Fødsel/svangerskapsdepresjon

M

MissLilli

Flørter med forumet
Sommerfuglene
Jeg kan ikke helt si det er fødseldepresjon da deg begynte smått før jeg fødte. Men det begynte temmelig nærme fødsel, hvor jeg følte meg enormt sliten etter mye engstelse og inn/ut av sykehuset grunnet oppfølging av mulig forgiftning. Så kom fødsel, med igangsettelse som endte i akutt keisersnitt. En dramatisk opplevelse for meg selv, selvom det gikk bra. På toppen har jeg vært alene hele veien i svangerskapet og på føden. Nå er jeg hjemme, og elsker den lille søte babyen min over alt. Men har også en enorm tristhetsfølelse. Alt som egentlig minner om en depresjon er der, men er det? Eller er det en naturlig reaksjon på alt?

Siden jeg visste at jeg var litt i faresonen for dette, så har jeg allerede vært i kontakt med lege og helsestasjon, og har påbegynt oppfølging.

Men jeg sitter nå her, og tenker så altfor mye, og vil så gjerne høre litt med andre som evt er eller har vært i samme lignende situasjon. Kan vi hjelpe hverandre på no vis for å gjøre ting om ikke annet, litt lettere? ❤️
 
Det er fødsels/barselsdepresjon, selv om det begynner før fødsel. selv fødte jeg etter spontan vannavgang i uke 34+5, endte med akutt keisernsnitt, som deg, var 9 døgn på barsel pga dysmatur og prematur baby som gikk for mye ned i vekt. 6 uker med sonde og pumping hver tredje time, masse stress. Nå er han 14 mnd og jeg klarer ikke kvitte meg med kavet rundt mat og vekt. Opplevde mg så uendelig alene. Holdt maska på seksukerskontroll, trodde jeg hadde orden på alt. SKulle bedt om hjelp. sto i alt alene. Det som ble redningen min, var i finne noen som også hadde opplevd traumer rundt fødsel, Selv om vi hadde ulike opplevelser, var det en støtte å ha noen andre som ikke var i den lykkelige babybobla.

Jeg er glad du er i gang med behandling :Heartred
 
Margrethe skrev:
Det er fødsels/barselsdepresjon, selv om det begynner før fødsel. selv fødte jeg etter spontan vannavgang i uke 34+5, endte med akutt keisernsnitt, som deg, var 9 døgn på barsel pga dysmatur og prematur baby som gikk for mye ned i vekt. 6 uker med sonde og pumping hver tredje time, masse stress. Nå er han 14 mnd og jeg klarer ikke kvitte meg med kavet rundt mat og vekt. Opplevde mg så uendelig alene. Holdt maska på seksukerskontroll, trodde jeg hadde orden på alt. SKulle bedt om hjelp. sto i alt alene. Det som ble redningen min, var i finne noen som også hadde opplevd traumer rundt fødsel, Selv om vi hadde ulike opplevelser, var det en støtte å ha noen andre som ikke var i den lykkelige babybobla.

Jeg er glad du er i gang med behandling :Heartred
Klikk for å utvide …
Så bra du fant noen som kunne være en støtte. Tror vi ofte bare trenger å vite at man ikke er alene, og at det ikke er unormalt. Til tross for at det står mye om det her og der.

Ja jeg har foreløpig kun oppfølging av legen min. Jeg jobber meg gjennom hver dag nå, og har mye vondt, men prøver å finne lyspunkt, og si til meg selv at ting vil bli bedre, at jeg må gi det tid, men er ikke så enkelt når det står på.

Fant du støtte der du bor, eller på nett?
 
MissLilli skrev:
Så bra du fant noen som kunne være en støtte. Tror vi ofte bare trenger å vite at man ikke er alene, og at det ikke er unormalt. Til tross for at det står mye om det her og der.

Ja jeg har foreløpig kun oppfølging av legen min. Jeg jobber meg gjennom hver dag nå, og har mye vondt, men prøver å finne lyspunkt, og si til meg selv at ting vil bli bedre, at jeg må gi det tid, men er ikke så enkelt når det står på.

Fant du støtte der du bor, eller på nett?
Klikk for å utvide …
Jeg fant støtte i noen her hvor jeg bor, vi deltok på vanntrening for gravide sammen og så var det noen barseltreff med den gjengen etter fødsel. Noen av oss bor i same bydel og da ble det til at vi hadde kontakt og så ble det til at vi delte det vi strevde med. Har du noen du kjenner som du kan snakke med, som ikke er helsepersonell?
 
Jeg fikk fødselsdepresjon med førstefødte. Trøblete start med amming, men usikker på hva som gjorde utslaget. Sluttet å spise og klarte ikke tenke noe positivt for alt i verden.. hadde jeg kunnet sendt tilbake ungen så tror jeg nesten jeg hadde gjort det.

Fortalte det heldigvis til mannen min, og han passet på at jeg fikk i meg mat. Fikk også en ammeekspert hjem som hjalp til med den delen av ammingen som var krevende. Sakte men sikkert ble jeg gradvis bedre.

Hadde aldri skjønt hvor mye hjernen kan tulle med deg før det. Det er jo ikke bare å skjerpe seg, men tror det er vanskelig å forstå før man har opplevd det selv.

Tror åpenhet er det viktigste, og å ikke være redd for å få hjelp. Jeg ville bare være alene, så endre med at mannen min holdt kontakten med mamma og vennene mine for meg og lagde avtaler på mine vegne. Om det ikke er mannen så tror jeg uansett jordmor er et fint sted å starte :Heartred
 
Margrethe skrev:
Jeg fant støtte i noen her hvor jeg bor, vi deltok på vanntrening for gravide sammen og så var det noen barseltreff med den gjengen etter fødsel. Noen av oss bor i same bydel og da ble det til at vi hadde kontakt og så ble det til at vi delte det vi strevde med. Har du noen du kjenner som du kan snakke med, som ikke er helsepersonell?
Klikk for å utvide …
Så fint det må ha vært å finne noen i samme situasjon hvor man kan hjelpe hverandre.

Ja jeg har jo noen jeg deler det med. Et par venner, og noe familie. Men familie er litt vanskelig å få full forståelse fra.. eller, vi er nok ikke så flinke til å snakke om slike ting sammen. Selvom jeg forsåvidt har vært åpen. Jeg trenger også de til litt hjelp med baby, og har ikke lyst å " belaste " de for mye med andre ting.
 
AnnAnn skrev:
Jeg fikk fødselsdepresjon med førstefødte. Trøblete start med amming, men usikker på hva som gjorde utslaget. Sluttet å spise og klarte ikke tenke noe positivt for alt i verden.. hadde jeg kunnet sendt tilbake ungen så tror jeg nesten jeg hadde gjort det.

Fortalte det heldigvis til mannen min, og han passet på at jeg fikk i meg mat. Fikk også en ammeekspert hjem som hjalp til med den delen av ammingen som var krevende. Sakte men sikkert ble jeg gradvis bedre.

Hadde aldri skjønt hvor mye hjernen kan tulle med deg før det. Det er jo ikke bare å skjerpe seg, men tror det er vanskelig å forstå før man har opplevd det selv.

Tror åpenhet er det viktigste, og å ikke være redd for å få hjelp. Jeg ville bare være alene, så endre med at mannen min holdt kontakten med mamma og vennene mine for meg og lagde avtaler på mine vegne. Om det ikke er mannen så tror jeg uansett jordmor er et fint sted å starte :Heartred
Klikk for å utvide …

Kjenner jeg savner å ha en mann, og det å være alene med baby nå er ekstra tøft, og kjenner igjen det å ønske å sende ungen tilbake. ( bare til jeg hadde kommet meg! ) på en annen side har jeg en overveldende kjærlighet for han, men det gjør den dårlige samvittigheten bare verre. Jeg er ikke 100% sikker på at jeg en gang har fødseldepresjon, eller om det " bare" er en reaksjon på en tøff tid, og at jeg aldri har fått hvilt ut. I tillegg har jeg slitt med litt milde til moderate depresjoner før. Men er veldig lenge siden jeg har hatt denne type depresjon/tristhet.
 
MissLilli skrev:
Kjenner jeg savner å ha en mann, og det å være alene med baby nå er ekstra tøft, og kjenner igjen det å ønske å sende ungen tilbake. ( bare til jeg hadde kommet meg! ) på en annen side har jeg en overveldende kjærlighet for han, men det gjør den dårlige samvittigheten bare verre. Jeg er ikke 100% sikker på at jeg en gang har fødseldepresjon, eller om det " bare" er en reaksjon på en tøff tid, og at jeg aldri har fått hvilt ut. I tillegg har jeg slitt med litt milde til moderate depresjoner før. Men er veldig lenge siden jeg har hatt denne type depresjon/tristhet.
Klikk for å utvide …
Skjønner det :Heartred Er det en venninne, mor eller søster som kan bo hos deg i ny og ne for avlastning? Tror det er viktig nå (og fremover) å ha noen som kan være en trygg person for lille sånn at du får hentet deg inn.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp