Fått 4 barn nå✨️ (mistet 2 ma seint og 3 sa tidlig)

[Kitty]

Gratulerer så mye

 

[Tiol]

Gratulerer så mye likna veldig på min siste igangsettelse - drøyde ut pga mange fødsler pågående. Men når de først tok vannet var det over på 30 min haha rått!! Kos deg masse med fine Octavia

 

[ElskerJesus♡]

2 døgn etter fødsel

Heilt sprøtt at hu er her for det første, tida går virkelig fort
Har vært mykje følelser i kroppen min siden Torsdag, det blei jo ein ganske intens fødsel, spesielt psykisk! Merke eg lande litt og litt. Er ein slik person som må få snakke det ut, så både å dele svært detaljert her, men også ein litt enklare versjon på facebook og til familie har hjulpe veldig på på Tirsdag komme ei veldig god venninne av meg som jobber som samtaleterapeut og er sjølvsagt heilt fantastisk å snakke med om slikt, så eg har så truo på at innen hu går ut dørane så vil eg kjenna meg tom fra alt detta som berre satte seg i kroppen, og så kan eg begynne å fylle på med berre godt

Forutenom det psykiska så er det fysiska berre bra! Litt skakk i bekkenet endo, men med tyngdepunktet stabilisert er det ikkje mykje å snakke om har ingenting nedpress, full kontroll på alle muskler der nede og ingen vondter verken med å sitte/hoste/nyse etc. Sydde 4 sting, men det svir ikkje og er ikkje noko hovent der nede heller, alt kjennes egentlig normalt ut me kom heim i går og hadde ein fin dag og kveld med familien sov godt inatt og idag har eg fått vært nede hos dyra idag for første gang på mange uker, var så deilig å gå ned uten vondter og bruke tid med dei kjenner det gir meg så god energi! Også å tenke på at me går inn i våren, dyrkningstid, lange dager, sol, nytt liv som springe fram osv Eg var også innom naboen for å hente jentene, var kjekt å slå av ein prat over ein kaffikopp igjen sånn heilt sporadisk nabojentene har sjølvsagt veldig lyst å helsa på, men barn får ikkje komme med det første, er SÅ mykje sjukdom i omløp.

Har tenkt litt på denne dagboka og veien videre....
Eg var veldig godt trent når eg blei gravid med første, veide 73kg og var/er 173cm høg. La på meg 30kg i graviditeten og bikka til 103 kg før eg fødte. Denne gongen hadde eg aldri tatt av mellom graviditetene i verken 2020 eller 2021, så hadde startvekt på 94 nå med Octavia, og bikka nok inn i 105-106kg, for når eg veide meg når me kom heim i går var eg 101kg
Iallefall, med eldste tok eg ukentlige bilder opp til 40 veker. Så, planen nå er å skrive ut dei bildene, og ta bilder kvar veke nå i 40 veker med då sluttbilde fra før eg i det heile blei gravid som mål. Altså godt trent og 73kg. Det bør være oppnåelig på 40 veker vell? Kjenner eg orker absolutt ikkje gå inn i fleire graviditeter ELLER å være småbarnsmor med SÅ dårlig form og mange ekstra kg.

Så, for å holde motivasjonen oppe så tenker eg litt å bruke dagboka på å ansvarliggjer meg litt siden me har lagt familiens størrelse i Guds hender så er me jo litt sånn evige prøvere så pang plutselig er eg gravid igjen eg håper jo ikkje det då med det første, men har vært kjekt å dokumentert gravidreisa og tida rundt her i dagboka, så vil liksom ikkje gi slipp på den heller

 

[Villblomsten]

Gratulerer så mye med en nydelig liten jente! Godt å lese at alt har gått bra

 

[Alfakrøll]

Igangsetting dag 3️
Beklager sein oppdatering
Eg hadde meg ein skikkelig knekk inatt, me skulle jo sette cytotec hyppig, og så på ctg 30min før kl 12, midnatt så var Octavia heilt i turnhumør, hadde ikkje puls under 150 liksom, låg i snitt på 170 i 2,5t (!!!) Så eg møsta heilt motet, sjølvsagt skulle hu tulla sånn på når eg trengte at hu va rolig. Blei ikkje cytotec før kl 2, to timar for seint. Eg grein mine bitre tårer, for føle jo at kvar gong eg e litt igang så stoppes det av noko. Blei lovd at på mårningen skulle dei komme inn 07:15 for ctg og cytotec etterpå og at vaktskifte ikkje skulle forsinke det (som er 07:30-08:00). Så den som gjekk i kjellaren når eg fekk beskjed kl 07:57 at legane skulle ta ny vurdering (og då e ein del av vurderingen å stoppe til over helga) så berre kjente eg på masse skuffelse og gjorde meg "klar for kamp".

Plutselig, litt før kl 9 kom dei inn og sa at overlegen som har følgt meg ville møta meg på fødeståvo. Eg berre what, skjer med det? Når eg kom inn sa hu at viss hu klarte det ville hu ta vatne, for cytotec funka ikkje, og viss hu ikkje kunne det ville hu senda meg heim. Eg begynte jo med ein gong å sei eg føle eg knapt har fått ein sjans liksom, hatt 5 cytotecdoser på 2 døgn, og på 2 døgn kunne eg hatt 12 liksom.... type 8-12t mellom dosene mine. Pluss det e totalt uaktuelt å reisa heim, for eg har denna indre frykten for at dersom me reise heim, då dør Octavia liksom. Plutselig seie berre legen at ja, eg skjønne, men la oss nå sjekka deg først og så diskutere me meir etterpå.

Så med ein kropp full av fortvilelse, tankekjør og uro la eg meg ned på fødestolen og hu starta å sjekka. Aldri i livet hadde eg tenkt at hu kom til å kunna ta vatne, eg hadde jo sove fra 03 - 07 liksom, knapt merka nåke rier. Men joda, hu meinte hu skulle få det til og eg gjekk i full panikk. Knute på navlesnor og vannavgang er jo fryktene mine som gjer at eg faktisk er her og blir satt igang.

Kl 09:15 - vannet blir tatt, og eg trykke så hardt på rompo til Octavia at vannspruten berre står ut på overlegen (som var klar med ei bøtta langt unna spruten ). Ingenting i klem, ingen HKS. Phu. Men ein kropp med kvilepuls på 120, låst til ei fødestua heilt brått, konstant overvåkning av Octavia, full i adrenalin, full i tankar om at nå e det ingen vei tilbake, får me ikkje gang nå blir det KS. Det rase rundt i hodet mitt mens mannen går att og fram fra barselrommet og rigger føderom, han er god å ha
Har rier ca kvart 5-7min, men dei er ikkje særlig sterke, puster knapt gjennom dei. Me rigger opp med oljer, diffusere, stjernehimmel og prøver å senke pulsen og endre fra adrenalin til oxytocinvennlig kropp. Litt uten hell, fordi det var ein alt for brå vending og kroppen følger ikkje med. I tillegg full forstoppelse plutselig, musklene berre ville ikkje tømma seg, så må krypa til korset og be om klyx, enda ein klein situasjon som gjer det motsatte av oxy!! Bah, kjenner eg må jobbe hardt for å snu tanken nå, for eg veit dryppet kjem...

12:00 - ny sjekk, ingen framgang. Nedtur, men eg var forberedt. Oljene har gjort ein god jobb på å roe ned, mannen har vært heilt nydelig og jordmor ei skikkelig støtte. Får ny veneflon, IV og oxytocin. Når kroppen ikkje klare produsera må syntetisk til. Nå har eg brått smertefulle rier eg må jobbe med. Det endrer ting, fokuset blir meir rett, eg jobber fint med riene, god lindring i varmeflaske og massasje fra mannen.

14:00 Riene tar seg opp, jordmor finner fram lystgass og eg får tidenes rus, bruker lang tid på å hente meg inn før eg spurte om hu satt den på max, neida sa hu og eg skjønte ingenting, eg forsvant heilt. Brukte den berre litt, var litt ekkelt fordi sist (som eg huska der og då) eg var i slik rus var når eg hadde født Neriah død og ein teit overlege skulle ha meg på utskrapning kun med lystgass. Det var ein forferdelig opplevelse og eg begynte å kjenne at detta prega meg. Sjekk kl 14 vise ca 3cm, bittelitt framgang berre. Heilt ok å jobbe med riene, får beskjed ca 14:45 at jordmor trudde 30 betydde 30% lystgass, men det betydde 30% oksygen og 70% lystgass og eg hadde altså hatt max heile tida men nå trengte eg det virkelig og.

15:07 ny sjekk, 4cm, defineres nå som i aktiv fødsel og går på ein knekk. Kommer på at eg har fortrengt den delen av Romeo sin fødsel, for der låg eg heilt aleina, og kvar gang eg blei rusa av gassen blei eg tatt med tilbake til Neriah sin dødfødsel, og DET var grunnen til at eg fekk epidural med han, det var skikkelig fælt då, så fælt at eg hadde heilt fortrengt det og plutselig kom alt tilbake så 15:20 ligge eg å hulke på fødebenken, det blei for mykje, smertene heilt intense og såvidt inn i aktiv fødsel. Dei bestille epidural.
15:25 - kvar einaste ria er tortur nå, eg tenke jo det er mest psykisk, jordmor merke ein endring og vil sjekka, eg nekte, orke ikkje fleire nedturer.
15:30 - anestesi kommer, surrer veldig, smertene auke og alt eg tenke e at eg vil ut av den gassboblo og tilbake til fødselen min, men er så vondt eg klarer ikkje uten gass.

15:40 - jordmor insisterer på å sjekke, og får sånn halvveis lov 5cm. Hjalp meg ingenting, eg ber anestesi få rævo i gir samtidig droppe plutselig pulsen til Octavia. Ber anestesi setta epiduralen, hu surre så sjukt! Seie eg må sitta! Har ikkje sjans seie eg, men blir tvungen opp i sittande, merke egentlig nedpress, men tolke det som at kroppen berre ikkje klare meir smerte liksom. Prøve å henta meg inn men får berre 10-15sek uten maska og havne tilbake til Neriah sin dødfødsel asap. Anestesilegen vaske ryggen mens eg høre jordmor får litt panikk. Høre hu avbryte anestesi midt i ei heftig ria og slår alarm. Eg blir lagt ned og flytta på, konstante smerter og er heilt i mi ega boble.

15:48 - jordmor prøver å trigge baby til å auke pulsen med å poke hu i hodet, flytter meg rundt som ein stranda kval på fødebenken, folk begynner å strømme til.

15:56 Jordmor som har hånda si inni vjj'en merker plutselig at det er full åpning, overlegen kommer og eg hører at det er alvor. Kjenner meg rolig, veit at nå må eg berre fokusera på hu og gjer nøyaktig ka hu seie. Einaste eg ser er overlege og høre Octavia sine svake hjerteslag i bakgrunnen. Tenke at hu umulig kan få hu ut så kjapt, men akkuratt då får eg ei pressrie og presse som ein helt. Får mykje mot av overlegen som tar heilt øve, begge hendene in my vjj og sikkert eit titals antall mennesker i rommet som alle stresse enormt, høre mannen begynne å få panikk, sjukt barn team gjer seg klar med nyfødtstasjonen. Eg kjenne meg heilt rolig, one mission, få Octavia ut asap, blir det KS så heilt ok, epiduralen blei aldri satt, narkose e heilt ok. Men først, se om overlegen har ein plan.

15:57 - høre overlegen ber om vakum, tanken om fullstendig 4grads rift rase i hodet, men pulsen til Octavia som høres ut som ein sekundvisar nå får fokuset mitt og ei pressrie slår inn, eg presser og kjenner korleis Octavia berre bane vei nedover og overlegen heier! Merker hu styrer veldig med vakumet og ber meg berre pressa heile tida, sjølv om ria stopper. Eg presser og presser og når Octavia står i åpningen får Overlegen satt vakumet og drar hu ut.

16:00 - Octavia kommer til verden, ein smule forfjamsa men i god form, eg får hu rett opp på brystet. Dei mest drevne seie alt e bra, eg og ei jordmor har litt panikkbevegelser me får beskjed om å stryke hu rolig berre, hu har det godt. Navlestrengen får pulsera og eg får kosa. Hu skrike ikkje, men puste greit. Mannen får litt panikk, vil ikkje klippa navlesnor ein gang, eg ber han bli med Octavia ut, og etter litt sug og oksygen så kvikner hu til og har det heilt fint får hu tilbake på magen, hu e heilt nydelig

Navlestrengen hadde ein superfast knute på seg, det var grunnen til at hu plutselig ikkje fekk oksygen, men siden hu kom ut så kjapt som hu gjorde så hadde hu aldri opplevd oksygentap, ph og verdiene på navlestrengen var fine, puh!

Fekk ei lita rift, sydde eit par sting, ingen spesielle smerter igrunn, veldig fin i formen nå Octavia e heilt perfekt, bar ingen preg av at det blei så kjapp exit! Foruten at hu har sprengte blodkar på augene og eg som pressa nonstop i 3min har blodsprengte blodkar i heila fjeset

Litt av ein opplevelse! Har vært så masse styrtfødsler i februar forumet, så eg sa til snapgruppa at eg fekk ta ein for laget, ingen styrtfødsel på meg. Tenke 53min aktiv fødsel og fra 5cm til hu var ute på 20min definere som styrtfødsel ja

Alt i alt opplevde eg det aldri dramatisk og forferdelig på slutten, eg funke egentlig veldig godt i kriser, så eg var i mitt ess, rett fokus og krefter på rett plass til rett tid!

Nå er hu her endelig, 3283g, 50cm og 34,5cm rundt hodet, heilt aldeles perfekt og nydelig ️

Vis vedlegget 427123
️

Gratulerer såå mye med nydelige lillesøster!! Og for en fødsel, du er rå! Kos deg masse med lille, vakre jenta di, og resten av gjengen din

 

[GardsHulder]

Gratulerer så utrolig mye med en nydelig liten datter
For en opplevelse dere har vært igjennom og for en helt du er som kjempet så hardt for Octavia, (nyyydelig navn forresten!) og kom deg igjennom det fra start til slutt
Kos dere masse

 

[ElskerJesus♡]

Hei dagbok I'm back!
Men ikkje som prøver då, eller, ja, nei, me bruke jo ikkje prevansjon og kommer nok aldri til å gjer det, men akkurat nå føler eg meg ganske trygg på at det blir oss 6 ei stund

Tenkte berre eg skulle oppdatere litt. Octavia blir 5mnd i måro tids har gått fort, men likevell har me hatt mykje kos og nyter enda at hu er babybaby

Eg var sjukemeldt fram til påsken, då berre bestemte eg meg for å late som kroppen var heeeeilt god og gønne på med full jobb og alt. Det gjekk egentlig greit det altså, men smertene blei ikkje bedre, men heller ikkje veldig værre. Ei i skuddårsspirene tipsa om noko som heite ammegikt, og det er 100% det eg har fått. Gjekk litt i kjellaren når eg merka det, hadde det jo heilt likt med Romeo og det forsvant når eg slutta å amma. Men eg vil jo ikkje slutta å amma var hos legen min i midten av Juni for å spør om andre råd enn å slutta å amma og hu sa at me sjukemelde deg iallefall før me kutte amming, for den e jo kjempe viktig og kun nokre få mnd nå liksom. Så då blei det sjukemelding igjen, kjente det som eit veldig nederlag og fekk dårlig samvittighet heilt til sjefen var dust ogeg var over det

Legen meine dogg at me denne gangen og må utelukke leddgikt siden både mamma og mormor fekk det, så nå holde eg på med ny utredning. Kjenne meg trygg på at det henger sammen med amming og hormoner, men føler liiiitt på at eg skulle fått det så ung, hadde vært heilt tragisk.....

Samme type ubalanse gjer at eg heller ikkje går ned i vekt, uansett kor mykje eg har prøvd. Men eg går heller ikkje opp, uansett kor mykje eg trøstespise så akkuratt nå berre leve eg livet og bryr meg verken om vekt, trening eller kosthold. Eller joda, kosthold bryr eg meg alltid om, men spise det eg vil liksom. Trening kan eg berre glømma, såvidt eg klare leva seminormalt liksom, så det e faktisk veldig vondt. Føle meg fanga i kroppen, men siden eg VEIT at det er sesong så går det og veldig fint. Me har fått basseng i Skånevik, og kvalen-meg supertrives i vatn! Så nå ska eg få inn litt meir trening der iallefall, for det tålte eg kjempe godt

Så folkens, ammegikt e ein ekta ting altså, og har typiske symptomer som vondt i hender og føtter (mest under fot og det ant ytterste fingerleddet) og veeeeldig stiv om morgenen. Og vondt i ledd som hofter, knær og akkuratt nå; øverste del av ryggen. Går til fysio og kiropraktor kvar veka, men trur heilt ærlig det hadde vært heilt likt uten, for det er heeeilt likt kvar gong eg kommer tilbake (7 dagar seinare liksom). Men kanskje hadde det vært værre, men eg e ikkje villig å testa
Trist at det e så enormt lite forskning på kvinnehelsa, og at slike ting blankt blir avvist av mange.... Eg har faktisk fortalt om dette til venner som innsåg at dei sjølv hadde hatt det, kanskje ikkje like drastisk som meg, men eg var jo og heilt ødelagt før eg fødte og då (var jo 100% sjukemeldt fra november til mars liksom).

Men ja, her er eg, nyter livet og tar det så med ro som eg kan ta, ca ikkje gravid, og tenker mykje på det, fint lite lyst å bli gravid og, rett og slett. Men, det skjer det som skjer

 

[Villblomsten]

Hei dagbok I'm back!
Men ikkje som prøver då, eller, ja, nei, me bruke jo ikkje prevansjon og kommer nok aldri til å gjer det, men akkurat nå føler eg meg ganske trygg på at det blir oss 6 ei stund

Tenkte berre eg skulle oppdatere litt. Octavia blir 5mnd i måro tids har gått fort, men likevell har me hatt mykje kos og nyter enda at hu er babybaby

Eg var sjukemeldt fram til påsken, då berre bestemte eg meg for å late som kroppen var heeeeilt god og gønne på med full jobb og alt. Det gjekk egentlig greit det altså, men smertene blei ikkje bedre, men heller ikkje veldig værre. Ei i skuddårsspirene tipsa om noko som heite ammegikt, og det er 100% det eg har fått. Gjekk litt i kjellaren når eg merka det, hadde det jo heilt likt med Romeo og det forsvant når eg slutta å amma. Men eg vil jo ikkje slutta å amma var hos legen min i midten av Juni for å spør om andre råd enn å slutta å amma og hu sa at me sjukemelde deg iallefall før me kutte amming, for den e jo kjempe viktig og kun nokre få mnd nå liksom. Så då blei det sjukemelding igjen, kjente det som eit veldig nederlag og fekk dårlig samvittighet heilt til sjefen var dust ogeg var over det

Legen meine dogg at me denne gangen og må utelukke leddgikt siden både mamma og mormor fekk det, så nå holde eg på med ny utredning. Kjenne meg trygg på at det henger sammen med amming og hormoner, men føler liiiitt på at eg skulle fått det så ung, hadde vært heilt tragisk.....

Samme type ubalanse gjer at eg heller ikkje går ned i vekt, uansett kor mykje eg har prøvd. Men eg går heller ikkje opp, uansett kor mykje eg trøstespise så akkuratt nå berre leve eg livet og bryr meg verken om vekt, trening eller kosthold. Eller joda, kosthold bryr eg meg alltid om, men spise det eg vil liksom. Trening kan eg berre glømma, såvidt eg klare leva seminormalt liksom, så det e faktisk veldig vondt. Føle meg fanga i kroppen, men siden eg VEIT at det er sesong så går det og veldig fint. Me har fått basseng i Skånevik, og kvalen-meg supertrives i vatn! Så nå ska eg få inn litt meir trening der iallefall, for det tålte eg kjempe godt

Så folkens, ammegikt e ein ekta ting altså, og har typiske symptomer som vondt i hender og føtter (mest under fot og det ant ytterste fingerleddet) og veeeeldig stiv om morgenen. Og vondt i ledd som hofter, knær og akkuratt nå; øverste del av ryggen. Går til fysio og kiropraktor kvar veka, men trur heilt ærlig det hadde vært heilt likt uten, for det er heeeilt likt kvar gong eg kommer tilbake (7 dagar seinare liksom). Men kanskje hadde det vært værre, men eg e ikkje villig å testa
Trist at det e så enormt lite forskning på kvinnehelsa, og at slike ting blankt blir avvist av mange.... Eg har faktisk fortalt om dette til venner som innsåg at dei sjølv hadde hatt det, kanskje ikkje like drastisk som meg, men eg var jo og heilt ødelagt før eg fødte og då (var jo 100% sjukemeldt fra november til mars liksom).

Men ja, her er eg, nyter livet og tar det så med ro som eg kan ta, ca ikkje gravid, og tenker mykje på det, fint lite lyst å bli gravid og, rett og slett. Men, det skjer det som skjer

Uff, det hørtest ikke noe særlig ut med den ammegikten Ikke noe kjekt når ikke babytiden blir helt som man ser for seg.

Glad for å høre at dere har det bra ellers!

 

[GardsHulder]

5 mnd allerede, tida flyr avgårde altså!
Så trist å høre om ammegikta, det var noe jeg ikke hadde hørt om en gang, men det er altså gode sjanser for at det gir seg. Det var nå en mager trøst ihvertfall Skjønner så godt du vil prioritere ammingen siden det er en så spesiell, viktig og ikke minst relativt kort tid. Håper du holder ut og st bassengtrening kan hjelpe litt sånn totalt sett.
Men du holder til i Skånevik? Så artig, veldig idyllisk plass! Vi tok ferja derfra og over til Matre da vi bodde i Åkra

 

[Ellix]

Så koselig med oppdatering

Leit å lesa at du sliter med helsa, men om det hjelper så syns eg det var litt oppløftande lesing for min eigen del. Eg hadde ikkje høyrt om ammetikt før. Har følt meg som ein 70 åring siden fødsel i januar, med vonde kne og hofter, for ikkje å snakke om stiv som ein stokk Absolutt ikkje plaga sånn som deg, men kanskje det er amminga som gjer det og at det er håp om at eg kan komme meg tilbake til tidlig 30 åra igjen?

Håper du føler deg bedre snart

 

[Marsmamman]

Så kjekt å høre fra deg har faktisk aldri hørt om ammegikt, men føler meg selv veldig mye stivere denne gangen, spesielt om morgenen. Bekkenet ble liksom aldri helt bra, og stiv rygg hver morgen. Jeg er ikke hemmet av det så skal ikke klage sånn sett altså. Håper det hår seg til for deg etterhvert

 

[ElskerJesus♡]

5 mnd allerede, tida flyr avgårde altså!
Så trist å høre om ammegikta, det var noe jeg ikke hadde hørt om en gang, men det er altså gode sjanser for at det gir seg. Det var nå en mager trøst ihvertfall Skjønner så godt du vil prioritere ammingen siden det er en så spesiell, viktig og ikke minst relativt kort tid. Håper du holder ut og st bassengtrening kan hjelpe litt sånn totalt sett.
Men du holder til i Skånevik? Så artig, veldig idyllisk plass! Vi tok ferja derfra og over til Matre da vi bodde i Åkra

Ja, bur i Skånevik, verdens vakraste plass tenk at duhar budd i Åkra då, det er gøy! Kor lenge budde du der?

 

[ElskerJesus♡]

Så koselig med oppdatering

Leit å lesa at du sliter med helsa, men om det hjelper så syns eg det var litt oppløftande lesing for min eigen del. Eg hadde ikkje høyrt om ammetikt før. Har følt meg som ein 70 åring siden fødsel i januar, med vonde kne og hofter, for ikkje å snakke om stiv som ein stokk Absolutt ikkje plaga sånn som deg, men kanskje det er amminga som gjer det og at det er håp om at eg kan komme meg tilbake til tidlig 30 åra igjen?

Håper du føler deg bedre snart

Ja høres likt ut, er nok mange ulike grader av det så ska ikkje sjå vekk fra at amminga har skylda hos deg og akkurat nå embrace eg at eg e som ein 70år gamal kval, så kjem det ei tid når dette er forbi og det er mulig å bli ein normal 35åring igjen
Kjekt å høra fra deg, håpe alt e fint uti havgapet

 

[ElskerJesus♡]

Så kjekt å høre fra deg har faktisk aldri hørt om ammegikt, men føler meg selv veldig mye stivere denne gangen, spesielt om morgenen. Bekkenet ble liksom aldri helt bra, og stiv rygg hver morgen. Jeg er ikke hemmet av det så skal ikke klage sånn sett altså. Håper det hår seg til for deg etterhvert

Nei er nok slik det er aller mest utbredt, at ein kjenner seg mest stiv på morgonen og så går det seg til sånn relativt kjapt utover formiddagen og då tenker ein ikkje så veldig masse på det, og med det forsvinner litt grunnlaget for å sette navn på diagnosen (iallefall siden det er i kategorien kvinnehelse ).
Eg hadde jo aldri hørt om det eg heller, og var heilt lik med Romeo
Nå har eg fått frikort pga fysioterapi og svidd av 3k berre på kiropraktor siste mnd, så nå trur eg nesten eg berre må sjå om kroppen går seg til etterkvart. Er jo sjukemeldt så om eg blir mykje verre kan eg stå i det liksom, men har mine tvil.. frykte det einaste som stoppe smertene er å slutte å amme, så ja. Drit

Håpe me begge uansett går bedre tider i møte

 

[GardsHulder]

Ja, bur i Skånevik, verdens vakraste plass tenk at duhar budd i Åkra då, det er gøy! Kor lenge budde du der?

Helt nydelig i Skånevik
Vi bodde desverre bare i Åkra i ca 2 år. Leide og hadde veldig lyst til å kjøpe, men det var få hus til salgs.

 

[mamat2prinsesser&4prinser]

Så herlig å høre fra deg, snupp Deilig at dere koser dere med lillemor og at hun allerede er blitt 5 mnd- tiden flyyyyr Huff, den jævla ammegikta, har den driten jeg også, og det gjør sååå vondt! Vanskelig å holde Finley i armene(gjør så vondt i håndleddene), for ikke å snakke om gryter, panner og boller når jeg lager middag eller baker. Og anklene er og veldig smertefulle. Helt stive i de når jeg står opp, så er som å gå på stylter.. sjekket meg i påsken hos fastlegen igjen(3 gangen jeg gjør det, hatt dette med de 3 siste barna)... alle smerter tyder på revmatisk sykdom(hovner opp i hendene oppå hånda og rundt håndleddet) men alle blodprøver er fine Gir seg som regel ikke før ei stund etter jeg er ferdig med ammingen

Ellers er all good her bare veldig hektisk nå som alle har ferie Finley er nå bikket 8 mnd(7 mnd korrigert), og har knekt koden og begynt å krabbe Superblid og skjønn tass, en skikkelig happygutt med godt humør

Ønsker deg og den nydelige gjengen din en en superfin sommer

 

[ElskerJesus♡]

Så herlig å høre fra deg, snupp Deilig at dere koser dere med lillemor og at hun allerede er blitt 5 mnd- tiden flyyyyr Huff, den jævla ammegikta, har den driten jeg også, og det gjør sååå vondt! Vanskelig å holde Finley i armene(gjør så vondt i håndleddene), for ikke å snakke om gryter, panner og boller når jeg lager middag eller baker. Og anklene er og veldig smertefulle. Helt stive i de når jeg står opp, så er som å gå på stylter.. sjekket meg i påsken hos fastlegen igjen(3 gangen jeg gjør det, hatt dette med de 3 siste barna)... alle smerter tyder på revmatisk sykdom(hovner opp i hendene oppå hånda og rundt håndleddet) men alle blodprøver er fine Gir seg som regel ikke før ei stund etter jeg er ferdig med ammingen

Ellers er all good her bare veldig hektisk nå som alle har ferie Finley er nå bikket 8 mnd(7 mnd korrigert), og har knekt koden og begynt å krabbe Superblid og skjønn tass, en skikkelig happygutt med godt humør

Ønsker deg og den nydelige gjengen din en en superfin sommer

Hei fine du
Så kjekt å høra fra deg, sjølv om eg ikkje såg det før nå
Så kjipt at du også har ammegikt, og ja, alt ved det er DRIT! Rett og slett... her går det endo hardt utover kroppen.. blei 100% sjukemeldt i starten av August og går nå 2 ganger til fysio i veko ov kiropraktor innimellom. Har bestemt oss for å prøva å jobba rundt betennelsene og prøve å styrke kroppen. Kiropraktor må jobba så sjukt hardt for å løysa når det låse seg nå, så me må berre prøva mobilitet og styrketrening og håpa det gir gode resultater slettes ikkje kjekt å trena med ein kropp som totalt streike, men det kjennes likevell godt

Octavia blir faktisk 7mnd denna veko, tenk det! Ikkje i nærheten av å krabba, men plutselig e hu der og, alt går så fort nå Octavia e også superblid, skikkelig solstråla! Vidunderbarn syns eg, har endo ikkje hatt ei einaste våkennatt, eller våkenperiode på natto med hu, det e jo berre heilt utrulig! hu har faktisk aldri hatt ein sur dag eller gretten dag heller, e ganske så likt Ayra, hu eldsta så kjenne meg heldig som har fått 4 soveunger som "aldri" grine, så kan eg som 4barnsmamma og sei at det er lekande lett
Håpe dokk hadde ein nydelig sommar