Fødsel-snakk

Lilutta

Lilutta

Gift med forumet
Oktoberlykke2020❤
Flere som allerede har tenkt på fødselen, som enda er veldig langt unna? Det var noe av det første jeg tenkte da jeg fikk positiv test, «shit jeg skal føde igjen» liksom :hilarious: Men på en positiv måte, for det er det kuleste jeg har vært med på noen gang! Gleder meg til å få oppleve det igjen. Men er også enda mer redd for keisersnitt enn første gang, for nå vet jeg hva jeg går glipp av om det blir sånn :bored:

Hvilke tanker sitter dere med? Tenkte vi kunne dele våre tanker om temaet her :joyful:
 
Jeg er bare redd for å få samme fødsel som sist. Fæl åpningsfase som varte fra fredag kveld til søndag morgen med pressrier fra 7cm. Men selve fasen hvor jeg fikk han ut var bra. Brukte 28 min på det :):Heartred
 
Sniker fra juni
Tenker også mye på fødselen, og har tenkt på det siden vi begynte prøving i sommer. Har to veldig forskjellige vaginale fødsler bak meg, og selv om jeg regner med denne blir ganske grei, så er jeg likevel bekymret. Fikk forrige bare 15-20 minutter etter at jeg ankom sykehuset, så det er kanskje der den største spenningen ligger
 
Drømmeren skrev:
Jeg er bare redd for å få samme fødsel som sist. Fæl åpningsfase som varte fra fredag kveld til søndag morgen med pressrier fra 7cm. Men selve fasen hvor jeg fikk han ut var bra. Brukte 28 min på det :):Heartred
Klikk for å utvide …

Huff, håpe det går bedre nå! Hørtes slitsomt ut. Jeg var veldig heldig. Hele fødselen var over på 3 timer :wacky:
 
Chawa skrev:
Sniker fra juni
Tenker også mye på fødselen, og har tenkt på det siden vi begynte prøving i sommer. Har to veldig forskjellige vaginale fødsler bak meg, og selv om jeg regner med denne blir ganske grei, så er jeg likevel bekymret. Fikk forrige bare 15-20 minutter etter at jeg ankom sykehuset, så det er kanskje der den største spenningen ligger
Klikk for å utvide …

Det blir spennende! Jeg har ganske lik erfaring. Mini var ute 15 minutter etter at vi ankom føden. Jeg trodde fødselen såvidt var i gang, men hadde full åpning gitt :eek:
 
Jeg gleder meg!
Jeg aner ikke hva jeg går til, og må ta det som det kommer.
Det jeg ønsker meg og håper på, er selvsagt at det blir en normal og fin fødsel hvor jeg klarer meg mest mulig selv og uten bedøvelse.
Men så klart, blir det en lang og tung fødsel, så vil jeg ønske meg bedøvelse så jeg får hvile.
Jeg blir skuffet om det ender med keisersnitt, men selvfølgelig er det viktigste at det går bra (uansett vei) med barnet og meg.

Om det planlegges keisersnitt, må jeg nok bruke tid på å fordøye og akseptere det.
Jeg er så innstilt på naturlig fødsel.

Men igjen- jeg må ta det som det kommer. Jeg gleder meg hvertfall.
 
Jeg er førstegangs så mine forhåpninger er ikke så store, jeg aner jo ikke hva jeg går til! Men jeg håper på vaginal fødsel og at det skal gå fint selvfølgelig :) Merker jeg at jeg trenger epidural så trenger jeg det ;)
 
Jeg gleder meg!
Hadde en fantastisk opplevelse med første, håper den blir like fin denne gangen :)
 
Livvea skrev:
Jeg gleder meg!
Jeg aner ikke hva jeg går til, og må ta det som det kommer.
Det jeg ønsker meg og håper på, er selvsagt at det blir en normal og fin fødsel hvor jeg klarer meg mest mulig selv og uten bedøvelse.
Men så klart, blir det en lang og tung fødsel, så vil jeg ønske meg bedøvelse så jeg får hvile.
Jeg blir skuffet om det ender med keisersnitt, men selvfølgelig er det viktigste at det går bra (uansett vei) med barnet og meg.

Om det planlegges keisersnitt, må jeg nok bruke tid på å fordøye og akseptere det.
Jeg er så innstilt på naturlig fødsel.

Men igjen- jeg må ta det som det kommer. Jeg gleder meg hvertfall.
Klikk for å utvide …

Hadde veldig like tanker om første fødsel, som det du har nå :joyful: Man må rett og slett bare ta det som det kommer ja, og være åpen for alt. Selvom KS sitter langt inne hos meg også er selvfølgelig det viktigste at både mor og barn har det bra :rolleyes:
 
Frk.strikk skrev:
Jeg er førstegangs så mine forhåpninger er ikke så store, jeg aner jo ikke hva jeg går til! Men jeg håper på vaginal fødsel og at det skal gå fint selvfølgelig :) Merker jeg at jeg trenger epidural så trenger jeg det ;)
Klikk for å utvide …

Det blir spennende! Jeg har angst for epidural, så håper jeg greier meg uten igjen :eek:
 
Lilutta skrev:
Det blir spennende! Jeg har angst for epidural, så håper jeg greier meg uten igjen :eek:
Klikk for å utvide …

Jeg og!
Jeg er ganske sta, så tror jeg vil prøve å klare meg uten.
Men kommer det til det punktet at jeg ikke orker mer, og enda litt til, så er jeg nok åpen for det.
Men i utgangspunktet ønsker jeg det overhodet ikke. Har litt noia for slike ting som skal inn i kroppen.
Samme med narkose, det er skrekken!
Har aldri opplevd det, og håper jeg slipper det.
Det å ikke ha kontroll over kroppen uten å være tilstede, overlatt til noen jeg ikke kjenner.. det er en stor skrekk for meg.

Men igjen, om det blir nødvendig, så skal jeg takle det. Det er nødvendig.
 
Jeg hadde en veldig fin opplevelse sist, så jeg håper at denne blir det samme. Håper dog at startfasen går litt raskere denne gangen, trenger liksom ikke rier i flere døgn:p
 
Jeg gruer meg skikkelig kjenner jeg, så prøver å unngå tanken. Vil ikke igjen, men vet jeg må. Men få timer i helvette sammenlignet med alle de fine årene som kommer etterpå. Kan ikke si noe annet enn at det var verdt det sist, og blir det sikkert denne gangen også.
 
Tok HKS med første for 11 år siden, så er vel derfor jeg skal få tvillinger nå, ta igjen det tapte... :laughing002

Men jeg har ikke tenkt så langt enda for å være ærlig.
 
Ikke tenkt så mye på fødselen enda, bare at jeg forstår ikke at noe så stort skal komme ut av det lille mellom beina :laughing002 men millioner av kvinner har gjort det før meg, så klart jeg kan også!
 
Livvea skrev:
Jeg og!
Jeg er ganske sta, så tror jeg vil prøve å klare meg uten.
Men kommer det til det punktet at jeg ikke orker mer, og enda litt til, så er jeg nok åpen for det.
Men i utgangspunktet ønsker jeg det overhodet ikke. Har litt noia for slike ting som skal inn i kroppen.
Samme med narkose, det er skrekken!
Har aldri opplevd det, og håper jeg slipper det.
Det å ikke ha kontroll over kroppen uten å være tilstede, overlatt til noen jeg ikke kjenner.. det er en stor skrekk for meg.

Men igjen, om det blir nødvendig, så skal jeg takle det. Det er nødvendig.
Klikk for å utvide …
Jeg har prøvd både narkose og epidural. Ikke redd for noen av delene nå lenger etter å ha prøvd:-)
 
Jeg vet det ikke er farlig, bare urasjonell frykt. Som edderkopper.

Men blir det slik, så gjennomfører jeg det uten problemer. Men det bare er noe jeg virkelig håper ikke skjer.
 
Jeg har tre litt ulike fødsler bak meg.

Nr 1: kjente rier 21 på kvelden. De var vonde fra midnatt. Kom på sykehuset med 7 cm åpning ca klokka 07. Ungen kom ikke før 17:55. Hadde epidural de siste 4 timene. (De skrudde den vel riktignok av for pressinga.) Utslitt av søvnmangel. 45 min med pressing uten pressrier. Det ble både dyttet og dratt for å få ham ut. Selv om riene var vonde var de ikke skikkelig ille vonde. Jeg kunne puste meg gjennom dem uten smertelindring. Epiduralen på slutten var for konstante korsryggsmerter, ikke for riene. De ble liksom aldri vondere enn de hadde vært ved midnatt.

Nr.2: kjente rier 21:00 igjen som en lett kiling hvert 10.minutt. Begynte å gjøre vondt i 03-tiden. Var på sykehuset 06 med 7cm åpning og ungen var ute 08:21. Kjemte kroppen samarbeidet. Riene var vondere denne gangen og det var godt å ha lystgass. 15 min utpressing.

Nr.3: våknet med uregelmessige murringer. Det kom flere når jeg sto og gikk, forsvant når jeg satt og lå. De andre fødslene hadde startet med regelmessige rier fra start og jevnt økning i frekvens, men denne gangen var det slik folk beskriver kynnere (som jeg aldri hadde kjent selv før). Jeg var veldig usikker på om det var rier eller kynnere. Først i 14-tiden ba jeg mannen min reise hjem fra jobb sånn i tilfelle. Etter hvert vekslet det mellom 3-4 rier/kynnere på 10 min og 10 minutter mellom 2, og de var alt fra kiling til at jeg pustet tungt. Fordi noen var småvonde og noen kom hyppig dro vi til sykehuset. Der var det bare 4-5cm åpning. Litt skuffet, men ikke helt uventet. Regnet med å bli der lenge. Men så gikk vannet spontant, og kroppet satte i med tette, kraftige og til dels langvarige rier. Mye vondere enn med de andre. Jeg fryktet for 5-6 timer med det der. Viste seg å ta 40 minutter fra 4-5cm til ungen var ute. 5min fra 8cm til fødsel. Ute på 2 press. Og denne gangen var det ikke snakk om å kjenne at kroppen også bidro litt. Jeg hadde ikke sjanse til å holde igjen. Ungen ble skutt ut. Født 18:16. Riene ble aldri regelmessige.

Nå tenker jeg med fjerde fødsel at enten så blir det regelmessige, håndterbare rier som kommer jevnt. Da vil jeg helst føde i vann. Eller så går kroppen plutselig over i «denne-skal-ut»-modus og da er det bare å overleve som best jeg kan og forhåpentligvis få lystgass:-)
 
Livvea skrev:
Jeg vet det ikke er farlig, bare urasjonell frykt. Som edderkopper.

Men blir det slik, så gjennomfører jeg det uten problemer. Men det bare er noe jeg virkelig håper ikke skjer.
Klikk for å utvide …
Mistenkte deg ikke for å tro det var farlig. Tenkte bare dele at jeg ble positivt overrasket over begge deler for hvor greit det var. Effektivt og bivirkningsfritt (bortsett fra at jeg følte meg skikkelig rusa i et par minutter etter narkose og snakket som om jeg var drita:hilarious: Gikk fort over før jeg traff mannen)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp