Ja, jeg har tenkt en del på det og gleder meg til å bli ferdig med det!
Gleder meg ikke til selve fødselen, for det gjør veldig vondt, men etterpå, det gleder jeg meg til!
Med førstemann, ble jeg satt igang pga høyt blodtrykk og alle tegn på svangerskapsforgiftning. Hun kom da 9 dager før termin. Fikk til slutt epidural, noe jeg da var svært takknemlig for, for da hadde jeg hatt sinnsykt vonde rier i mange timer og hadde bare 3 cm (altså ikke effektive rier) og jeg var utrolig sliten + at lystgassen gjorde at jeg følte meg sånn "sliten full." De eneste "smertene" jeg kjente under selve forløsningen var at det "sved litt der nede." Hun ble til slutt tatt med vakuum da pulsen begynte å bli svakere, det viste seg at hun hadde navelstrengen rundt halsen. Etter fødselen var både jeg og hun slitene
Med andremann var jeg da like spent som med førstemann, for jeg ante jo ikke hvordan det var å gå naturlig i fødsel. Det må jeg si var en myyyyye bedre opplevelse enn å bli satt igang. Riene begynte ikke å gjøre ordentlig vondt før det var ca 3 min mellom riene og jeg hadde ca 5 cm åpning, (mot at de var så vonde nesten fra starten av da jeg ble satt igang). Alt gikk fint til jeg skulle begynne å presse, jeg presset og presset, men ingenting hendte, forstod egentlig at jeg ikke kom til å klare å presse han ut selv, da legen sa at hun måtte bruke vakum siden han stod i dyp tverrstand (han stod med skuldrene rett ned, i steden for å ha rotert til siden), da sa jeg "takk." Denne gangen hadde jeg ikke hadde epidural og det gjorde j...lig vondt!!! Akkurat i det han kom ut husker jeg at jeg tenkte "nå gikk jeg i stykker" var helt sikker på at jeg ikke kom til å klare å gå etterpå, men det gikk faktisk helt fint.
Så denne gangen håper jeg på å gå i naturlig fødsel igjen og at jeg kan føde naturlig uten at jeg trenger hjelp av vakum, så får jeg bare ta det som det kommer...