisevei med levering av storesøster så tenkte jeg det var best å komme seg avgårde for å sjekke status, men var egentlig forberedt på å bli sendt hjem igjen siden det ble vi med søsteren - opptil flere ganger
Vi kom på Stoken (det er der man føder naturlig visstnok
) rett før 7 - JM sjekket åpning som kun var 2 cm!! Jeg tenkte i mitt stille sinn at dette kommer til å ta tid denne gangen også.. Faen!! ..men hun la inn venefloner på hendene mine pga jeg mistet så mye blod sist - så da skulle jeg få medisiner slik at det ikke skulle skje igjen. Så da konkluderte jeg med at jeg i alle fall slapp å bli sendt hjem igjen med veneflon i hånden ;-)
Jaja - vaktskifte og ny JM kom inn. Jeg hadde jevnt med rier hele veien. JM spurte om vi hadde spist frokost, men det hadde jeg seff ikke prioritert veldig. Så hun gikk og fant til oss. Mens vi satt der i sengen og spiste litt mat kjente jeg ett lite poff, og det rant noe ut av meg. Det var veldig lite så jeg ble usikker om jeg hadde tisset meg ut eller om vannet var gått. (Vi fant ut ved neste sjekk at det var vannet - flaks! ;-) )
Hun nye JM fant ut at hun ikke ville ha meg på Storken likevel pga den forrige fødselen min, og siden de var dårligere bemannet der oppe ble jeg flyttet ned på føden. Fikk rom rett vedsiden av pauserommet, så jeg tenkte nå mitt i forhold til den forrige fødselen med blodsprut over både JM og barnepleier og full utrykning
Hehe
Riene haglet virkelig på og klokken var blitt rundt 9 - kun 3 cm åpning. Jiises, dette kommer jeg mest sannsynlig aldri til å overleve. Fikk absolutt ingen pause og riene kom hele tiden. JM fortalte at de sjekket ca annen hver time, men jeg følte at jeg kanskje skulle dø. Så når klokken var blitt rundt 10 tror jeg sjekket hun igjen 3-4 cm åpning. Da så jeg for meg 20 timers fødselen med søsteren og sa at dette får jeg IKKE til uten epidural. Jeg må ha epidural når dert ikke skjer en ting, og det er laaaaaaaangt til 10 cm herfra! JM bestilte og ikke lenge etter var teamet der for å legge inn. Jeg klarte absolutt ikke å gjøre som de sa og klarte ikke å samarbeide mellom riene i det hele tatt. Helt fullstendig håpløst. De stakk mange ganger og fikk den sånn halvveis på plass, og jeg følte at den ikke virket i det hele tatt!! For sist var det jo behagelig og jeg kunne sove - det kunne jeg IKKE nå. Men epiduralen reddet meg med at jeg fikk puste litt mellom riene. Det ble litt pause til å hente seg inn igjen. Og det gjorde godt. Teamet ville vente å se om den begynte å virke bedre etterhvert, og jeg forteller at det har begynt å trykke sånn på. Har ingen kontroll på hverken pust, lyder eller noe. Følte det helt grusomt og mistet helt fatningen. JM tok en kjapp sjekk til, og jaggu - 7-8 cm plutselig. "Nå kommer babyen din" sa JM. Husker jeg begynte å grine å sa at jeg ikke ville ha noe baby
Pga han kom så fort og riene var så hyppige så de på monitoren at hjerterytmen til baby gikk ned. De la inn elektrode på hodet, og jeg fikk beskjed om å bare trykke på når jeg kjente trykkertang og hadde rier. Aner ikke hva klokken var men det var mye armer og bein og folk inn og ut, og de måtte legge inn ny elektrode på hode hans fordi den falt av og jeg Som lå der og hylte, peste og hadde NULL kontroll!
Plutselig ser JM noe jeg ikke ser og ber meg flytte meg opp på knær, så ned igjen i sengen, og så rundt på rygg igjen - i løpet av få sekunder er rommet fylt av folk. Jeg får med meg ordet "saks", og svosj der var det en stor grønn beholder med noe kjettinglignende greier. Får beskjed om å presse alt jeg kan, og legen står og drar. Jeg freeker fremdeles helt ut, og en av JM som står der holder fast i meg og forteller meg hele veien at jeg må konsentrere meg. Babyen må ut kjapt. De holder på en god del press, og en god del skriking fra meg
Anee ikke hvor lenge jeg holdt på men presset som bare det, og legen dro i andre enden.
Til slutt kom den lille store prinsen til verden med sine perfekte 3990 gram, 52 cm og 36 cm rundt hodet. Han var illsint og skrek i sikkert 2 timer etter fødselen pga vondt i hodet sitt. Mor blir sydd i en evighet av legen og hun er fryktelig LEI av at folk holdt på i underetasjen. Så jeg var rett og slett litt sur... Til slutt får jeg lillegutt opp til meg, han finner puppen med en gang, og får til og med melkebart
Mor og far får mat med flagg på og ringer til storesøster for å fortelle at hun har fått seg en lillebror. Ikke lenge etter er hun på klinikken, stolt som bare en storesøster kan være
Veldig magisk øyeblikk for mor.
Jeg er så takknemlig for mine to barn. Alle vondter i verden er verd det til slutt. Det var litt av en opplevelse, og jeg var vettskremt!
Sent from my iPhone using BV Forum
