7+0
Tenk at jeg er 7+0 på vei allerede. overlykkelig og samtidig har jeg problemer med å gi slipp på den følelsen av at jeg fortsatt er i prøvebobla. Er vel en måte å beskytte meg selv på. Etter så mye vonde følelser og uflaks i fjor så føles det rart at det plutselig skal gå fint. Jeg forventer nesten et dårlig utfall nå. Selvom jeg håper med hele meg på et godt et. Håper så så så sterkt Ethvert symptom som kommer eller går eller endres blir analysert ned til hver minste detalj. Og føler jeg kjemper mot vindmøller for å holde bekymringen i sjakk, og ikke la den gå avgårde med meg. Jeg er veldig spent på ultralyden på onsdag, og samtidig så stresset. Merker jeg blir mer og mer stresset for hver dag vi kommer nærmere den. Veldig redd for at det ikke er noe der, at det ikke er liv, at den ikke har utviklet seg som den skal. Det blir enten den mest fantastiske dagen, eller enda en skikkelig skuffende en. I morgen er milepæl for SA 7+1, håper vi kommer fint over den og at i overimorgen 7+2 blir en dag som motbeviser alle bekymringer og frykt.
Det positive er at symptomene virker å øke. I helgen dukket den lammende kvalmen opp. Typ så kvalm at jeg ikke orker å drikke vann hvis ikke det er med bobler, kaffe kan man bare glemme, visse typer mat er en kamp å få i seg, man spyr nesten bare av synet av f.eks. suppebolla i kjøleskapet. Ting som jeg vanligvis synes er godt har blitt helt blæ. puppene har vært ømme men i dag har de roet seg litt. Murringer i nedre delen av magen kommer og går. Noen ganger på grensen til vondt og da tenker jeg at ok, nå kommer mensen. Men fortsatt ikke noe blod på papiret. Og livmoren har plutselig blitt litt rundere og hardere, jeg kjenner den såvidt nederst over skambenet. Etter første graviditeten har den alltid kommet tidlig Ellers så fryser jeg mye, vondt i hodet og generelt ganske tom for energi. Jeg har et håp om at alt dette betyr at det egentlig går bra, at jeg bekymrer meg for ingenting. Håper det
Symptomer hittil:
- småsvimmel
- mye trøtt og slapp
- ømme pupper
- ekstremt god luktesans
- ømt bekken
- forstoppet
- kattemagnet
- utrolig kvalm
- frysen
- hodepine
- emosjonell
- sover dårlig
Milepæler:
1. trimester 0-12 uker (0+0 til 12+6)
- Komme over kjemisk-grensen 5+0 (SA 4+3)
- hjertet begynner å slå 5+1
- komme forbi punktet for tidligere SA, 5+4
- Høre hjertet slå
- ultralyd i uke 7 (?)
- komme forbi punktet for tidligere SA, 7+1
- Normal utvikling forbi 8 uker (da fosterutviklingen stoppet opp ved MA'en)
- komme forbi punktet for tidligere MA, 10+2
- Tidlig ordinær ultralyd 11+0 (ish)
- NIPT
- 01.04 - risiko for spontanabort avtar 12+0
2. trimester 13-26 uker (13+0-26+6)
- ordinær ultralyd 18+0 (ish)
- få vite om barnet er friskt
- få vite kjønn
- kjenne babyen sparke (uke 18~20?)
- Halvveis! 20+0
- 23+0 skulle babyen mot formodning komme tidlig vil de nå prøve å redde den
- 23+4 fosteret kan høre
3. trimester 27-42 uker (27+0-42+0/fødsel)
- 27+4 babyen kan åpne øynene
- 3/4 unnagjort! 30+0
- 34+4 høygravid!
- Fødsel
Tenk at jeg er 7+0 på vei allerede. overlykkelig og samtidig har jeg problemer med å gi slipp på den følelsen av at jeg fortsatt er i prøvebobla. Er vel en måte å beskytte meg selv på. Etter så mye vonde følelser og uflaks i fjor så føles det rart at det plutselig skal gå fint. Jeg forventer nesten et dårlig utfall nå. Selvom jeg håper med hele meg på et godt et. Håper så så så sterkt Ethvert symptom som kommer eller går eller endres blir analysert ned til hver minste detalj. Og føler jeg kjemper mot vindmøller for å holde bekymringen i sjakk, og ikke la den gå avgårde med meg. Jeg er veldig spent på ultralyden på onsdag, og samtidig så stresset. Merker jeg blir mer og mer stresset for hver dag vi kommer nærmere den. Veldig redd for at det ikke er noe der, at det ikke er liv, at den ikke har utviklet seg som den skal. Det blir enten den mest fantastiske dagen, eller enda en skikkelig skuffende en. I morgen er milepæl for SA 7+1, håper vi kommer fint over den og at i overimorgen 7+2 blir en dag som motbeviser alle bekymringer og frykt.
Det positive er at symptomene virker å øke. I helgen dukket den lammende kvalmen opp. Typ så kvalm at jeg ikke orker å drikke vann hvis ikke det er med bobler, kaffe kan man bare glemme, visse typer mat er en kamp å få i seg, man spyr nesten bare av synet av f.eks. suppebolla i kjøleskapet. Ting som jeg vanligvis synes er godt har blitt helt blæ. puppene har vært ømme men i dag har de roet seg litt. Murringer i nedre delen av magen kommer og går. Noen ganger på grensen til vondt og da tenker jeg at ok, nå kommer mensen. Men fortsatt ikke noe blod på papiret. Og livmoren har plutselig blitt litt rundere og hardere, jeg kjenner den såvidt nederst over skambenet. Etter første graviditeten har den alltid kommet tidlig Ellers så fryser jeg mye, vondt i hodet og generelt ganske tom for energi. Jeg har et håp om at alt dette betyr at det egentlig går bra, at jeg bekymrer meg for ingenting. Håper det
Symptomer hittil:
- småsvimmel
- mye trøtt og slapp
- ømme pupper
- ekstremt god luktesans
- ømt bekken
- forstoppet
- kattemagnet
- utrolig kvalm
- frysen
- hodepine
- emosjonell
- sover dårlig
Milepæler:
1. trimester 0-12 uker (0+0 til 12+6)
- hjertet begynner å slå 5+1
- komme forbi punktet for tidligere SA, 5+4
- Høre hjertet slå
- ultralyd i uke 7 (?)
- komme forbi punktet for tidligere SA, 7+1
- Normal utvikling forbi 8 uker (da fosterutviklingen stoppet opp ved MA'en)
- komme forbi punktet for tidligere MA, 10+2
- Tidlig ordinær ultralyd 11+0 (ish)
- NIPT
- 01.04 - risiko for spontanabort avtar 12+0
2. trimester 13-26 uker (13+0-26+6)
- ordinær ultralyd 18+0 (ish)
- få vite om barnet er friskt
- få vite kjønn
- kjenne babyen sparke (uke 18~20?)
- Halvveis! 20+0
- 23+0 skulle babyen mot formodning komme tidlig vil de nå prøve å redde den
- 23+4 fosteret kan høre
3. trimester 27-42 uker (27+0-42+0/fødsel)
- 27+4 babyen kan åpne øynene
- 3/4 unnagjort! 30+0
- 34+4 høygravid!
- Fødsel
Last edited: