Jeg og minn mann giftet oss i September 2014 og bestemte oss allerede for et år siden at vi skal forsøke å få barn når vi er er gift. Så 2 uker etter bryllupet sluttet jeg på pillen (ventet noe uker for å slippe å få mens når vi fortsatt var på bryllupsreise). Vi regnet med at det kom til å ta litt tid så stresset ikke så mye med det, men jeg la inn en app for å holde styr på syklusen (som jeg aldri tidligere har hatt kontroll på og den har vært veldig ustabil grunnen p-piller).
Syklusen kom allerede måneden etter inn i normal 28 dagers rytme og etter å ha kjøpt strips for å teste eggløsning så viste app`en også ca når jeg hadde eggløsning hver måned. Jeg var ikke så flink til å bruke stripsene videre for å bekrefte EL, men regnet med at det ville klaffe når det klaffet så lenge vi ihvertfall var aktive rundt datoene app`en mente det skulle være EL.
Begynnelsen av Mars våknet jeg opp til en melding på skjemer fra app`en om at "du er sent ute, anbefaler å ta en graviditets test". Mannen var på jobbreise og ville komme tilbake først noen dager senere så jeg bestemte meg for å videresende meldingen til han, men vente til han kom tilbake med å ta testen. Og den ble positiv og viste "3 +" på ukeindikatoren
Siden app`en hadde også en gravidmodus man kunne switche til "on the fly" så fikk vi raskt svar på at vi var nærmere 6 uker på vei. Når sjokket og frykten hadde lagt seg (selv om mini var planlagt så var vi plutselig begge to livredde for det ukjente som ville komme) så ble gleden stor. Dagen etter kom alle symptomene på en gang. Jeg begynte å sove middag, brystene var ømme og om jeg ikke hadde mat i munnen innen 5 minutter fra jeg våknet så kom også morgenkvalmen som en eksplosjon. Vi valgte å fortelle det til foreldre og ventet noen uker med søsken. I uke 8 fortalte vi det også til søsken. I uke 9 begynte symptomene å avta og jeg ble mindre trøtt, brystene mindre ømme og selv om kvalmen var der når jeg ikke spiste med en gang jeg sto opp så var den også litt mindre hissig. 5 dager senere gikk vi forbi et skilt som reklamerte for jordmorklinikken og tidlig ultralyd. Da jeg kom hjem hadde jeg sett for meg de verst tenklige scenene etter å ha lest en haug med innlegg om SA/MA og statestikker for hvor mange som mister før uke 12. Jeg ringte og bestilte time for tidlig UL og fikk time dagen etter.
Lettelsen var enorm og gleden enda større når vi så mini som vinket til oss. Selv om det var det bedre å se med utvendig UL enn innvendig (jordmor forsøkte begge deler) og vi kunne høre hjerterytmen på 182 slag i minuttet og en liten mini med små armen som vinket til oss. Jordmor klarte ikke se beina og sa at det er nok for den er så liten. Vi fikk tilbud om å komme på en kort gratis kontroll en uke senere bare for å bekrefte at alt var i orden så vi fikk "det vi betalte for". Vi syntes det var super oppfølging og takket selvfølgelig ja med stor glede og det faktum at vi skulle få se mini vokse litt siden sist. Vi fikk med bilder og bestemte oss for å fortelle det til nærmeste venner siden det nå var såpass bekreftet. Jeg fant ut at det var normalt at symptomene avtar siden HCG verdiene trolig var på vei nedover igjen etter sin topp og kroppen stabiliserte seg.
Uken etter kom og vi dro på kontroll. Etter litt "koselig" forklaring på hender, nese, hode og størrelse byttet jordmor plutselig tema og sa at hun så fortsatt ikke beina, men at hun derimot så det hun trodde kunne være brokk. Hun sa at det er mulig at beina ikke syntes pga denne var i veien og ønsket at vi ble utredet videre på ullevål. Vi fikk time dagen etter hos det jordmor mente var beste legen som vi kunne fått.
Når jeg dro hjem brukte jeg dagen på å lese meg opp om hva brokk er. Jeg fant fort ut at det er noe barn kan få, at det ikke var så farlig og at selv ved alvorlig brokk hvor organene ligger på utsiden så var overlevelsessjansene over 97%. Vi var redde, men regnet med at det kommer til å gå fint likeveld. Vi snakket om at vi kunne risikere å måtte bli på sykehuset noen uker og at mini kunne få noen operasjoner når den kom. Det ville nok bli tøft, men det ville nok gå bra til slutt.
Sjokket var derfor stort når vi kom til legen på fredag og etter tydelige undersøkelser så sa han at hele buken var defekt og at når det er så mye, og så tidlig så ville fosteret trolig ikke overleve svangerskapet. Og om det overlevde svangerskapet så ville det trolig ikke overleve operasjonen uansett. Også legen sa at han ikke så beina tydelig for de lå unaturlig pga deffekten i buken. Vi fikk beskjed om å prate sammen i løpet av helgen og ta et valg, men vi fikk samtidg bekjed om at legen anbefalte abort. Vi fikk godt med informasjon og en ny time på mandag morgen. I helgen hadde vi pratet sammen og ble enige om at selv om valget var vårt så var det egentlig ikke så mye valg å ta. Resten av helgen byttet vi på å prate og spille tv spill for å distrahere oss fra verden. Mannen tok ansvaret for å informere familie og venner da jeg ikke orket å prate med andre enn mamma som kom på besøk samme dagen. På mandagen møtte vi opp med tungt hjerte og med en bestemmelse om at valget var allerede tatt for oss. Vi ble nesten mer lettet over vår avgjørelse når vi fikk høre av en ny lege som tok en ny kontroll at det var ingen tvil, og at han nå så beina og at disse også var defekte og ikke mulig å gjøre noe med uansett. Selv med minimale sjanser for å overleve så ville mini aldri få et liv som var godt. Valget var riktig, men utrolig tungt.
Det kom som et slag når vi måtte signere på papirer om "frivillig abort". Vi måtte ta stilling til type abort, men legen anbefalte medisisk siden det var var mulig å gjennomføre en kromosontest og også en obduksjon for å se på sjansene for gjentagelsesfare. Dette var ikke mulig ved kirurgiusk abort og vi ønsket selvfølgelig å få svar.
Jeg fikk en pille som "satte igang prosessen" og fikk beskjed om å komme dagen etter for å få satt igang selve aborten. Det var ikke noe merkbart fra pillen jeg fikk først, men slik jeg gjetter ut fra det jeg har lest før er at det "stopper liv".
**************
Anbefaler å hoppe over denne delen for de som ikke ønsker å lese om en smertefull abort!
**************
Dagen etter ble jeg lagt inn på alenerom og mannen fikk egen seng i rommet og beskjed om at han kunne være der så lenge vi ønsket deg selv. Jeg fikk føste runde med 4*cystotec og en ny runde med 4*cystotec 3 timer senere når ingenting skjedde. 2 timer etter kjente jeg lett murring som utvilet seg mer og mer til smerter som kom i bølger utover dagen. Etter 6 timer var smertene ekstremt kraftige og jeg hadde fått flere runder med smertestillende (4*pinex forte og 4*Diclofenac). 2 timer senere ble smerte ekstreme og jeg fikk 2* morfin tabletter med en time mellomrom. De hadde ingen effekt og jeg vred meg i smerter. Jeg hadde begynt å blø, men det var bare noen få dråper hver gang jeg fikk på do. Jeg fikk heller ikke spise og drikke noe siden murringen begynte pga mulighet for narkose om det skulle bli behov for utskraping eller noe annet. Jeg var utslitt av smertene og mangel på mat og vann etter så mange timer. Jeg fikk drypp og en lege kom inn og skulle sjekke livmoren. Når hun begynte å "poke" rundt med en fingen fikk jeg så kraftige smerter at det svartnet og jeg lå og skal ukontrolert i en halvtime etterpå. Jeg fikk en sprøyte med ketorax (som er et alternativ til morfin som jeg ikke kunne få mer av på dette tidspunkt), men den tok bort bare ca 10% av toppene på smertene. Det var fortsatt uutholdelig og jeg svevde i svime mellom hver bølge med smerte. Jeg vurderte mulighet for å bytte til kirurgisk abort, selv om det betydde at vi ikke kom til å få noen svar. Jeg ble tatt med inn til gynekologisk kontroll med to leger og etter å ha sjeket litt sa de at livmoren ikke ville åpne seg trolig pga en kombinasjon av arrvev jeg hadde fra en kolposkopi (brenne bort en del av livmorveggen pga celleforandringer) når jeg var 16 år og at livmoren lå "bak noe" uten at jeg husker hva den lå bak. De tok en avgjørelse med å "dytte den opp" og det resulterte til at livmoren fikk press på seg og arrvevet løsnet opp. Selv om smertene var ekstreme akkurat når det ble gjort så førte det til at vannet gikk og alt ble ekstremt mye lettere med en gang. De vonde riene gikk fra å være ekstreme til å "overlevbare" og hele kroppen min kjente en lettelse over smertene som nå etter flere timer var gått ned drastisk. Jeg var nok ikke forberedt på at vannet skulle gå ved en så tidlig abort (det er også første gang jeg er gravid) så det resulterte til at jeg begynte å grine med en gang vi var tilbake på rommet og satt det og hulket hysterisk på skulderen til mannen i sikkert en halvtime. Så ble jeg akkutt kvalm og løp på do for å kaste opp. Etter alt dette så var formen overaskende fin. Jeg følte at jeg hadde hatt en utladning for alt og nå var klar for det som skulle komme videre. Jeg måtte bruke bekken og fosteret kom ut en halvtime etterpå uten noen komplikasjoner. jeg måtte jo sjekke siden jeg var nysgjerrig og så en liten lys arm med fingre midt i alt det røde. Det angrer jeg på nå kjenner jeg for det bilde klarer jeg ikke å bli kvitt. Jeg hadde bestemt meg på forhånd å forsøke å se på det hele litt upersonlig og siden det var så tidlig så var det jo ikke noe "barn" det var snakk om ennå. En time etter kom livmoren også, men de tok en UL for sikkerhetskyld og fant ut at jeg nok uansett trengte utskraping. Siden det nå var rundt klokka 2 på natten fikk jeg time først morgenen etter.
Jeg ble vekket en gang i timen for å sjekke at det ikke var kraftige blødninger og dagen etter gikk alt egentlig fint med 8 minutter under narkose og ingen problemer med utskraping. Vi dro hjem etter 28 timer på sykehus, helt utslitte og smålig i sjokk etter alt som hadde hendt siste døgnet på sykehuset
**************
Abort slutt!
**************
Nå vil vi begynne på nytt så tidlig som mulig, men kommer uansett til å vente minimum 3 uker da det er da svarere på kromosontesten skulle komme. Obduksjonen får vi nok ikke svar på før om 3-4 måneder ifølge sykehuset. Vi blir da kalt inn til en oppfølgingstime. Så lenge ønsker vi ikke å vente med å prøve igjen.
Det tøffe i vår hverdag er at mamma har kreft og vi vet ikke hvor lenge hun kommer til å leve. Hun vil nok leve et halvt år til, men utover det finnes det ingen garanti. Det er så synd om hun ikke ville i det minste få møte sitt barnebarn før hun skulle forsvinne, hun har tross alt gått og mast på barnebarn i flere år nå. Derfor er sorgen enda større etter aborten og frykten for at det vil ta tid før vi blir gravide og at det ikke skal gå bra neste gang heller. Jeg forsøker å trøste meg litt med at det tok jo ikke lang tid før jeg ble gravid sist, og jeg hadde jo tross alt ikke MA/SA slik at kroppen tydeligvis ihvertfall kjemper for at det skal gå bra. Legen sa også at med mindre det er kromosonfeil så er gjentagelsesfaren ekstrem liten da det trolig ikke skyldes hverken genetikk eller ting jeg hadde gjort med bare ekstrem uflaks med at ting har grodd feil. Og kanskje vil det bli lettere om noen dager eller uken, men akkurat nå sitter jeg hjemme i soffaen sliten, smerter i magen (ikke store), blødninger, blåmerker etter alle sprøytene jeg fikk på sykehuset, uvistheten om jeg vil klare å gå på jobb neste uke eller burde sykemelde meg og ikke minst frykten for all ventetiden frem til vi vet noe mer eller vi kan glede oss over en ny mini. Akkurat nå føles det ut som verden er imot oss
Eneste lyspunktet er all støtten jeg har fått fra mannen min. Han er virkelig beste mannen jeg kunne ha fått. Og alle venner og familie rundt oss som vi har fortalt dette til. Jeg hadde nok ikke taklet det uten alle menneskene rundt meg <3
Syklusen kom allerede måneden etter inn i normal 28 dagers rytme og etter å ha kjøpt strips for å teste eggløsning så viste app`en også ca når jeg hadde eggløsning hver måned. Jeg var ikke så flink til å bruke stripsene videre for å bekrefte EL, men regnet med at det ville klaffe når det klaffet så lenge vi ihvertfall var aktive rundt datoene app`en mente det skulle være EL.
Begynnelsen av Mars våknet jeg opp til en melding på skjemer fra app`en om at "du er sent ute, anbefaler å ta en graviditets test". Mannen var på jobbreise og ville komme tilbake først noen dager senere så jeg bestemte meg for å videresende meldingen til han, men vente til han kom tilbake med å ta testen. Og den ble positiv og viste "3 +" på ukeindikatoren
Siden app`en hadde også en gravidmodus man kunne switche til "on the fly" så fikk vi raskt svar på at vi var nærmere 6 uker på vei. Når sjokket og frykten hadde lagt seg (selv om mini var planlagt så var vi plutselig begge to livredde for det ukjente som ville komme) så ble gleden stor. Dagen etter kom alle symptomene på en gang. Jeg begynte å sove middag, brystene var ømme og om jeg ikke hadde mat i munnen innen 5 minutter fra jeg våknet så kom også morgenkvalmen som en eksplosjon. Vi valgte å fortelle det til foreldre og ventet noen uker med søsken. I uke 8 fortalte vi det også til søsken. I uke 9 begynte symptomene å avta og jeg ble mindre trøtt, brystene mindre ømme og selv om kvalmen var der når jeg ikke spiste med en gang jeg sto opp så var den også litt mindre hissig. 5 dager senere gikk vi forbi et skilt som reklamerte for jordmorklinikken og tidlig ultralyd. Da jeg kom hjem hadde jeg sett for meg de verst tenklige scenene etter å ha lest en haug med innlegg om SA/MA og statestikker for hvor mange som mister før uke 12. Jeg ringte og bestilte time for tidlig UL og fikk time dagen etter.
Lettelsen var enorm og gleden enda større når vi så mini som vinket til oss. Selv om det var det bedre å se med utvendig UL enn innvendig (jordmor forsøkte begge deler) og vi kunne høre hjerterytmen på 182 slag i minuttet og en liten mini med små armen som vinket til oss. Jordmor klarte ikke se beina og sa at det er nok for den er så liten. Vi fikk tilbud om å komme på en kort gratis kontroll en uke senere bare for å bekrefte at alt var i orden så vi fikk "det vi betalte for". Vi syntes det var super oppfølging og takket selvfølgelig ja med stor glede og det faktum at vi skulle få se mini vokse litt siden sist. Vi fikk med bilder og bestemte oss for å fortelle det til nærmeste venner siden det nå var såpass bekreftet. Jeg fant ut at det var normalt at symptomene avtar siden HCG verdiene trolig var på vei nedover igjen etter sin topp og kroppen stabiliserte seg.
Uken etter kom og vi dro på kontroll. Etter litt "koselig" forklaring på hender, nese, hode og størrelse byttet jordmor plutselig tema og sa at hun så fortsatt ikke beina, men at hun derimot så det hun trodde kunne være brokk. Hun sa at det er mulig at beina ikke syntes pga denne var i veien og ønsket at vi ble utredet videre på ullevål. Vi fikk time dagen etter hos det jordmor mente var beste legen som vi kunne fått.
Når jeg dro hjem brukte jeg dagen på å lese meg opp om hva brokk er. Jeg fant fort ut at det er noe barn kan få, at det ikke var så farlig og at selv ved alvorlig brokk hvor organene ligger på utsiden så var overlevelsessjansene over 97%. Vi var redde, men regnet med at det kommer til å gå fint likeveld. Vi snakket om at vi kunne risikere å måtte bli på sykehuset noen uker og at mini kunne få noen operasjoner når den kom. Det ville nok bli tøft, men det ville nok gå bra til slutt.
Sjokket var derfor stort når vi kom til legen på fredag og etter tydelige undersøkelser så sa han at hele buken var defekt og at når det er så mye, og så tidlig så ville fosteret trolig ikke overleve svangerskapet. Og om det overlevde svangerskapet så ville det trolig ikke overleve operasjonen uansett. Også legen sa at han ikke så beina tydelig for de lå unaturlig pga deffekten i buken. Vi fikk beskjed om å prate sammen i løpet av helgen og ta et valg, men vi fikk samtidg bekjed om at legen anbefalte abort. Vi fikk godt med informasjon og en ny time på mandag morgen. I helgen hadde vi pratet sammen og ble enige om at selv om valget var vårt så var det egentlig ikke så mye valg å ta. Resten av helgen byttet vi på å prate og spille tv spill for å distrahere oss fra verden. Mannen tok ansvaret for å informere familie og venner da jeg ikke orket å prate med andre enn mamma som kom på besøk samme dagen. På mandagen møtte vi opp med tungt hjerte og med en bestemmelse om at valget var allerede tatt for oss. Vi ble nesten mer lettet over vår avgjørelse når vi fikk høre av en ny lege som tok en ny kontroll at det var ingen tvil, og at han nå så beina og at disse også var defekte og ikke mulig å gjøre noe med uansett. Selv med minimale sjanser for å overleve så ville mini aldri få et liv som var godt. Valget var riktig, men utrolig tungt.
Det kom som et slag når vi måtte signere på papirer om "frivillig abort". Vi måtte ta stilling til type abort, men legen anbefalte medisisk siden det var var mulig å gjennomføre en kromosontest og også en obduksjon for å se på sjansene for gjentagelsesfare. Dette var ikke mulig ved kirurgiusk abort og vi ønsket selvfølgelig å få svar.
Jeg fikk en pille som "satte igang prosessen" og fikk beskjed om å komme dagen etter for å få satt igang selve aborten. Det var ikke noe merkbart fra pillen jeg fikk først, men slik jeg gjetter ut fra det jeg har lest før er at det "stopper liv".
**************
Anbefaler å hoppe over denne delen for de som ikke ønsker å lese om en smertefull abort!
**************
Dagen etter ble jeg lagt inn på alenerom og mannen fikk egen seng i rommet og beskjed om at han kunne være der så lenge vi ønsket deg selv. Jeg fikk føste runde med 4*cystotec og en ny runde med 4*cystotec 3 timer senere når ingenting skjedde. 2 timer etter kjente jeg lett murring som utvilet seg mer og mer til smerter som kom i bølger utover dagen. Etter 6 timer var smertene ekstremt kraftige og jeg hadde fått flere runder med smertestillende (4*pinex forte og 4*Diclofenac). 2 timer senere ble smerte ekstreme og jeg fikk 2* morfin tabletter med en time mellomrom. De hadde ingen effekt og jeg vred meg i smerter. Jeg hadde begynt å blø, men det var bare noen få dråper hver gang jeg fikk på do. Jeg fikk heller ikke spise og drikke noe siden murringen begynte pga mulighet for narkose om det skulle bli behov for utskraping eller noe annet. Jeg var utslitt av smertene og mangel på mat og vann etter så mange timer. Jeg fikk drypp og en lege kom inn og skulle sjekke livmoren. Når hun begynte å "poke" rundt med en fingen fikk jeg så kraftige smerter at det svartnet og jeg lå og skal ukontrolert i en halvtime etterpå. Jeg fikk en sprøyte med ketorax (som er et alternativ til morfin som jeg ikke kunne få mer av på dette tidspunkt), men den tok bort bare ca 10% av toppene på smertene. Det var fortsatt uutholdelig og jeg svevde i svime mellom hver bølge med smerte. Jeg vurderte mulighet for å bytte til kirurgisk abort, selv om det betydde at vi ikke kom til å få noen svar. Jeg ble tatt med inn til gynekologisk kontroll med to leger og etter å ha sjeket litt sa de at livmoren ikke ville åpne seg trolig pga en kombinasjon av arrvev jeg hadde fra en kolposkopi (brenne bort en del av livmorveggen pga celleforandringer) når jeg var 16 år og at livmoren lå "bak noe" uten at jeg husker hva den lå bak. De tok en avgjørelse med å "dytte den opp" og det resulterte til at livmoren fikk press på seg og arrvevet løsnet opp. Selv om smertene var ekstreme akkurat når det ble gjort så førte det til at vannet gikk og alt ble ekstremt mye lettere med en gang. De vonde riene gikk fra å være ekstreme til å "overlevbare" og hele kroppen min kjente en lettelse over smertene som nå etter flere timer var gått ned drastisk. Jeg var nok ikke forberedt på at vannet skulle gå ved en så tidlig abort (det er også første gang jeg er gravid) så det resulterte til at jeg begynte å grine med en gang vi var tilbake på rommet og satt det og hulket hysterisk på skulderen til mannen i sikkert en halvtime. Så ble jeg akkutt kvalm og løp på do for å kaste opp. Etter alt dette så var formen overaskende fin. Jeg følte at jeg hadde hatt en utladning for alt og nå var klar for det som skulle komme videre. Jeg måtte bruke bekken og fosteret kom ut en halvtime etterpå uten noen komplikasjoner. jeg måtte jo sjekke siden jeg var nysgjerrig og så en liten lys arm med fingre midt i alt det røde. Det angrer jeg på nå kjenner jeg for det bilde klarer jeg ikke å bli kvitt. Jeg hadde bestemt meg på forhånd å forsøke å se på det hele litt upersonlig og siden det var så tidlig så var det jo ikke noe "barn" det var snakk om ennå. En time etter kom livmoren også, men de tok en UL for sikkerhetskyld og fant ut at jeg nok uansett trengte utskraping. Siden det nå var rundt klokka 2 på natten fikk jeg time først morgenen etter.
Jeg ble vekket en gang i timen for å sjekke at det ikke var kraftige blødninger og dagen etter gikk alt egentlig fint med 8 minutter under narkose og ingen problemer med utskraping. Vi dro hjem etter 28 timer på sykehus, helt utslitte og smålig i sjokk etter alt som hadde hendt siste døgnet på sykehuset
**************
Abort slutt!
**************
Nå vil vi begynne på nytt så tidlig som mulig, men kommer uansett til å vente minimum 3 uker da det er da svarere på kromosontesten skulle komme. Obduksjonen får vi nok ikke svar på før om 3-4 måneder ifølge sykehuset. Vi blir da kalt inn til en oppfølgingstime. Så lenge ønsker vi ikke å vente med å prøve igjen.
Det tøffe i vår hverdag er at mamma har kreft og vi vet ikke hvor lenge hun kommer til å leve. Hun vil nok leve et halvt år til, men utover det finnes det ingen garanti. Det er så synd om hun ikke ville i det minste få møte sitt barnebarn før hun skulle forsvinne, hun har tross alt gått og mast på barnebarn i flere år nå. Derfor er sorgen enda større etter aborten og frykten for at det vil ta tid før vi blir gravide og at det ikke skal gå bra neste gang heller. Jeg forsøker å trøste meg litt med at det tok jo ikke lang tid før jeg ble gravid sist, og jeg hadde jo tross alt ikke MA/SA slik at kroppen tydeligvis ihvertfall kjemper for at det skal gå bra. Legen sa også at med mindre det er kromosonfeil så er gjentagelsesfaren ekstrem liten da det trolig ikke skyldes hverken genetikk eller ting jeg hadde gjort med bare ekstrem uflaks med at ting har grodd feil. Og kanskje vil det bli lettere om noen dager eller uken, men akkurat nå sitter jeg hjemme i soffaen sliten, smerter i magen (ikke store), blødninger, blåmerker etter alle sprøytene jeg fikk på sykehuset, uvistheten om jeg vil klare å gå på jobb neste uke eller burde sykemelde meg og ikke minst frykten for all ventetiden frem til vi vet noe mer eller vi kan glede oss over en ny mini. Akkurat nå føles det ut som verden er imot oss
Eneste lyspunktet er all støtten jeg har fått fra mannen min. Han er virkelig beste mannen jeg kunne ha fått. Og alle venner og familie rundt oss som vi har fortalt dette til. Jeg hadde nok ikke taklet det uten alle menneskene rundt meg <3
Last edited:
